Prognytt

Gentle Knife : Clock Unwound (2017)

Per-Helge Berg 8. juni 2017 Anmeldelser, Nyheter

Progkollektivet Gentle Knife med hovedbase på Kolbotn er ute med sitt andre album. Og vi kan raskt konstatere at det låter kuler og krutt av bandet også på denne nye CDen. Endel av materialet har de spilt live allerede ved flere anledninger, sist på We Låve Rock, og teften for gode melodier er så absolutt til stede også på bandets andre album. Det er det mange band som kan misunne dem.

For samtidig som Gentle Knifes musikk er både komplisert og utfordrende, så er musikken også full av fengende akkorder og riff, noe som gjør et kanskje i utgangspunktet vanskelig materiale lett tilgjengelig også for folk utenfor den innerste progsirkelen.

Gentle Knife teller hele elleve – 11 – personer – uten at det går ut over helheten- lydbildet er klart og fyldig gjennom hele plata. Det låter mektig og imponerende, men det blir aldri for mye. Og med den brede instrumenteringen gir det også flere muligheter til å variere lydbildet – både saksofoner, trompeter og tverrfløyter gir et nødvendig krydder og fungerer utmerket også på solopartier.

Albumet begynner med en liten enkel snutt med piano og en trompet før tverrfløyta kommer inn. Og med noen space-aktige lydeffekter liggende i bunn. Pianoakkordene glir over i det samme riffet som en røff gitar åpner neste låt med, platas hovedepos – «The Clock Unwound» – med gitarer som spiller både med og etterhvert mot hverandre, før keyboardene overtar rampelyset.

Men dessverre, noen feilskjær kan selv de beste gjøre. Og i dette tilfellet skjer det under denne tittellåta, som ellers er en orgie i utstudert musikalitet og godt proghåndverk. For i et lite parti skjærer det seg helt totalt. Det må sies at selv om bandet har meget habile vokalister – ikke eksepsjonelt gode, men absolutt godkjent – så er det på et sted at de faller helt igjennom. Det er noe som overrasker meg, for produksjonen på dette albumet er en klar forbedring fra debuten.

Det begynner allerede med de første linjene fra den kvinnelige vokalisten etter rundt 4.30 inn i låta. Det låter derfor – om ikke direkte surt – så noe «atonalt» for å si det pent. Noe som skurrer i en ellers ganske så plettfri produksjon. Det høres ikke bra ut! Og det gjelder også når den andre mannlige vokalisten kommer inn. Det blir både surt og rart og man frir seg ikke fra tanken om at det rett og slett synges så dypt at vokalistene ikke behersker oppgaven.

Det skal ikke utelukkes at det er meningen at det skal være disharmonisk, for kort tid etterpå eksploderer låta i en ren kakafoni rett før et nytt rolig parti og deretter en gnistrende gitarsolo, men fram til da har det hele vært svært vellydende og melodiøst, og om det er meningen at vokalistene skal synge på den måten (for å på en måte legge opp til utviklingen i låta), så er det et mislykket trekk – det fungerer rett og slett ikke – og ødelegger nesten hele låta – i alle fall opplevelsen av den – for meg.

Jeg er ingen musiker – selv om jeg leker meg litt på trommer – og skriver plateanmeldelser utifra hvordan musikken treffer meg – hvordan jeg opplever musikken og hvordan den virker på meg. I dette tilfellet virker den kun negativt. En distraksjon som trekker kraftig ned på produksjonskarakteren.

Straks dette mislykkede vokalpartiet er over blir det altså bedre! Og det er kun på dette partiet at jeg reagerer på vokalen.

Den nye vokalisten Veronika Hørven Jensen gjør nemlig en utmerket jobb ellers på albumet. Det er derfor jeg tenker at dette var meningen, men som sagt (og nå skal jeg ikke terpe på det mer!) for meg funker det ikke!

Dette er også det lengste kuttet på skiva, men det treffer meg ikke like bra som «prog-eposet» «Eventide» på debuten – som kanskje fortsatt er min favorittlåt med bandet.

Etter denne ganske mørke og aggressive låta glir det over i den nydelige «Fade Away» – der også vokalarbeidet er nydelig. Den åpner pent og pyntelig med akustiske gitarer, mellotron og tverrfløyte før det glir over i et mer episk og svært fengende instrumentalparti med litt funky gitarer – svinger fett av dette! Dette kuttet, og de to neste, er nok favorittlåtene mine på skiva, mens tittelkuttet nok krever litt mer arbeide med å sette seg inn i. Men den modner!

Så følger altså to låter på rappen som imponerer meg. «Smother» er en låt Gentle Knife har spilt live flere ganger, og den satt enda bedre på Låverocken i mai enn den gjorde i Kolben i februar – naturlig nok. Her er det flere fengslende riff og raske overganger, en beat som trigger og et tema som ikke glir så lett ut av hodet. Og midt i brytes det hele av med noe bossanova-lignende som passer låta utmerket! En ganske så avansert låt som sitter som et skudd. Ikke minst under trompet-soloen!

Deretter er det duket for «Plans Askew» – som altså også er en av mine favoritter fra plata. Også denne åpner rolig og forsiktig med nydelige akustiske gitarer før den glir over i et elgitardrevet parti som det lukter svidd av. Og deretter kommer det et rolig parti med akustiske gitarer, nydelig fløytespill og en vakker saksofonsolo.

Det siste kuttet innledes med at «den grå eminense» i hjørnet på scenen – Brian M. Talgo – overtar mikrofonen for en stakket stund. Ellers holder han seg litt i bakgrunnen med lydeffekter og mellotron – samt lager den flotte coverkunsten på skiva. Riktignok synger han ikke, men ifører seg en slags kommentatorrolle på «Resignation» – som innledes med de ikke fullt så optimistiske ordene «Even the future was better before»… Også dette et ganske tungt kutt, som i likhet med «The Clock Unwound» må høres flere ganger før det sitter.

Vel, vi kan i alle fall slå fast at framtiden bør være lys for Gentle Knife, som har kommet med et ganske så helstøpt album, som sagt med noen få feilskjær, men absolutt en skive som plasserer dem trygt i norsk progselskap. Der de forhåpentligvis akter å være en stund framover!

Offisiell release er satt til 15. juni.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

(Foto: Thomas Hysvær, Rockshots.no. Thomas Hylland Eriksen var ikke tilstede da bildet ble tatt.)

Powered by WP Review

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonsrter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen.

Comments are closed.