Prognytt

We Låve Rock 2017 – oppsummering

Per-Helge Berg 24. mai 2017 Anmeldelser, Festival, Nyheter

Den femte utgaven av festivalen We Låve Rock gikk av stabelen i helgen. Og til jubileumsutgaven hadde Hurum Progrock Society virkelig slått på stortromma med selveste A.C.T på toppen av konsertplakaten. Men det ble likevel et norsk band som ble den store overraskelsen og som fikk den største applausen.

Proggeneralen selv, Morten L. Clason

Lesere av denne bloggen har nok fått med seg at vi har skrevet mye om festivalen We Låve Rock. Og det er faktisk en av hovedoppgavene våre, å promotere arrangementer som disse. I det hele tatt promotere og skrive om alle som arrangerer konserter og festivaler med prog som hovedfaktor. Så her følger en liten oppsummering av årets festival.

Utgangspunktet for festivalen for fem år siden var egentlig en utvidet 50-årsfest for proggeneral Morten L. Clason. Suksessen den første festivalen hadde gjorde at Clason fikk blod på tann, og dermed går altså festivalen inn i sitt femte år, og kommer tilbake også neste år – 19. mai er datoen for 2018.

Festivalen finner, som navnet røper, sted på en låve. Det gir en helt spesiell stemning og et rustikt miljø som både band og publikum setter meget stor pris på. Samtidig gir det også noen utfordringer på fasilitetssiden.

Geitene på låven…dårlige beiteforhold, dog…

Savnet av øl på fat er ikke merkbart stort, men toalettfasilitetene er såvidt akseptable. Dog utvidet med en utedo for noen år siden, sjarmerende i seg selv, men ikke nok til å gi full score på akkurat dette feltet! 🙂 Geitene på taket på nabobygningen derimot – full pott! De ble da også det store samtalemnet blant folk…

Maten besørges av en grillkokk på utsiden, og er den absolutt beste festivalmaten jeg har smakt! Hyggelige folk overalt hvor man henvender seg – også fra staben på Holm gård – er også en veldig positiv faktor for å skape godt miljø og god stemning. Festivalen er liten og intim, man føler seg som en stor familie, og det er bare smil og latter å se rundt deg. Men så er da proggere et svært hyggelig folkeslag!

We Låve Rock har også sin egen festivalkunstner hvert år, der blant annet Mark Wilkinson har hatt utstilling. Han dukket opp som publikummer i år, mens det var Gentle Knifes Brian M. Talgo (som står bak platecoverne til bandet) som vår årets festivalkunstner og hadde sitt eget hjørne. Godt besøkt, såvidt jeg kunne se, og vel verdt et besøk også! Hyggelig med et lite visuelt sidesprang på festivalen, så dette er en tradisjon jeg håper fortsetter. Jeg har ved noen anledninger gått blakkere hjem etter å ha besøkt dette hjørnet…

Årets festivalkunstner var Brian M. Talgo.

Minuset er det vanlige når det gjelder progkonserter, at det er for få til stede. Låven tar rundt 250 gjester, og det er ikke veldig mye. Stort sett har vel besøket ligget i underkant av 200, og selv med den knallgode lineupen i år, var det langt fra fullstappet. Et av problemene er også at mange av de som kommer har sine favorittband som de kommer for å se på. Så går de hjem etterpå. Jeg håper for arrangørens skyld at disse ikke står på lange gjestelister fra bandene, men at de faktisk betaler billett. I så fall bortkastede penger for dem, å betale så mye for å se bare ett band, men bra for arrangøren.

Stemningsmessig er det imidlertid negativt for festivalen, ettersom publikumsoppslutningen varierer sterkt fra band til band. At det nesten er færre til stede på headlineren enn når første oppvarmingsband fra Folkestad Rockeverksted gikk på åtte timer tidligere, er ikke bra. Men jeg ser dessverre ikke noen umiddelbar løsning på det.

Men så over til hovedgrunnen til at man er på festival: Musikken.

