Prognytt

Big Big Train: Grimspound (2017)

Nash Rothanburg 16. mai 2017 Anmeldelser, Nyheter

Allerede et år etter den kritikerroste ”Folklore” er britiske Big Big Train ute med et nytt album. Denne gangen har de valgt å tone ned noe av det folkelige uttrykket som mer eller mindre har vært forenelig med bandets uttrykk siden de startet tilbake i 1990. Helt borte er den dog ikke, noe vi skal komme tilbake til senere.

Grimspound” åpner med den nesten tretten minutter lange ”Brave Captain”. Her får lytteren servert store deler av bandets musikalske repertoar i én og samme låt. En nær sagt ”klassisk” åpning med et svevende teppe av synth og en distansert gitar. Så smeller det i gang. Vi møter et dynamisk uttrykk som har fantastiske små hooks og melodilinjer som med en gang fester seg til hjernebarken. Bit merke i fløyta først som sist.

Lydbildet er mektig og velproporsjonert uten at det er i nærheten av å være pretensiøst. Det ligger hele tiden en slags ”call & response” over samspillet mellom tangenter/strykere og gitaren. Nydelig gjennomført. Om dette er den mest fengende låta på albumet lar jeg være usagt. Lytt og gjør opp din egen mening.

”On The Rising Lane” er albumets nest korteste låt og åpner med piano og synth. Så, trommer og piano går over i en jazzete duell som ”Liquid Tension” en gang tid ville solgt sine mødre for. Så roes det ned for å slippe til både fele og fløyte, og det er her man hører at Big Big Train ikke helt har forlatt folkemusikken. ”On The Rising Lane” føles som om det er en låt skrevet for å la alle bandets signaturinstrumenter kunne leke seg uten bånd. Nevnte jeg at dette er en instrumental?

Låta bandet valgte å spille inn video til er ”Experimental Gentlemen” og den er også neste ut på albumet. Hvorfor Big Big Train valgte denne som ansiktet utad for ”Grimspound” blir nå synsing, men den føles som den minst tilgjengelige av alle låtene. Den blir, i mine ører, rett og slett noe kjedelig. Om det er arrangementet eller om det er den Survivor-aktige beaten som gjør det klarer jeg ikke helt å bli enig med meg selv om. Uansett, merkelig valg for en videosingel.

Den folkelige ”Meadowland” er en vakker kreasjon som gjør akkurat hva den sier den skal, den bringer frem minner fra grønne enger hvor løvetanna blomstrer i den varme sommersola. Nydelig sak som gjerne skulle være litt lengre enn sine små tre minutter. Herlig detalj på gitaren der helt på slutten.

Albumets tittelåt viser virkelig at bandet kan sjonglere mellom dur og moll uten at det blir naivt og tilgjort. ”Grimspound” henter frem nydelige klanger, vokalharmonier og melodier som i all sin skjønnhet også utsondrer den nødvendige tristesse et progband med respekt for seg selv har. Det er noe uforløst og inneklemt der inne som gjerne ønsker å slippe ut, men bandet holder tilbake den trangen og dermed får den en noe alvorlig undertone. Noe voksent og erfarent over seg. En vakker låt som ville passet mye bedre til en video.

”The Ivy Gate” er albumets country-låt og de gjør det så ulidelig vakkert der hvor fele tar over melodien etter cirka et minutt og fører deg tilbake til en tid som i dag kun er et romantisk minne. Halvveis ut i låta åpner det hele seg til et fantastisk mellomparti med nydelige soloer av gitar, synth, orgel og fele. De lar heller ikke den lande skikkelig før det har gått et par minutter, men der lander den i et vakkert og intimt vokal/pianoparti som også avslutter låta. Vakkert og forførende.

Den drøye femten minutter lange semi-balladen, ”A Mead Hall In The Winter”, viser at bandet absolutt har hørt sin del på Yes. Låta har et fantastisk arrangement og her skinner det godt gjennom at Longdon & Co har en forkjærlighet for Yes. Vokalharmoniene er frapperende, ditto er det instrumenteringen. Nesten som om man glemmer at Yes i det hele tatt har eksistert, haha. Selv om låta er rolig fremfører Big Big Train her herlig symfonisk progressiv rock med en stoisk ro og selvsikkerhet ikke mange andre klarer å gjøre i dag. Et albumets sterkeste og vakreste komposisjoner. Rett og slett.

Låta som får æren av å avslutte et meget sterkt og rikholdig album er ”As The Crow Flies”. At bandet tør avslutte med en såpass laidback komposisjon viser at de har tro på seg selv og det de driver med. Man sitter ikke med hjertet i halsen her.  Får en liten følelse av Camel i deres glansperiode midten på 70-tallet, men med en svakere innlevelse. Kanskje bandet skulle utelatt denne til fordel for episke «A Mead Hall In The Winter» som avslutning. Uansett, bare synsing.

Big Big Train har maktet å gi ut et meget sterkt album på meget kort tid om vi ser på den «normale utgivelsespraksisen» band i dag har, men vi skal huske at de store gamle progressive monsterne ofte ga ut et album hvert år. Tar Big Big Train opp arven? Uansett,  dette vitner om driftige og dyktige musikere som er i en tydelig musikalsk oppsving. Arrangementer, instrumentering og lydbilde er til tider frapperende. Bandet har rett og slett kokt sammen mange gode og sterke låter som, i mine ører, er hakket kvassere enn ”Folklore. Med ”Grimspound” har Big Big Train tatt et steg til siden og  inn den symfoniske verdenen av prog, og ut i fra det de viser her så er det der de absolutt hører hjemme.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

  • Cover
  • Produksjon
  • Låtkvalitet
  • Tekster
  • Orginalitet
4
Sending
User Review
0 (0 votes)

Like this Article? Share it!

About The Author

Musiker og progelsker. Hovedmann bak Byrdi.

Comments are closed.