Rikard Sjöblom’s Gungfly: On Her Journey to the Sun (2017)

Last Updated on: 8th juni 2017, 03:38 pm

Er det et liv etter Beardfish? Tydeligvis. I alle fall for Rikard Sjöblom, for han koser seg med sitt Gungfly så det holder. Det gjør også vi som lytter!

[dropcap]M[/dropcap]ens de to forrige skivene Sjöblom har gitt ut under Gungfly-navnet bar preg av å være litt hummer og kanari og litt sånn “her-er-noen-låter-jeg-ikke-får-brukt-i-Beardfish-men-som-jeg-gjerne-kan-spille-inn-likevel”, så er det et adskillig mer helstøpt album han presenterer nå som Beardfish er historie. Det er forsåvidt ikke så rart, for mens han på de to foregående skivene stort sett spilte alt, så har han et helt band rundt seg denne gangen.

Fra Beardfish har han tatt med seg gitaristen David Zackrisson, mens rytmeseksjonen besørges av to brødre Diamant (!), Petter på trommer og Rasmus på bass, og to keyboardister har han fått plass til også, nemlig Sverker Magnusson og Martin Borgh. Selv synger Sjöblom selvsagt, samt spiller gitar og – det gjettet du kanskje? – keyboards….

Til tross for dette er det ikke i produksjonen noe voldsomt øs med keys og synther, gitarene kommer godt med i lydbildet, selv om selvsagt keyboards har en stor rolle, men ikke så dominerende som man kanskje skulle tro når man ser på bandsammensetningen.

Brødrene Diamant har forøvrig vært innom Gungfly før, på den første skiva bidro de på noen spor (og de er også kjent fra bandet Baron Bane), mens de øvrige er noe ubeskrevet (i alle fall for meg), bortsett fra Borgh, som har bidratt på et par innspillinger med det svenske progressive Death/Black Metal-bandet Tribulation. Uansett låter det kuler og krutt av den konstellasjonen Sjöblom har fått med seg på denne skiva!

Sjöblom klarer vel ikke helt å komme seg vekk fra lydbildet i gamlebandet Beardfish, men holder seg til tradisjonell 70-tallsprog med en litt jazzy twist innimellom.

Faktisk kan jeg også et par steder minnes salige Gentle Giant – selv om Gungfly aldri drar det så langt ut som brødrene Shulman & Co gjerne gjorde i glansperioden. Hør for eksempel på åpningskuttet “In The Orb” – der er det flere passasjer som minner meg om det britiske bandet.

Tekstmessig kan det virke som Sjöblom beveger seg i sin personlige sfære mer enn en gang – spesielt på det allerede nevnte åpningsporet – Why didn’t I die instead of you? – er en verselinje man husker.

Samtidig er det en instrumental som for meg står fram som platas høydepunkt – “Polymixia” har vel alt en episk proglåt skal ha! I denne låta er det vel også først og fremst keyboardistene som drar låta framover og i de ulike retningene som bandet hiver seg ut i, her fungerer gitarene mer som krydder.

Alt i alt det beste Gungfly-albumet hittil, der arven fra Beardfish tas godt vare på, men samtidig dras i en litt annen retning.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!