Folkestad Rockeverksted

Tradisjonen tro tar We Låve Rock vare på lokale krefter og unge talenter. Derfor har band fra Folkestad Rockeverksted stilt opp som oppvarming før selve hovedprogrammet har satt i gang. I år var det to band som kom, FireNight og Zenith.

Førstnevnte hadde to unge jenter som vokalister, og hadde visstnok bare holdt på et års tid. Men bassisten, Emil Olsen, var med i neste band og har også tidligere spilt på festivalen med det andre bandet (som fikk nytt navn dagen før), så han var nok litt mer erfaren enn resten. Låtutvalget bestod av coverlåter, og det gjør noe med en gammel rockers hjerte når to unge jenter synger klassikeren «Smoke On The Water». Og det låt ikke gæli, ikke i det hele tatt!

Når Zenith entret scenen ble det noe mer trøkk. Under sitt forrige navn (som jeg ikke husker) imponerte de meg i fjor, og fortsatte med det i år. Alt fra en rocka versjon av Eminem til klassiske «Comfortably Numb» – det var gøy å høre! Og det hele ble avsluttet med et solonummer av bassist og gitarist Emil Olsen (han vekslet mellom å spille bass og gitar!)der han framførte sin høyst personlige versjon av Frank Zappa-låta «Echidna’s Arf (Of You)» der han stilte med ferdig komp på bånd der han spilte alle instrumenter. Et imponerende talent!

Clive Nolan & Gemma Ashley
Selv om jeg litt respektløst omtalte denne duoen som et slags pauseinnslag i forhåndsomtalen av festivalen, så var det ikke ment som noe negativt. Men med kun keyboards og vokal skilte denne duoen seg ut fra resten av lineupen til festivalen. Samtidig ville det vært litt rart om ikke arrangørene nettopp hadde benyttet seg av sjansen til en liten seanse med Nolan, ettersom han tross alt først var her på grunn av «Alchemy»-oppsetningen.

Både Clive Nolan og Gemma Ashley er ypperlige vokalister, og de presenterte et lite utvalg av Nolans låter, men unngikk denne gangen smakebiter fra selve «Alchemy». Istedenfor kom de med smakebiter fra de andre musikalene, samt noen Arena-sanger og et overraskende gjenhør med en låt fra samarbeidet med Oliver Wakeman.

Gemma Ashley beviste nok en gang for en fantastisk sanger hun er, og imponerte samtlige frammøtte. Hun har vært fast medlem av Nolans teaterkompani Caamora i England siden 2015. Hun har vært med i både «She» og «Alchemy» og har en av hovedrollene i «King’s Ransom» – den nyeste rockeoperaen fra Nolans hånd – som har premiere i september i Cheltenham.

Settet varte ikke så veldig lenge, men var en påminnelse om Nolans rike repertoar når det gjelder gode sanger, og en klar manifestasjon av hans talent som låtskriver. Jeg skal innrømme at jeg inntil i fjor ikke hadde satt meg veldig mye inn i hva Nolan har gjort utenom de progressive fyrtårnene Arena og Pendragon, men jeg har nå virkelig fått sansen for mannen og musikken hans!

Gentle Knife
Så var det progkollektivet syd for Oslo sin tur på scenen. Ikke fulltallig denne gangen heller, egentlig er de 11, men som på Kolbotn i februar manglet de en person også denne gangen. Jeg begynner å lure på om de gjør det med vilje bare for å forvirre oss? 🙂 Etter å ha hørt dem på Kolbotn i februar og blitt ganske så imponert, så kunne jeg fornøyd konstatere at de låt enda bedre denne gangen. Riktignok ikke et helt perfekt sett, noen skjønnhetsfeil her og der, men bandet leverte en solid forestilling. Noe de fikk høylytt bevis for fra publikum.

Samme publikum reagerte også med humring da vokalist Veronika Hørven Jensen (som hadde tatt seg en pause litt utenfor scenekanten) såvidt rakk fram til mikrofonen når det var hennes tur på en av låtene – men hun klarte det på utpust… Årsaken var visstnok at hun hadde levd seg så inn i låta at hun glemte seg litt, og når hun så skulle tilbake på scenen fikk hun dårlig tid!  Det er vel innafor?

