Prognytt

Styx: The Mission (2017)

Per-Helge Berg 7. juli 2017 Anmeldelser, Nyheter

Amerikanske Styx er tilbake igjen med et nytt album. «The Mission» er et konseptalbum som handler om den første reisen til Mars i 2025, og er deres første plate med nytt og originalt materiale siden «Cyclorama» i 2003.

Nå må det innrømmes at jeg ikke er en veldig ihuga fan av bandet, men noe har jeg da hørt på opp gjennom årene, og for å forberede meg har jeg da også hørt litt på de forrige skivene deres.

Det som har vært en av årsakene til at jeg aldri har fått helt sansen for bandet, er at de har blitt litt for velprodusert og glatte for meg. Det er fint med lekre harmonier og koring, men bandet har lett for å gli over i for mye av det gode. Jeg liker best de to første skivene med bandet, der det ennå var mer rock’n’roll over dem (dog med et par unntak – «Lady» fra «Styx II» er for eksempel litt for sukkersøtt for meg!)

Med det nye albumet hevder både bandet selv (og flere andre som har hørt på skiva, både venner av meg og anmeldere) at Styx er tilbake til god, gammel form og har funnet tilbake til det de gjorde best på 70-tallet. Jeg må gi dem rett i det.

For dette albumet er langt bedre enn forrige album med originalstoff – det allerede nevnte «Cyclorama» fra 2003 – og coverskiva som kom ut to år etter forbigår vi i stillhet…

Produksjonen er proff og bra og arrangementene sitter samtidig som det er nok gode melodier til at det hele oppleves som positivt. Harmoniene er absolutt til stede også på dette konseptalbumet, og de sukkersøtte øyeblikkene er i mindretall – godt hjulpet av en produksjon som gjør at det ikke glipper over i feil retning.

Det hele er kanskje dog fortsatt litt for strømlinjeformet til at jeg kan gi albumet full pott – det kan av og til høres ut som om Styx prøver å rette seg inn mot en mellomting mellom AOR og prog…noe som ikke høres ut som en god kombinasjon for meg.

Tekstmessig er albumet innimellom en heller pinlig og flau affære – konseptet er altså den første romferden til planeten Mars – noe som gir klare rammer for hva man skal skrive om, men linjer som «I got my hands on the wheel on my rocket mobile» glitrer ikke akkurat av stor lyrisk skjønnhet eller oppfinnsomhet…(men låta som helhet er ikke så dum…)

Men ser vi bort fra tekstene – som vel mange proggere ikke nødvendigvis er så veldig opptatt av – og det skal innrømmes at Styx vel har mindre på hjertet i 2017 enn for eksempel White Willow – som tekstmessig befinner seg på Nobelprisnivå i sammenligning – så er ikke albumet det verste man kan lytte til. Noen av låtene er fort glemt, andre sitter relativt bra.

Helt tilbake til gammel storhet er det ikke, og det vil vi heller neppe oppleve, men dette er langt fra en drøvtygger, men en hederlig innsats fra et band som kanskje mange hadde avskrevet.

De finner ikke opp kruttet på nytt, men det er i det minste tørt nok!

Favorittspor: Radio Silence, Locomotive, Hundred Million Miles From Home, Red Storm.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

Facebook Comments
  • Cover
  • Produksjon
  • Arrangement
  • Låtkvalitet
  • Tekster
  • Orginalitet
3.8
Sending
User Review
0 (0 votes)

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.