Prognytt

Roger Waters: Is This The Life We Really Want? (2017)

Per-Helge Berg 3. juni 2017 Anmeldelser, Nyheter

Roger Waters er tilbake med et soloalbum hele 25 år etter sitt forrige. Mannen forhaster seg ikke. Og den gretne, gamle gubben har mye på hjertet denne gangen. Selv fikk jeg aldri helt fot for siste smakebit fra albumet, men heldigvis finnes det mye annet snacks å like på plata!

Det er omtrent umulig å ikke få assosiasjoner til Pink Floyd når man hører denne plata, om man vil eller ikke. Med en gang mannen begynner å synge glipper alle gode forsetter om å ikke ha Pink Floyd i bakhodet. Det er rett og slett umulig. Det er også andre elementer ved plata som gjør det vanskelig, for det er i det hele tatt en Floydsk ånd over hele prosjektet.

Produksjonen er én ting, den er omtrent plettfri, men tar man fram The Wall og hører på den så hører man at Roger Waters rent produksjonsmessig har stått på stedet hvil. For disse to platene kunne vært laget samtidig. Og om man trengte bevis for hvor mye Roger Waters dominerte soundet og produksjonen til Pink Floyd på slutten, så er det bare å høre på mannens nye skive. Riktignok står Nigel Godrich oppført som produsent, men det låter uansett umiskjennelig Waters over det hele, så her har nok han hatt siste ordet, ikke Godrich, selv om noen grep fra Godrichs Radiohead-produksjoner kan oppfattes her og der.

Jeg kan ikke helt fri meg fra tanken om at noen av låtene på denne skiva kanskje ble laget på «The Wall»-tiden, men ble veiet og funnet for lette? For her er mange gjenkjennende tegn. Men det kan også være at jeg lurer meg selv her, nettopp fordi det høres så likt ut. Den har også mange referanser til et annet legendarisk album, «Animals».

På mange måter kan man beskrive denne plata som en slags nedstrippet og halvakustisk Pink Floyd-skive. Produksjonen, de akustiske gitarene, trommelyden er som skutt ut fra «The Wall», det eneste som mangler er David Gilmours myke gitarspill og Richard Wrights atmosfæriske teppe av keyboards. I denne produksjonen er det mindre fløyelsmyke gitartoner og mindre symfoniske keyboards, her er det mer nedstrippet samt at Waters benytter mer av vanlige pianoer og ekte strykere. Ja, det er synther og keyboards, men ikke teppebombing slik med Wright bak klaviaturene…

Mens de tre første soloskivene fra Waters var svært like Pink Floyd, kanskje spesielt «Amused by death», er likheten altså fortsatt til stede, men ikke i den grad det var på hans soloforsøk på 80- og 90-.tallet. Men det er typiske elementer fra Floyd her, alt fra den tikkende åpningen av «When We Were Young» til overgangene mellom låtene, en slags mellomting mellom radioteater og tv-score. Låtene glir elegant over i hverandre – akkurat som i nevnte «The Wall».

Tekstmessig er Waters å betegne som en sint, gammel gubbe. Noe som kler ham, ikke minst i den eminente «Picture That» – et av mine favorittspor. At Waters spytter eder og galle og er politisk i tekstene sine, er ikke noe nytt. Men denne gangen synes jeg at han har funnet den riktige balansen, slik at det fungerer og aldri blir overdrevet, belærende eller for personlig. Budskapet i tekstene går ikke på bekostning av musikaliteten. Faktisk synes jeg at han tekstmessig er bedre enn noen gang.

Spesielt gjelder dette i den nevnte «Picture That» med verselinjer som «Picture a shithouse with no fucking drains, picture a leader with no fucking brains» – lurer på hvem han tenker på her? 🙂 

Og melodiene da, her går det alt i fra den noe «Mother»-lignende åpningen på «Broken Bones» til ramsalte og rockete «Smell The Roses». «The Last Refugee» er også en av høydepunktene på plata. Likevel er melodiene ganske jevne på et høyt nivå, med noen få (som de nevnte) som stikker seg ut.

Helhetsinntrykket blir derfor en plate på det jevne, men på et høyt nivå. Og et must for de som liker Pink Floyd – for dette er så absolutt ikke noe forsøk på å distansere seg fra fortiden. Til og med verselinja «I Wish You Where Here» dukker opp…

Waters har da heller ikke gjort noe forsøk på det fra før av, med sine «The Wall»-turneer og oppsetninger. Siden i vår har han da også vært på veien med turneen «Us And Them» der han hovedsaklig spiller låter fra albumene «Animals», «Wish You Were Here», «Dark Side Of The Moon» og «The Wall», samt noen fra sitt nye album. Som han altså lett kan inkludere i settet.

 

Powered by WP Review

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonsrter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen.

Comments are closed.