Prognytt

På det jevne fra Steven Wilson

Per-Helge Berg 1. mars 2018 Anmeldelser, Konsert

Tirsdag holdt Steven Wilson konsert for et fullstappet Oslo Konserthus. Selv virket han ikke overvettes begeistret for stedet, og det preget da kanskje også resten av konserten. For dette var ikke en Steven Wilson på høygir, men en Steven Wilson på det jevne. Om det var låtutvalget eller stemningen er jeg ikke helt sikker på, men det blir ikke topp score fra meg denne gangen.

Jeg har bare sett Steven Wilson live én gang før, og det var på Sentrum Scene i 2013. Det er en av de beste konsertene jeg noen gang har vært på! Derfor hadde jeg ikke veldig høye forventninger til konserten i Konserthuset – et sted kanskje de fleste proggere ikke akkurat setter pris på. Det er fin sal, men ikke akkurat det mest rocka stedet… Det hørtes og tydelig når bandet trøkka til på de mer rockete låtene, det ble litt grøtete lyd ut av det hele. Noe av dette kan skyldes at jeg satt ytterst til høyre i salen og at lyden derfor ikke var optimal.

Med bare én låt fra mitt favorittalbum med ham er det kanskje ikke så rart at jeg satt igjen litt molefunken. Men det er jo naturlig at når han først er ute for å promotere det siste albumet så er det flest låter fra det – vi fikk servert hele åtte spor derfra. Dessverre er det ikke et album jeg har trykket til brystet ennå, og det gjelder forsåvidt også sporene fra Hand. Cannot. Erase. Ingen låter fra Insurgentes? Hallo?

Mitt høydepunkt kom altså som siste låt, tittelkuttet fra The Raven That Refused to Sing. For min del kunne han ha kuttet en av låtene fra Porcupine Tree og satt inn The Watchmaker istedenfor… Men vi fikk altså tittelkuttet fra The Raven That Refused to Sing, dog framført ganske sjelløst i forhold til framførelsen på Sentrum Scene for snart fem år siden. Likevel ble det for meg konsertens høydepunkt, og til akkurat denne låta fungerte videoen perfekt som stemningsskaper. En av de flotteste låtene mannen kan by på, rett etter allerede nevnte The Watchmaker.

Likevel er det vanskelig å gå fra en Steven Wilson-konsert og være misfornøyd. Så jeg kan jo ikke si det heller. Mannen har så mye å ta av fra sin backkatalog at det skal mye til for at han trår feil. Og med to sett skulle det være mulig å komponere en velsmakende musikalsk meny uansett. Her er jeg altså litt usikker, noe smakte ikke så godt…

Og i tillegg synes jeg det ble litt for mye audiovisuelt dilldall med dansende hologrammmer til stadighet… Under en av låtene (husker i farten ikke hvilken) så røk en av strengene på gitaren til Wilson slik at han ikke fikk tatt den soloen han skulle ta. Vanligvis kunne bandet ha fortsatt å spille kompet mens han fikk en ny gitar og deretter spille soloen før låta fortsatte; men siden de var så avhengig av videoen som ble vist bak på scenen, så var de nødt til å fortsette med låta for å ikke gå ut av synk. Et godt eksempel på at det hele ble veldig stereotypisk og lite impulsivt.

Musikalsk sett leverte Wilson varene greit, men heller ikke mer. Det sprudlet ikke av hverken ham eller bandet, noe som vel også viste seg i at det bare ble med et ekstranummer mens han har spilt stort sett to ekstranumre på turneen hittil, såvidt jeg har fått med meg.

Wilson gjorde også et stort poeng av «discolåta» fra «To The Bone!-albumet. Allerede i første sett sa han fra om at han ville at folk skulle stå opp når han skulle spille den (Permanating) og dicokula var da også på plass på scenen i god tid. Han var samtidig noe irriterende opptatt av klokka med skritteller på hånda, det var morsomt i begynnelsen, men ikke etter halvannen time… Wilson var i det hele tatt opptatt av å snakke ned Konserthuset som spillested og sa han foretrakk steder der folk sto. Det kan jeg forsåvidt være enig i, men samtidig var det ganske så irriterende at når hele salen reiset seg under Permanenting, så var det en god del som ikke satte seg ned igjen. Noen stod under et par låter til, men en gjeng litt lenger framme sto resten av konserten.

Jeg hadde halvveis ventet at Wilson ville be dem om å sette seg igjen fordi han også tidligere hadde sagt at det ville være urettferdig for de som hadde betalt for de dyreste billettene at folk sto, noe som tydeligvis ikke hadde gått inn hos alle. Hadde jeg sittet bak den gjengen ville jeg blitt ganske så irritert, men Wilson gjorde ikke noe med det.

Totalt sett er jeg altså noe mellomfornøyd, samtidig som jeg ikke er direkte misfornøyd heller. Jeg tropper nok opp neste gang han besøker Oslo, men da håper jeg det er på for eksempel Sentrum Scene.

Første sett:
Intro (kortfilmen «Truth»)
Nowhere Now (To The Bone)
Pariah (To The Bone)
Home Invasion (Hand. Cannot. Erase)
Regret #9 (Hand. Cannot. Erase)
The Creator Has a Mastertape (Porcupine Tree)
Refuge (To The Bone)
People Who Eat Darkness (To The Bone)
Ancestral (Hand. Cannot. Erase)

Andre sett:
Arriving Somewhere but Not Here (Porcupine Tree)
Permanating (To The Bone)
Song of I (To The Bone)
Lazarus (Porcupine Tree)
Detonation (To The Bone)
The Same Asylum as Before (To The Bone)
Heartattack in a Layby (Porcupine Tree)
Vermillioncore (4 1/2)
Sleep Together (Porcupine Tree)

Ekstranummer:
The Raven That Refused to Sing (The Raven That Refused to Sing)

 

PS: Bildet på toppen i artikkelen er hentet fra konserten i 2013.

Facebook Comments
  • 70%
    Stemning - 70%
  • 90%
    Framførelse - 90%
  • 65%
    Låtutvalg - 65%
  • 45%
    Showmanship - 45%
  • 75%
    Spilleglede - 75%
  • 55%
    Lyd og scene - 55%
67%

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.