Prognytt

White Willow: Future Hopes (2017)

Per-Helge Berg 30. april 2017 Anmeldelser

Å sette på en skive fra White Willow er som å åpne en musikalsk godtepose. Årets utgivelse er intet unntak.

Jeg har blitt overrasket over litt spesielle musikalske konstellasjoner før. I fjor kom aha-opplevelsen da jeg satte på skiva til Aunt Mary i forkant av opptredenen på We Låve Rock. Med tidligere Idol-vinner Glenn Lyse i front kjente jeg skepsisen og forutinntattheten komme smygende for fulle mugger. Men etter å ha hørt skiva og deretter hørt dem live på låven i Holmsbu satt jeg igjen med hakeslepp. For det funket som faen, for å si det mildt!

Jeg fikk den samme følelsen da jeg leste at Venke Knutson var den nye vokalisten i White Willow, det må jeg innrømme. Men klok av skade inntok jeg ikke den samme holdningen før jeg satte på «Future Hopes» – for er det noe jeg har lært meg er det at Jacob Holm-Lupo vet hva han gjør… Og erfaringene fra hennes deltagelse i The Opium Cartel er også positive, selv om jeg synes hun kommer enda mer til sin rett i det musikalske uttrykket til White Willow.

Venke Knutson har jeg sett live én gang. Det var på Tusenfryd for mange år siden, da ungene mine var endel yngre enn nå. Og hennes solokarriere er musikalsk sett ikke bare milevidt fra White Willows musikalske univers, selv om det skal innrømmes at hun har en fortid i rock fra siden omtrent da yngstejenta mi ble født, men på en helt annen planet! Men det skal Jacob Holm-Lupo ha: – He sure knows how to pick them!

Jeg aner en viss rød tråd i valget av vokalister til White Willow. Jeg er langt fra noen ekspert på dette området, bare en musikkinteressert lytter, men likheten mellom vokalister som Sylvia Skjellestad, Trude Eidtang, Sylvia Erichsen og nå Venke Knutson er påtagelig. Hver for seg fremragende vokalister, men også ganske like vokalister med klare og vare stemmer.

Jeg har i en tidligere anmeldelse av White Willow beskrevet stemmen til tidligere vokalist Sylvia Skjellestad som en stemme som «kan smelte en stein». Jeg kan bruke samme betegnelse på Venke Knutsons til tider «engleaktige» vokale prestasjoner på denne skiva. Og det er heller ingen ulempe at Hedvig Mollestad trår til på gitar som gjesteartist de luxe. Hennes gitarsolo på «In Dim Days» skal visstnok være totalt improvisert, noe som er ikke noe annet enn imponerende.

Musikalsk sett følger White Willow opp tråden fra forrige album, Terminal Twilight, og maler ut musikken i både dystre og melankolske landskap, til tider tungt, til tider lett, men hele tiden med Knutsons stemme som et korrektiv og en kontrast. Jeg leser at noen anmeldere kaller dette for neoprog – men da har jeg i så fall en annen oppfatning av hva neoprog er for noe. Jeg anser dette som stemningsfull symfonisk rock av den litt mer tyngre og kanskje ikke alltid mest umiddelbare typen. Her anser jeg neoprog som mer umiddelbar enn mye annen prog, derav klarer jeg ikke helt å plassere White Willow som det. Men det er kanskje bare meg…

Av skivas fem spor (pluss to bonuslåter som inkluderer Scorpions-coveren Animal Magnetism) er hoveddelen av plata bygget opp rundt allerede nevnte «In Dim Days» og «A Scarred View» – de to lengste kuttene, som også er de jeg liker best i tillegg til tittelkuttet. Egentlig liker jeg alle, da!

Jeg tror jeg trygt kan si at denne skiva er noe av det bedre som vil komme ut i år. White Willow befester sin posisjon som ett av Norges beste band og mest interessante musikalske eksport, og beholder posisjon øverst der oppe. Bare så synd at det antageligvis fortsatt bare vil være et rent studioprosjekt, hvis jeg har forstått det riktig, for det ville ikke vært meg imot å oppleve dette materialet live!

Og jeg har ikke glemt at coveret til plata er laget av legendariske Roger Dean!

White Willow: Future Hopes (Laser’s Edge, 2017)

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

  • Cover
  • Produksjon
  • Låtkvalitet
  • Tekster
  • Orginalitet
5
Sending
User Review
5 (1 vote)

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonsrter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen.

Comments are closed.