Prognytt

Bjørn Riis: Forever Comes To An End (2017)

Per-Helge Berg 10. mai 2017 Anmeldelser, Nyheter

Airbags gitarist Bjørn Riis har begått sitt andre soloalbum, som blir gitt ut 19.mai. Albumet «Forever Comes To An End» er full av elegant vellyd, noe som ikke overrasker når man tenker på at mannen kommer fra et band som begynte som et Pink Floyd-coverband.

Så er da også Airbag godt representert på skiva, der trommis Henrik Fossum sørger for svært sobert rytmespill og vokalist Asle Tostrup står for keyboardprogrammeringen. Simen Valldal Johannessen fra Oak (piano) og Sichelle Mcmeo Aksum (vokal) bidrar også.

Foto: Anita Støstad

Riis er en svært dyktig gitarist, men også veldig tydelig inspirert av sitt forbilde David Gilmour. Selv oppgir han også Steven Rothery som inspirasjonskilde. I rekken av gitarister med følsomt gitarspill tør jeg putte på Andy Latimer også.

I vaskeseddelen fra plateselskapet nevnes også Toni Iommi og Zakk Wylde som inspirasjonskilder, men der tror jeg strikken strekkes litt langt. For lydbildet på denne platen domineres av stemningsfulle synth- og pianolandskap sammen med følsomt og pent gitarspill. Til og med stemmen til Riis, som ikke er en stor vokalist, men absolutt habil, ligger i det myke leiet. Det hele blir veldig pent, pyntelig og polert.

Selv i de partiene der det skal trøkkes til, som for eksempel i tittelkuttet og i det som jeg kanskje synes er platas beste låt, «Winter», så blir det liksom ikke skikkelig trøkk. De rå riffene er fortsatt for polerte, for snille. Der «moderbandet» Pink Floyd trøkket til så gebisset ranglet, blir det bare pen putring når Riis skal trøkke til. Det er fullt mulig at det låter røffere live.

Dog skal det sies at det er et vakkert album, både fra design og fotografering til det melodiøse, stemningsfulle og til tider melankolske låtmaterialet. Det er et svært behagelig album, et skive som kan lyttes til når man sitter på verandaen og ser på solnedgangen og nyter et glass rødvin. En sixpack med øl hører liksom ikke helt hjemme i denne settingen…

Mine favorittspor må, foruten tittelkuttet, være «Getaway» og «Winter». På sistnevnte bidrar Sichelle (ja, hun med «Fuck Deg» for mange år tilbake!) med vokal sammen med Riis. Platas høydepunkt!

Absolutt et flott album, men for meg blir det litt for polert, jeg savner litt mer trøkk. Noe av den samme følelsen som jeg også har hatt når det gjelder flere av Airbags utgivelser.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

Facebook Comments
  • Cover
  • Produksjon
  • Låtkvalitet
  • Tekster
  • Originalitet
4
Sending
User Review
5 (1 vote)

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.