Dessverre fikk jeg ikke oppleve min favorittlåt fra førstealbumet («Eventide») siden de både hadde begrenset med spilletid slik som det jo er på festivaler (hvis man ikke er headlinere) og ikke minst fordi de naturlig nok var opptatte av å promotere sitt nye album. Noen av de nye låtene spilte de også i Kolbotn i februar (da de spilte sammen med Trettioåriga Kriget), og også disse låt hakkere hvassere denne gangen. Det nye låtmaterialet virker i det hele tatt svært lovende, og plata skal selvsagt anmeldes behørig her i Prognytt om ikke så veldig lenge.

Infringement
Det er ikke alle band forunt å gjøre sitt første liveopptreden på en festival, men det var nettopp det Infringement gjorde. Samtidig var jo dette på en måte slippfesten for debutplata deres, som ble sluppet på selveste 17. mai. Plata fikk forøvrig veldig god kritikk her i Prognytt, og jeg var derfor veldig spent på om de klarte å levere varene.

Det gikk ikke lang tid før jeg kunne nikke fornøyd og konstatere at det klarte de så absolutt. Låtene satt stort sett som et skudd og det er alltid herlig å se folk som virkelig storkoser seg på scenen, noe disse gutta tydelig gjorde.

Dessverre ble en av låtene noe skjemmet av en lydmann som glemte seg litt bort slik at synthbassintroen på «Patina» ikke var hørbar før helt på slutten.

Jeg hører mer enn gjerne mer av dette bandet, både på scenen og på plate! Det gjør tydeligvis også publikum, som lot seg høylytt begeistre.

Adventure
Fra Trondheim kom Adventure tilbake på låven, tre år etter de gjorde en glimrende innsats samme sted. Det er også tre år siden jeg sist hørte dette bandet live. Siden da har de fått en ny vokalist, Kjell Myran, som så absolutt gjorde jobben sin, selv om jeg synes bassist Terje Craig gjerne kunne ha sunget mer han også, for den mannen har også en flott stemme. Dessverre må jeg likevel si at dette settet ble en liten skuffelse for meg.

På sitt beste anser jeg Adventure som et av de beste progressive, symfoniske bandene her i landet, men når de ikke er på sitt beste kan låtmaterialet kanskje være noe stillestående, komplekst og ikke så givende å høre på. Dessverre synes jeg personlig at låtutvalget denne gangen ikke var det beste jeg har hørt fra dem. «Caught In The Web» kom heldigvis, en av de bedre komposisjonene til bandet, men jeg fikk ikke helt fot for resten.

Samtidig må det kanskje sies at Adventure vel var det bandet på årets festival som var mest trofast mot den tradisjonelle symfoniske progen fra 70-tallet, og festivalens kanskje tyngste og mest «proggete» band. Og de gjorde langt fra en dårlig figur rent teknisk sett, framførelsene satt mer enn bra nok, men for meg personlig synes jeg det ble for lite variert og for stillestående. Låtutvalget i 2014 var mye bedre.

Meer
Fra «Hedmarken» – som konferansier og proggeneral Clason uttrykte det – kom kveldens store overraskelse, Meer. Før de ble annonsert på plakaten for årets festival hadde jeg faktisk ikke hørt noen av låtene, men hadde merket meg navnet. Så som en forberedelse til festivalen hørte jeg på plata deres på Spotify, og ble veldig positivt overrasket, for dette var meget bra. Men samtidig var bandet i studioversjonen noe lett i uttrykket, mer pop enn rock, selv om de mer progressive elementene dukket opp av og til.

Men live var det noe helt annet, slik det gjerne er. Meer rocket noe voldsomt, låtene satt som et skudd, og de vokale prestasjonene til søskenparet Johanne Margrethe Kippersund Nesdal og Knut Kippersund Nesdal var intet mindre enn imponerende. Jeg var ikke alene om å bli overrasket og imponert, låvetaket nesten løftet seg av applausen de ble møtt med etter hver låt.

