Prognytt

Kayak på rett kjøl i Konserthuset

Per-Helge Berg 5. november 2018 Anmeldelser, Konsert

Det hører til sjeldenhetene å se Kayak spille i Norge. Faktisk har de aldri, siden starten i 1973, vært i Norge. Så det var på tide! Og ekstra gledelig var det både at de spilte for nesten et utsolgt hus og at de i tillegg oste av spilleglede og entusiasme. Ikke rart at det ble bra da!

Det var et publikum med en ganske så voksen gjennomsnittsalder som troppet opp i Konserthusets lille sal. I den grad at det ikke var mer enn noen få titall ledige seter. Hadde det ikke vært progfestival i Haugesund samme helg ville det forundret meg veldig om ikke salen ville vært smekkfull.

Kayak er vel et band som bare proggere i Norge kjenner til og som ikke er så kjent utover dette miljøet. Selv er det et band jeg stort sett bare har hørt om og ikke hørt så mye på, selv om jeg har et par plater fra 70-tallet i bunken hjemme. Bandet er kanskje først og fremst kjent for hiten «Ruthless Queen» som de fikk sent på 70-tallet, men er vel et band som hovedsaklig har hatt sitt publikum hjemme i Nederland.

Utgaven som gjestet Norge for første gang har bare ett originalmedlem igjen, etter at keyboardist Ton Scherpenzeel bestemte seg for å gjenopplive Kayak og kom med dobbeltalbumet «Seventeen» tidligere i år. Et album som forøvrig var overraskende vitalt og godt og fikk meg litt hekta på bandet. Og jammen har de med seg en svenske på bass…

Scherpenzeel er forøvrig også kjent for samarbeidet med Camel og er å høre på studioalbumene ( og listet som fullverdig medlem) «Stationary Traveller», «Dust And Dreams» og «Rajaz», samt på livealbumet «Pressure Point».

For en som ikke er så oppdatert på bandets katalog var det derfor mange ukjente låter å høre, noen som jeg dro kjensel på og heldigvis flere fra det siste albumet, hvor vel «La Peregrina» skiller seg ut som et av de bedre kuttene, ikke bare på albumet, men også i bandets totale karriere. «Ruthless Queen» kom selvsagt også.

Låtutvalget var kanskje noe varierende, men stort sett synes jeg det var overraskende bra og flere av låtene de spilte tar jeg gjerne et gjenhør med, noe som vel nok betyr at en nærmere sjekk av backkatalogen deres er på plass. Det var også fint å høre tittelkuttet fra albumet «Merlin», som er ett av de albumene jeg har fra før!

Kayak har vel hatt en viss forandring i musikalsk uttrykk også gjennom sine 40 år, i begynnelsen var de veldig proggete, med lange låter og mange instrumentaler, så gikk de over i en litt mer kommersiell retning. Bandets siste skive og låtutvalget under konserten var imidlertid hovedsaklig preget av progperioden, såvidt jeg kunne bedømme.

Mens sjefen selv var noe anonym på scenen og konsentrerte seg om keyboardene, var det gitaristen Marcel Singor og vokalisten Bart Schwertmann som stjal oppmerksomheten. Sistnevnte med en helt utmerket vokal og intens tilstedeværelse på scenen, mens førstnevnte var en meget dyktig gitarist som, såvidt jeg kan bedømme, også framførte det eldre materialet helt upåklagelig. Hele bandet så i det hele tatt ut til å kose seg på scenen og var tydeligvis begeistret over å kunne spille i Norge. Vi får håpe at det ikke går 40 år til neste gang de kommer, for dette ga virkelig mersmak!

Malurten i begeret må imidlertid være lyden. Under første låt var den helt forferdelig, men den ble ganske mye bedre etterhvert. Men stadige problemer med både vokalen til gitaristen og en kassegitar under instrumentalen «Irene» som man ikke hørte, skjemmer inntrykket av en ellers omtrent prikkfri konsert. Irene – son nevnte instrumental er tilegnet – var forøvrig også til stede under konserten, hun har tidligere vært korist i bandet, men er nå bandets manager og solgte merchandise før og etter konserten. Hun er kona til Ton og var veldig hyggelig.

Bandet måtte selvsagt trampeklappes tilbake på scenen for å spille de obligatoriske ekstranumrene, og stilte etterpå opp for å signere plater og prate med folk. Meget sympatisk!

For meg var det første gang jeg var i Konserthusets lille sal, og det var, foruten lydproblemene, en fin sal til slike konserter. Skuffende dog at det bare var flaskepils å oppdrive, såvidt jeg kunne se.

Beklager forøvrig den dårlige bildekvaliteten, bilder tatt med iPhone i dårlig lys blir gjerne ikke så bra. Øverst på ønskelista til jul står ny speilrefleks…

Facebook Comments
  • 95%
    Stemning - 95%
  • 95%
    Framførelse - 95%
  • 86%
    Låtkvalitet - 86%
  • 95%
    Spilleglede - 95%
  • 75%
    Lyd og scene - 75%
89.2%

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.