Prognytt

Wobbler: From Silence To Somewhere (2017)

Nash Rothanburg 16. oktober 2017 Anmeldelser, Nyheter

Tidsuret viser 1999. Fire modige karer fra Ringerike og omegn kaster seg rundt og danner Wobbler. De ønsker å spille symfonisk progressiv rock slik den skal spilles, med kjærlighet og kløktighet. Tidsuret viser nå 2017 og Wobbler er klare med sitt fjerde plateslipp. Navnet på albumet er «From Silence to Somewhere», og det skal mye til for en som har fulgt bandet siden starten å ikke høre at dette er bandets største øyeblikk.

Hvor skal man egentlig begynne når man allerede har utnevnt «From Silence To Somewhere» til bandets beste album? Det er nesten som å ta imot gullet på 5-mila før man i det hele tatt har passer startstreken. Men som med mange andre med altfor god selvtillit og dårlig fysikk så hopper vi i det, med begge bena først, så får vi se hvordan vi landet på gullplassen allerede før vi tok sats.

En av det største fortrinnene til Wobbler, slik jeg ser det, er at de har evnen til å dra deg som lytter konsekvent med inn i Wobbler-universet. Selv med referanser til band som Camel, Genesis og Jethro Tull som ligger og vaker i vannskorpa gjennom store deler av førstelåta, som forøvrig også er tittellåten, er det umiskjennelig Wobbler vi hører. På de 21 minuttene «From Silence To Somewhere» varer varter bandet opp med et av de sterkeste progressive opus undertegnede har hørt siden den gylne tidsalder. De evner å binde sammen de ulike partiene på en unik måte. Med tangent-guru Frøislie, bassmester Hultgren, gitar-champion Halleland, tromme-buddha Kneppen og vokal-onanist Prestmo gjør de alt 100 prosent korrekt.  Ikke bare musikalsk og teknisk korrekt, men jeg tør også påstå at dynamikken og kjemien innad i bandet er unik og det hjelper å løfte bandet opp blant stjernene.

Foto: Terje Skår

Det males med brede penselstrøk med farger fra en svært bred og fargerik palett på «From Silence To Somewhere». Maleriet som sakte, men sikkert avslører seg selv er et vakkert landskap med grønne enger og gamle eiketrær. Alt badet i et gyllent varmt lys fra solnedgangen. Samtidig henger det noe mørkt og personlig over musikken. Noe personlig. Noe vondt. «From Silence To Somewheres» lyrikk må leses for at du som lytter skal kunne forstå hvor dette mørket kommer fra. Man kan formelig høre smerten i stemmen til vokal-onanist Prestmo. Hans litt Jon Anderson-tilnærming har siden 2009 løftet utrykket til bandet opp blant stjernene. Hans tiltreden har rett og slett gjort bandet fullkomment.

«Rendered In Shades Of Green» er albumets eneste instrumentale låt. Den åpner med vakkert med en litt sår og drømmende pianomelodi. Den driver tankene av sted. En sensommerkveld hvor alt skinner i dramatiske grønntoner. Like fort som den starter avsluttes den. Deretter dundrer «Fermented Hours» ut av høyttalerne som en hyllest til RPI, og ikke minst PFM. Her lefles det herlig med italienske kjennetegn. Det synges også på italiensk ved et par anledninger, noe som ikke akkurat gir en mindre følelse av bandets hyllest til RPI.  Instrumenteringen er frapperende, vokalen ligger herlig langt fremme i lydbildet, bassen, vel den løper fremragende fremover og tangentene er som en våt drøm for oss prog-fantaster. Og som seg hør og bør er «Fermented Hours» fantastisk dynamisk, i tro ånd mot italienerne. Den løfter deg brått opp, før den rolig bygger deg ned i herlige ita-prog passasjer, så smeller den til igjen med brask og bram. Rett og slett fantastisk. Overklasse-prog.

Det skal legges til at tangent-guru Frøislie virkelig leker seg, ikke bare på «Fermented Hours», men gjennom hele albumet. Med vintage instrumenter som Hammond C3, Mellotron M400, Chamberlin M-1 og Marxophone, bare for å nevne noen få, evner han å skape ute-av-denne-verdenen melodier og stemninger som bare er med på å øke respekten jeg har for bandet. Hans store inspirasjon er skogen, og det kan man faktisk høre. Mer skog, Frøislie, mer skog!

Dette er et stykke musikk jeg tror Englands største progband ville solgt Phil Collins for å få lov til å kalle sin egen.

Bare for å sette en ekstra spiss dynamikken på «From Silence To Somewhere» avsluttes albumet med en perle av en låt. «Foxlight». Dette er et stykke musikk jeg tror Englands største progband ville solgt Phil Collins for å få lov til å kalle sin egen. En utrolig vakker og rolig åpning med akustisk gitar, fløyte, mellotron og vakker sang. Drømmende. Svevende. Sakte, men sikkert, bygger den seg opp. Rett før den runder fire minutter smeller det. Hører vi en hyllest til Änglagård og Anekdoten her? I ren Wobbler-drakt vel og merke. Nå griper låta håndfast omkring deg og hyller deg inn i et teppe av dysterhet, uten at man føler seg nedenfor. Det er mer bruken av Mellotron og Hammond som gjør det hele litt mer mørkt. Men akk og ve for en låt. Wobbler har virkelig overgått seg selv med fire fantastiske stykker med musikk.

Nevnte jeg trommene til tromme-buddha Kneppen? Den organiske og særs dynamiske teknikken hans er eminent. En av hans særtrekk, som forøvrig er lånt av den ikke ukjente trommeslageren i Led Zeppelin, er snublebrekkene, de får virkelig låtene til å ta av. Bassmester Hultgrens fantastiske bassing er som en våt drøm for oss progelskere. Hele tiden til stede og driver musikken fremover. Stødig som få. Tight som enda færre.

Med «Silence To Somewhere» har Wobbler skapet en fremtidig klassiker. Tør jeg si en legendarisk plate? Man hadde jo gitt opp å finne så god progressiv rock på denne siden av 70-tallet. Wobbler har klart det. De har trukket ut essensen, gullet, og tatt det med inn i det tidsuret viser 2017. Det er jo smått utrolig, nesten ikke til å tro. Hvis dette ikke gjør at dere prog-fantaster går av hengslene så er det ikke noe som gjør det for dere. Da er dere døde sjeler og like mørk som det denne skiva er. Jeg er djerv nok til å utrope «From Silence To Somehwere» som årets utgivelse, uansett sjanger. Dette er ikke mindre full pott for Norges beste progressive ensemble. Basta!

Powered by WP Review

Like this Article? Share it!

About The Author

Musiker og progelsker. Hovedmann bak Byrdi.

Comments are closed.