Prognytt

Tusmørke: Hinsides (2017)

Nash Rothanburg 4. juni 2017 Anmeldelser, Nyheter

Det første som slår meg er hvor meget godt Tusmørke har utviklet seg fra debuten ”Underjordisk Tusmørke”. Ikke misforstå, jeg setter faktisk debuten som deres nest beste utgivelse til nå. Rett og slett fordi jeg liker låtene bedre der enn på ”Riset Bak Speilet” og ”Ført Bak Lyset”. Det er en personlig greie.

Tusmørke har egenskapen til å blande humoristisk lyrikk med mørke og psykedeliske instrumentaltoner. I takt med plateslippene har også det lyriske blitt finslipt ned til den skarpeste ljå. Første låt ut på ”Hinsides” beviser at de behersker denne balansegangen mellom det mørke og det humoristiske. Her synges det om hvem som har bodd i huset ditt før du flytta dit, og hvem er det som fortsatt er igjen der. Låta utvikler en tung beat etterhvert med en trommelyd som kan overraske alle og enhver.

Jeg er også sikker på at de hyller vår gamle norske venn Gullars der hvor tangentmester Lars Fredrik Frøislie aka Fenomenet Marxo Solinas drar i gang kjenningsmelodien til den gamle Barne-TV figuren. Og sannelig har Olav Thons navn fått plass også, der det skrikes ut som de siste ord i låta før den instrumentale passasjen som avslutter ”Hjemsøkte Hjem”. Hva koblingen mellom hjemsøkte hjem, Gullars og Olav Thon har, vites ikke. En litt sær låt ved første ”ørekast” med sine dundrende beat og flytende melodier, men sant skal sies, den har utviklet seg til å bli en av de låtene jeg verdsetter høyest på dette albumet. Må for øvrig nevnes en herlig bruk av Theremin fremhever spøkelses-elementet i låta.

”I feel like Midnight” kan sies å være den det mest psykedeliske sporet på albumet. En hard og konsekvent skarptromme ligger fremme i lydbildet og presser låta fremover. Fløyta bærer melodien på tusmørkt vis. Fenomenet Marxo Solinas har ikke annen oppgave enn å påføre lytteren assosiasjoner til skumle kirkegårder ved midnatt. Kanskje ikke det sterkeste sporet på albumet, men samtidig innehar den alle signaturene en Tusmørke låt burde ha.

Tusmørke har en egen evne til å male stemninger med brede penselstrøk, og i mine øyne kommer dette frem når de drar ned tempoet. ”Rykende Ruin” er en av disse låtene. Momrak-brødrenes velformulerte, og til dels satiriske, lyrikk kommer enda bedre frem når de får rom i lydbildet. Fløyta maner frem den nødvendige ”skogsaktige” følelsen, rytmeseksjonen markerer de nødvendige skifter, men ikke mer enn akkurat det. Det er vokalen som står i senter på ”Rykende Ruin”. Tangentene ligger der og poengterer de ulike stemningene vokalen uttrykker. Et flott stykke musikk.

En av mine absolutte favoritter i Tusmørke-sammenheng er låta ”Høstjevndøgn” fra debuten ”Underjordisk Tusmørke”. Der føler jeg at bandet virkelig traff spikeren på hodet. ”Lyssky Drøm” har noe av den samme herlige bittersøte stemningen som jeg finner der. Sjekk ut den fantastiske passasjen som starter to minutter og åtte sekunder ut i låta. En herlig instrumental duett hvor Krizlas fløyte og Fenomenets tangenter interagerer på særs flott måte. Du kan ikke la være å føle at du svever på, ja nettopp, en lyssky drøm. Det er noe sart, mystisk og bittersøtt over Tusmørkes musikk her. Akkurat slik vi liker dem, ikke sant?! Og avslutningssekvensen? Den farer rett til barokkskogens himmel. Har Wobbler-gutta, HlewagastiR og Fenomentet Marxo Solinas, fått frie tøyler en stakket stund? Hvem vet, men fett er det uansett.

Så! Et monster av en låt. En slik låt alle progressive band i løpet av karrieren gjerne prøver seg på, men som ikke alle makter å gjennomføre. Tusmørke gjennomfører, til gangs! Dette er en oppvisning i stor musikalsk fortellerkunst. Denne fortellingen informerer, binder og suger lytteren inn i sitt univers. ”Sankt Sebastians Alter” er, til dags dato, bandets desidert lengste komposisjon der den klokker inne på herlige 23.36. En teatralsk reise tilbake til tider der svartedauen rår og hvor religionens inntog har satt folket i en skrustrikke. Tvisten? Den må lytteren selv finne, for det er nettopp det som gjør at Tusmørke her har levert sitt Magnum opus. Og man røper vel ikke plottet i en god film til dem som ikke har sett filmen vel?

Steike! For en låt, for et band!

Bandet viser virkelig at de klarer å sy sammen herlig(!) dystre temaer. Deres fortellerstemme har modnet og det høres. ”Sankt Sebastians Alter” er et stykke uhøytidelig høytidelig musikk. Norske folketoner i skjønn forening med goblinske veseners stemninger. Å skrive om den enkelte musikers rolle i låta er ingen vits, for her har de smeltet seg sammen til et edelt metall som ikke lar seg skille. Steike! For en låt, for et band! Og når Benediktator skriker ut, i all sin prakt og håpløshet ”hva som kommer etter tusmørke, kan ingen si det”, og på den måten lar skjebnen eksplodere i ansiktet på lytteren, ja da er de ingen vei tilbake enn å kunngjøre at dette er årets desidert feteste låt!

Med ”Hinsides” har Tusmørke satt en ny standard i norsk progs historie. De lever så til de grader opp til navnet sitt, at det kan ses på som et hån mot andre band som iherdig prøver å leve opp sitt eget navns uttrykk. Musikken som Tusmørke serverer lytteren på ”Hinsides” er jo der det skal være, midt i skjæringspunktet mellom det mørke og det lyse. Det grusomme og det pene. Det bitre og det søte. Derav navnet Tusmørke!

The king is dead, long live the king!

  • Cover
  • Produksjon
  • Låtkvalitet
  • Tekster
  • Orginalitet
4.9
Sending
User Review
4.5 (2 votes)

Like this Article? Share it!

About The Author

Musiker og progelsker. Hovedmann bak Byrdi.

Comments are closed.