Prognytt

Alwanzatar: Heliotropiske Reiser (2017)

Per-Helge Berg 12. september 2017 Anmeldelser, Nyheter

Alwanzatar er et soloprosjekt fra Krizla fra Tusmørke. Han tar med seg mye av det melankolske, atmosfæriske og mystiske fra Tusmørkes verden, men skaper sin egen elektroniske rockmiks som både er besnærende og irriterende på en gang.

For å bli ferdig med det med en gang: Jeg spiller trommer selv, men er ikke så god at jeg vil kalle meg for musiker. Den betegnelsen overlater jeg til folk som kan faget sitt. Men likevel, det som irriterer meg mest med dette albumet fra Alwanzatar er den helt for jævlige trommelyden! Det grøsser i meg hver gang de programmerte trommene (som jeg regner med at det er) kommer inn.

Kanskje Krizla skulle brukt noen kroner på litt bedre trommesamples? Noen ganger tenker jeg at min gamle Boss Dr. Rhythm fra 80-tallet ville ha gjort en bedre jobb…Jeg har den liggende et sted, kanskje jeg skal donere den til Krizla ved anledning? Kanskje han har en liggende, for klappingen på «Heavy Nå» høres akkurat ut som de er hentet fra en Boss! Det er litt bedre på åpningskuttet, men ikke nok til at jeg ikke grøsser… Med bruken av endel eldre instrumenter på plata kan det nok hende at det er det som er poenget og at trommelydene med vilje er laget slik, men jeg liker nå uansett ikke lyden og arrangementet av trommene på de fleste låtene!

Men misforstå meg ikke, dette er ikke noe slakt av albumet, faktisk er det ganske så intrikat og fulle av andre detaljer at det totalt blir en ganske så fornøyelig affære, om jeg kan bruke det uttrykket ettersom stemningen på dette albumet totalt sett ikke akkurat er lystig…

Opplegget er mye av det samme på alle låtene, at det begynner forsiktig, men etterhvert utvikler seg til kaskader av lyd som nøysommelig er vevd inn uten at det føles som kaotisk eller for mye. For en gangs skyld (og det er heller ikke ment negativt!) kan jeg til og med anmelde en plate i proglandskapet med fløytespill som IKKE er levert av allestedsnæværende Ketil Vestrum Einarsen! 😀

Og fløytespillet myker også opp det harde elektroniske synthuniverset som vi bombarderes med her.

Selv liker jeg kanskje best de to sporene «Stjernene Blekner» og «Den Som Vender Seg Fra Solen». Førstnevnte på grunn av en melodilinje jeg ikke klarer å få vekk fra hjernen, med nettopp det nydelige fløytespillet som fløyel på elektronikken (og til tross for trommelydene som på dette sporet ikke er så irriterende som på de to første låtene). Sistnevnte kanskje nettopp fordi trommesamplene glimrer med sitt fravær og gjør at man kan la seg henføre fullstendig til stemningene og melodilinjene. Et perfekt avslutningsspor!

Når man snakker om elektronisk rock innen progsfæren så er det vel helt umulig å komme unna referanser til Tangerine Dream, ei heller her. Nå skal det innrømmes at TD aldri har tilhørt de bandene som jeg personlig har hørt veldig mye på, men jeg har tydeligvis hørt nok av dem til å kunne mene at det er noen referanser til dem her.

Men samtidig er det, selv om det kanskje høres noe merkelig ut, noe urnorsk som kommer ut fra Alwanzatars synthunivers.

Alwanzatar: Heliotropiske Reiser (2017), Apollon Prog

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

Powered by WP Review

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonsrter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen.

Comments are closed.