Prognytt

Retro: Yes: Tales From Topographic Oceans (1973)

Trond Gjellum 4. august 2017 Anmeldelser

Yes sitt sjette studioalbum, «Tales From Topographic Oceans», ble utgitt i desember 1973. Albumet splittet Yes-fansen både i sin samtid og ettertid, og er nok blant de albumene som har vært hyppigst diskutert på progforum nettet over.

Det er lett å skjønne at albumet splitter, for på den ene siden er det et album som renner over av alt det spennende Yes sto for, mens mange andre mener det rett og slett blir for mye av det gode og at skiva er en oppblåst kalkun.

«Close to the edge» fra året før brakte bandet opp til store høyder – både på salgslistene og som konsertattraksjon. Til tross for denne suksessen valgte likevel trommeslager Bill Bruford å slutte for å overta trommestolen i Robert Fripps adskillig særere og mindre kommersielt vellykkede King Crimson. For å fylle Brufords fotspor, hyret Yes inn Alan White, kjent fra å ha spilt med John

Alan White

Lennon (det er han som spiller trommer på «Imagine» og «Instant Karma»), George Harrison og Joe Cocker. Med sitt mer klassiske rocketrommespill var han en helt annen type trommeslager enn Bruford, som med sitt jazzaktige spill hadde dannet et rytmisk grunnfjell som skilte seg betraktelig ut fra samtiden. Men White fant fort fram til en stil som passet bandet, og i mine ører er han ikke en annenrangs Bruford, men en kompetent rocketrommis som ga bandet den rytmiske grunnmuren de trengte.

Whites første studioalbum skulle bli bandets mest ambisiøse på alle mulige måter. For det første består den av drøye åtti minutter musikk fordelt på 4 – fire! – låter. Det vil med andre ord si at hver låt har fått en hel plateside. Tekstmessig var dette også en solid munnfull. Anderson hadde i bryllupet til ex-trommis Bill Bruford av King Crimson-perkusjonist Jamie Muir blitt tipset om en samling hinduistiske skrifter. Anderson fikk fot for dette, og en lengre fotnote (!) ga ham og Steve Howe inspirasjon til å skrive flere tusen ord med tekst til de fire sidene med musikk. Det er vel egentlig ikke så mye mer å si om det enn at det resulterte i ut av denne verden kvasi-religiøse tekster som får Peter Gabriels endeløse og usammenhengende rabling på «The Lamb Lies Down On Broadway» til å fremstå som klar og poengtert.

Musikken spriker enormt. Side en og to er langt inne i et slags symfonisk new-age-lydlandskap, side tre er hypereksperimentell med masse perkusjon og enorme kontraster, mens fjerdesiden lukter på det de drev med på «Close to the edge». For å gi de åtti minuttene en følelse av helhet, dukker derfor et enkelt og vakkert tema opp i forskjellige varianter i alle låtene og gir en følelse av enhet og konsept. Det er ellers flust av fine melodier, bra soloer, spennende grooves og imponerende samspill, bare slik Yes kunne det på sitt beste.

Samtidig er det lange passasjer som glir ut i ingenting etter å ha virret rundt i endeløse tonerekker uten mål og mening. Andre steder virker det som om de slenger inn materiale tiltenkt andre skiver bare for å få en låt som er lang nok. «Leaves of green»-partiet i «The Anicent» (som med sin 18 minutter og 34 sekunder er platas korteste kutt) er for eksempel fint i seg selv, men føles helt ute av kontekst i en låt som er blant det mest spennende Yes noensinne har gjort, proppfull som den er proppfull av disharmonikk, elektronikk og rå riffing.

«Ritual» er i utgangspunktet en fantastisk låt, men et langt perkusjon- og bråkeparti i midten gjør ingenting utover å fylle vinylen med nok riller til å gjøre det ca. 20 minutter langt. De to andre låtene på lider også under det samme, og gjør at skiva i mine ører bli langdryg. Hadde de kuttet 20-25 minutter, hadde «Tales» fremstått som et helstøpt verk og kanskje noe av det beste de har gjort.

Albumet splittet ikke bare fansen og kritikerne, men også bandet. Keyboardist Rick Wakeman mislikte «konseptet» fra første stund, og etter turneen sa han takk for seg, noe som åpnet for at Patrick Moraz kom inn i bandet og dro dem over i den mest hypereksperimentelle og utfordrende musikken de noensinne kom til å lage i form av albumet «Relayer». Men det får bli tema i morgen hvis det fine været fortsetter. 🙂

Like this Article? Share it!

About The Author

Comments are closed.