Prognytt

Vulture Industries: Stranger Times (2017)

Per-Helge Berg 18. september 2017 Anmeldelser, Nyheter

Jeg må innrømme at den den progressive metalen ikke har ligget mitt hjerte nærmest de siste årene. Jeg synes det tekniske på mange måter har begynt å overskygge det grunnleggende musikalske håndverket, og mange ganger har jeg problemer med å høre forskjell på bandene… Deilig da å kunne konstatere at Vulture Industries nok en gang leverer varene med sitt femte album, «Stranger Times».

Noe av det første som slår meg er vokalprestasjonene på dette albumet. Akkurat som det er stor variasjon i låtene og det musikalske uttrykket – her veksler det mellom noe jeg nærmest vil klassifisere som streit rock via rockeoperalignende partier til rett-i-trynet rå metal og ren progmetal med klassiske symfoniske uttrykk – så varierer vokalen mellom rå, nesten-growling til noe jeg nærmest vil kalle en slags teatralsk-dramatisk vokal med dirrende innlevelse. Og det funker som bare faen!

Ikke ofte jeg hører et metalband som byr på trompetsolo heller! Noe som er et godt eksempel på hva disse bergenserne er i stand til! Forvent det uventede, kanskje?

Plateselskapet beskriver musikken til Vulture Industries som en slags avant-garde rock & metal, og jeg kan forstå hvorfor man bruker avant-garde-uttrykket her. men samtidig vil jeg absolutt rgene dette bandet inn under paraplyen til progmetal, selv om de skalter og valter med de musikalske sjangerbegrepene så det holder.

Bandet er med andre ord ikke et veldig typisk metalband, hverken når man tenker på progmetal eller «ren» metal – de framstår med en helt egen identitet som jeg ikke er i stand til å sammenligne med noen andre. Dette albumet er kanskje litt mindre progmetal enn de to siste.

Jeg har nevnt vokalbruken – det hjelper at bandet har tre stykker som alle er habile vokalister, selv om det er Bjørnar E. Nilsen som bærer det meste. Han står også for perkusjon og keyboards, mens resten av bandet består av Øyvind Madsen på gitar, Eivind Huse på gitar og vokal, Kyrre Teigen på bass og vokal, og Tor Helge Gjengedal på trommer.’

Melodimessig varierer bandet mellom det komplekse og utfordrende og det mer nedtonede og enkle, som de likevel får til å høres fengende og gedigent ut. Et eksempel på det siste er et av de sporene jeg liker best, om som du kan se på videokuttet under, «As the World Burns».

Åpningskuttet «Tales Of Woe» er rett på med et riff jeg ikke får ut av hodet, noe jeg kan si om flere av de andre låtene på albumet. «Strangers» begynner rockete før det går over i et nesten balladeaktig parti med trompetsolo(!) før et suggererende mellomparti som griper tak i deg.

Låtene er av høy kvalitet jevnt over, ingen dødpunkter å snakke om, produksjon og arrangement er prikkfrie, dette er i det hele tatt et av de beste norske albumene i år! Innen progmetalutgivelsene jeg har hørt på i år er det bare Threshold som kommer i nærheten.

Vulture Industries: Stranger Times (2017), Karisma Records.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!

 

Powered by WP Review

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonsrter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen.

Comments are closed.