Prognytt

Retro: Yes: Relayer (1974)

Trond Gjellum 7. august 2017 Anmeldelser

I denne gjennomgangen av mine favoritter Yes-plater har turen kommet til«Relayer», kanskje mitt definitive favorittalbum med Yes, utgitt i desember 1974. 

Forrige omtalte skive, «Tales from topographic oceans», var en musikalsk mastodont som med sine enorme mengder musikk og metafysiske tekster ble i overkant for mye for keyboardist Rick Wakeman. Han hadde under innspillingen av albumet kjedet seg mye, og brukte blant annet tid til å henge med Black Sabbath som spilte inn «Sabbath, Bloody Sabbath» i nabostudioet, noe som resulterte i at han endte opp med å spille piano på «Sabbra Cadabra».

Yes med Patrick Moraz.

Etter en lang og trøttende, men i høyeste grad økonomisk vellykket turne, sluttet han i juni 1974, etter tre års tjeneste. Bandet trengte en erstatning, og etter å ha prøvd det greske keyboardesset Vangelis, endte de opp med den relativt ukjente sveitsiske keyboardisten Patrick Moraz.

Akkurat som «Close to the edge» består «Relayer» av kun tre låter – én på side en og to på side to. Men der stopper også likheten, for «Relayer» ligner ikke på noe som Yes hadde gitt ut før – eller kom til å gi ut siden. Særlig åpningskuttet, det sidelange «The Gates of Delirium», er nok det mest komplekse stykket musikk i Yes sin katalog. Blandingen av aggresjon, ekstrem dynamikk, ukonvensjonell rytmikk, krass harmonikk og utvidet form, gjør dette til en av bandets viktigste og mest storslagne komposisjoner.

Det mangler ikke på tekstur i musikken, og man kan lytte et utall ganger og alltid finne noe nytt. Melodiene er gjennomtenkte og mangslungne, og i kombinasjon med utrolig raffinerte arrangementer blir dette en lydmessig fest uten like, en reise du håper aldri skal ta slutt. Her lesses det på med instrumenter og lydeffekter og hele tiden sniker det seg inn elementer som påkaller oppmerksomhet, men aldri på en måte som gjør at låta mister driv eller retning.

Alt dette er med på å gjøre låta til kanskje den mest imponerende og gjennomførte av bandets mange lange låter. Til tross for alle instrumenter, partier, lydeffekter og kontraster, har den likevel en stram regi og hensiktsmessig bruk av virkemidler. Ingen av delene dras ut lenger enn nødvendig, og bandet har total kontroll over dynamikken som er nødvendig for å holde på interessen i over 22 minutter.

Der bandet før hadde brukt lange og roligere, mer utflytende passasjer for å skape dynamikk, består denne låta av det ene partiet krassere enn det andre for å skape kontrast og variasjon. Det sentrale i låta er et langt mellomparti som piskes fremover av en lang rekke spennende riff med basis i trommer og bass. Alan White sin tromming gir lytteren hakeslepp, og bassist Chris Squire beviser her at han var en av rockens ledende bassister. Han veksler med letthet mellom en rekke uttrykk: i det ene øyeblikket er det den solide, buldrende rockebassen, mens andre ganger spiller han kontrapunktiske melodiske linjer i et lyst register, noe som gir musikken et stadig omskiftelig preg og gir lytteren noen nytt å tygge på.

I det øyeblikket man tror det er i ferd med å nå en topp, tas det bare enda et steg opp og pisker videre. På toppen av det hele ligger Moraz hurtige keyboardlinjer og Steve Howes maniske gitar. På denne skiva spiller Howe en Fender Telecaster, og dens diskantrike og twangy tone gir musikken en vass egg som skjærer gjennom lydveggen som et velslipt samuraisverd.

Til slutt ender drivet opp i et parti med totalt sammenbrudd og kaos hvorav det kommer ut et imponerende symfonisk parti med Howes ekko-lapsteel skingrende høyere og høyere til det når et klimaks og man tror låta skal tone ut. Men det gjør det ikke. De fem siste minuttene er nemlig viet det sakrale og vakre «Soon»-partiet, som tar låta ned til bakken (eller opp i skyene) og bringer det hele til en tåredryppende vakker slutt, badet i et utall vokaloverdubs, mellotron-strings, basspedaler og Howes gitar. En vakker og «verdig» avslutning på et monumentalt mesterverk av en låt.

Det har blitt mye snakk om det instrumentale, men tekstene fortjener også å trekkes fram. Det er ikke rett frem-rockelyrikk, men de er tydeligere og mer konkrete enn før, med skildringer av krig, vold og frykt. Anderson synger også med en inderlighet og kraft som han verken før eller siden har vært i nærheten av, noe som bare er med på å understreke at vi snakker om en unik låt i bandets mangfoldige katalog.

Etter å ha blitt nærmest overkjørt av «The gates of delirium», er det med stor spenning man snur om til side to: «Hvordan i alle dager skal de følge opp noe som dette?».
Det er ingen vits i å bekymre seg, for selv om de skiller seg mye fra «The gates of delirium» er «Sound Chaser» og «To be over» sterke låter som står støtt på egne ben. Selv om de ikke er like imponerende storslagne som side én, har de en egen identitet som gjør dem interessante og vel verdt en lytt.

«Sound chaser» er en vanvittig spenstig fusionlåt med hyppige skifter i taktart, harmonikk og tempo – det høres nesten ut som Mahavishnu Orcherstera og Zappa mer enn det man forbinder med Yes. I det øyeblikket du tror at et parti har kommet for å bli, skiftes det brått over til noe annet, og som lytter må man nesten klamre seg fast i stolen for å klare å henge med. Steve Howe slenger inn noen krasse gitarlinjer, og Anderson bidrar med hysterisk «cha cha cha»-chanting. Selv om Howes gitar fortsatt er i sentrum, får også keyboardist Moraz vise seg fram, og leverer en helt vanvittig drivende keyboardsolo som drar låta opp til et himmelstormende klimaks.

Avslutningskuttet «To Be Over» skiller seg også ut fra alt annet bandet har gjort, selv om det kanskje har visse likheter med «And You and I» fra «Close to the edge». Her roer de (for det meste) helt ned og maler nydelige, beroligende atmosfærer som pakker lytteren inn i et behagelig lydpledd. En uventet kjapp keyboardsolo føles på ingen som helst måte ute av sammenheng, og når låta toner ut, sitter man igjen med en særdeles oppløftende og behagelig følelse.

Til tross for enormt krevende musikk, ble «Relayer» en bestselger, og Yes bega seg ut på en vanvittig svær turne, der de uke etter uke spilte for titusener av mennesker på enorme stadioner. Men suksessen til tross: Det var gnisninger innad i bandet, og i 1976 var Moraz ute. Han fikk et kort opphold, men han gjorde seg så absolutt bemerket og var med på å gjøre «Relayer» til et av de aller sterkeste albumene i Yes-kanonen.

Like this Article? Share it!

About The Author

Comments are closed.