Prognytt

Retro: Yes: Close To The Edge (1972)

Trond Gjellum 1. august 2017 Anmeldelser

Yes’ sitt femte album «Close To The Edge» er et av progrockens (og rockens) ubestridte mesterverk som 45 år etter utgivelsen har en imponerende tidløs kvalitet.

Utgivelsene «The Yes Album» og «Fragile» hadde vist et band med et enormt potensiale, og skivene rommer noen av bandets virkelig store klassikere som fortsatt får hyppig plass på setlistene. Men det er først på «Close to the Edge» alt klaffer fra første note, noe som gjør denne skiva til den juvelen den er.

Tittelkuttet «Close To The Edge» er utrolig variert og mangfoldig komposisjon, der hvert minste riff og hver lille note har en hensikt i et overordnet hele. Det foregår mye i låta, men selv på sitt mest komplekse finner man elementer av hooks og groove som driver låta fremover. Det drar i gang med fuglekvitter og fossefallyder som gradvis forsterkes og forvrenges før det glir over i et utrolig hektisk parti der gitarist Steve Howe får fram de mest sinnsyke lyder av gitaren over et komp bestående av Bill Brufords jazzaktige tromming, Chris Squires bulldozerbassgitar og keyboardist Rick Wakemans arpeggio-orgel.

Deretter glir det over i et utrolig groovy vokalparti før det roer seg ned med vokalist Jon Andersons klokkeklare stemme over et vakkert lydlandskap laget på RMI el-piano, orgel og mellotron. Deretter dras det hele opp og forløses i en forrykende hammondorgel-solo og til slutt en avslutning som toner ut på samme måte som det startet. Puh, for en musikalsk reise!

Dette er nok platas høydepunkt, men man må ikke glemme de to andre låtene. Side to åpner med «And You And I», et symfonisk mini-epos som fusjonerer vakre akustiske klanger og storslagne mellotronutblåsninger, mens « Siberian Khatru» på kreativt vis blander Brufords funky jazztromming med Wakemans rå orgel, Howes medrivende melodilinjer, Squires monumentale bass og Andersons korguttvokal.

Den unike kjemien mellom musikerne er viktig for å gjøre denne skiva til det den er. Kvintetten bestående av vokalist/tekstforfatter Jon Anderson, gitarist Steve Howe, bassist Chris Squire, keyboardist Rick Wakeman og trommeslager Bill Bruford hadde bare gjort ett album før dette og spilt sammen i knapt et år, men på «Close To The Edge» presenterer de musikken med en imponerende autoritet som man først får etter mange års samspill.

Kombinasjonen av Andersons psykedeliske tekster og særegne vokalmelodier passer perfekt sammen med noen av de mest intrikate instrumentalpassasjene man har kommet opp med innenfor kommersiell rockemusikk (skiva kom høyt opp på hitlistene både i Storbritannia og USA). Bruford jazzfinesse, Wakemans klassiskfargede eleganse, Howes eklektiske spill som slektet like mye på Chet Atkins som Stravinsky, og Squire bølgende og muskuløs basspill danner et fundament som står fjellstøtt og gir musikken en kraft og dynamikk som mange andre progband kunne se langt etter.

De henfaller heller aldri til å briske seg med meningsløse «show off»-elementer eller ørkesløs jamming, en felle mange progband gikk i på denne tiden. Alt dette gjør «Close To The Edge» til det mesterverket det er.

Like this Article? Share it!

About The Author

Comments are closed.