Og låtmaterialet til dette bandet er av svært høy kvalitet. Samtlige låter løftet seg kraftig fra studioversjonene, og bandet var tight som få andre jeg har hørt.

En strykerseksjon med fiolin og bratsj er ikke det mest vanlige å høre på en rockescene, men de stod perfekt til bandets musikalske uttrykk. Jeg kan i farten ikke komme på noen andre band jeg kan sammenligne Meer med, de er faktisk ganske så unike.

Bandet presenterte også nytt materiale samt noen låter fra en tidligere utgave av bandet under det noe mystiske navnet Ted Glen Extended. Alt i alt var dette en stor og positiv overraskelse og festivalens absolutte høydepunkt. Det ville ikke vært meg imot om de kom tilbake neste år!

A.C.T.
På forhånd hadde jeg virkelig sett fram til et nytt møte med svenskene i A.C.T., og jeg hadde regnet med at de ville være festivalens høydepunkt. Jeg har ikke sett dem live på ti år, og bandet selv har vel også hatt en liten pause. Da de spilte på en stappfull klubbscene i Oslo våren 2007 hadde de nettopp kommet ut med sin fjerde plate, «Silence», og siden da har det vært stille fra bandet før de i 2014 ga ut albumet «Circus Pandemonium», som ble fulgt opp av fjorårets liveplate.

Bandet hadde med seg sin egen lydmann og sitt eget PA-anlegg og backline, så det tok en stund før de satte i gang. Da kunne jeg konstatere at jeg for første gang denne kvelden var misfornøyd med lyden. Til tross for noen småfeil underveis hadde vi nemlig fram til da hatt en meget god lyd på scenen, men A.C.T. syntes jeg låt som komprimert boksmat… Ikke nok til å ødelegge gleden over musikken, dog!

A.C.T. tror jeg er et band man enten liker eller misliker. Jeg tilhører den første delen, men jeg kan være enig i at de kan være litt anmassende innimellom. Det skjer mye, hele tiden, i låtene. Noe som er typisk progressivt, men det kan også bli noe slitsomt etterhvert hvis det er for mye av det. Her synes jeg A.C.T. balanserer på en hårfin grense, som de stort sett faller ned på riktig side av. Sånt sett passer energibunten Herman Saming bak mikrofonen perfekt til bandet og musikken, for han går ut i 120 og tar aldri pause! Hvis du kan tenke deg en syngende Jan Fredrik Karlsen på speed (men en som synger bra!), så har du Herman Saming.

Bandet er utrolig samspilte og serverte et godt sett med gamle lekkerbiskener og ny ferskvare. Så ble de da også kalt tilbake på scenen to ganger, før proggeneral Morten L. Clason gikk med på å «slippe svenskene hjem».

Et fantastisk liveband med et kremutvalg av låter og en Speedy Gonzales i front som shower og koser seg og får publikum med. Også denne gangen tok han seg en tur ned blant publikum og hilste på folk.

Men dessverre A.C.T., om dere leverte til 110 prosent, så leverte Meer til 120 og blir for meg den beste opplevelsen under denne festivalen. Svenskene ble slått på målstreken!

Så er det bare å glede seg til neste utgave av festivalen og på hva Morten L. Clason og Hurum Progrock Society finner på 19. mai 2018! Det er også fullt mulig å melde seg inn i Hurum Progrock Society. Les mer på hjemmesiden deres.

Forøvrig går siste forestilling av rockemusikalen «Alchemy» av stabelen på Høytorp fort på Mysen førstkommende lørdag. Det er utekonsert og meldt flott vær, så benytt sjansen til å få med deg den fulle oppsetningen! Billetter får du kjøpt her. Vi anbefaler musikalen varmt, les vår anmeldelse her.

Festivalkarakterer:
  • Fasiliteter
  • Lyd
  • Mat
  • Kvalitet
  • Stemning
  • Servicenivå
  • Geiter
4.7

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonsrter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen.

Comments are closed.