Prognytt

The Windmill: Tribus (2018)

Per-Helge Berg 9. november 2018 Anmeldelser, Nyheter

The Windmill er ute med sitt tredje album, som har fått navnet «Tribus». Denne skiva viser bandet fra en kanskje litt mer proggete og rockete side, og samtidig litt mindre umiddelbar enn på de to foregående utgivelsene.

Noe av det undertegnede har likt med bandet har vært de melodiøse og veldig fengende melodiene med partier innimellom som gir meg gåsehud. Det er nok å nevne låter som «A Day In A Hero’s Life» fra debuten og «The Masque» og «The Gamer» fra oppfølgeren, alle tre klassiske Windmill-sanger av svært høy kvalitet.

Også på «Tribus» får jeg disse gåsehudøyeblikkene, men ikke så ofte som på forrige skive, noe som ikke betyr at plata er dårlig av den grunn. Komposisjonene på tredjeskiva er nemlig noe mindre umiddelbare enn man er vant til fra bandet. Det kreves rett og slett litt mer lytting for at sangene kommer inn under huden. For en progger – som gjerne kjeder seg når refrenget kommer – er ikke dette nødvendigvis en uting.

The Windmill

«Storms» er et kutt jeg kun har hørt bandet spille på We Låve Rock en gang, og da var jeg ikke imponert over låta da den ble framført. Men da ble den også spilt med innleid trommis, som jeg mener spilte den noe annerledes enn nå avdøde Sam-Arne Nøland gjør i studio.

Jeg synes det groover bedre her på plata rett og slett. Mens The Windmill tidligere har vært flinke til å variere og komme opp med uventede og svært fengende riff, svikter dette likevel litt på «Storms». De partiene jeg liker godt blir, etter min mening, avsluttet for tidlig, mens de jeg ikke er så begeistret for varer noen takter for lenge. Men trommespillet hever låta betraktelig.

At låtene er annerledes i studioversjon er selvsagt ikke noe nytt, men bandet er et meget godt liveband som både har vært svært flinke til å gjenskape låtene fra albumet samtidig som de har lagt til noe ekstra live, som for eksempel Gudfaren-introen til «A Day In A Hero’s Life» (hvis jeg husker riktig).

Åpningskuttet «The Tree» er sammen med den litt mer rockete «Dendrophenia» (som bandet har spilt et par ganger live) de to låtene som står seg best. Låta lider av noe av det samme som «Storms», , ikke like fengende som man er vant til fra den kanten, men er likevel en positiv opplevelse. Selv synes jeg ikke den tar helt av for alvor før etter rundt 13 minutter. Derfra og ut er den noe av det beste som bandet har levert.

«Dendrophenia» viser som sagt bandet fra en enda mer rockete side, og med den lekenheten jeg savner på resten av materialet og er derfor samtidig faktisk den låta som passer best inn i stilen til bandet på de to første skivene. En selvmotsigelse kanskje, med tanke på at jeg samtidig mener den er mer rockete enn man er vant til fra den kanten, men likevel.

Låta «Make Me Feel» har bandet også spilt live, og den må jeg si at jeg ikke helt har fått foten for – ennå. Ut fra magefølelsen må jeg si at dette kuttet er det som jeg betrakter som «svakest» på skiva, men det er også en låt som vokser med tiden, og den blir aldri direkte dårlig. Derfor setter jeg «svakest» i hermetegn…

«Play With Fire» er en låt som bandet vel har spilt live i et par år nå, og jeg tror dette er en låt man enten hater eller elsker. Jeg kjenner flere som tilhører første kategori, selv har jeg falt ned på den siste. Samtidig synes jeg låta gjøres bedre i studioversjonen enn den framføres live, blant annet gjelder dette korarrangementet, der Erik Borgens hovedvokal er tonet noe ned og koringa kommer mer balansert fram, noe som kler låta. Og låta er samtidig noe helt annerledes enn mye av det øvrige materialet til bandet.

Når det gjelder vokalen gjør både Erik Borgen en hederlig og habil jobb, (Borgen er vel denne skiva ren hovedvokalist, mens på de forrige har det vært litt delt), men jeg savner likevel en skikkelig frontmann som først og fremst er vokalist. Det kunne ha gjort at The Windmill hadde tatt steget opp i eliteklassen. Jeg har ingenting å utsette på vokalprestasjonene på «Tribus», som kanskje er bedre enn noengang, men jeg savner en vokalist av rang, noe jeg vel har etterlyst tidligere også.

Men det er vel ikke det første som står på lista til bandet, etter dødsfallet til trommeslager Sam-Arne Nøland. De har fått inn Kristoffer Utby fra Infringement som en erstatter på livesiden, men om det blir en permanent løsning vet jeg ikke.

Det maner til ettertanke når man tenker på at denne skiva er den siste Nøland rakk å være med på etter at han døde nå i høst etter lengre tids sykdom. Plata er slikt sett et verdig punktum ettersom han i høy grad er med å prege plata med sitt melodiøse trommespill. Det blir ingen lett jobb å erstatte ham.

The Windmill

Noen linjer må også nevnes om produksjonen. Den har tatt seg opp og blitt bedre fra album til album, og på «Tribus» synes jeg, som legmann, at den virkelig er bra. Kristen Knoph-Viita har samtidig sørget for det absolutt stiligste og beste frontcoveret som bandet har hatt hittil.

Og selvsagt må man ta med at selveste Karl Groom (Threshold, Shadowland m.fl.) står bak både miksing og mastering av albumet! Ikke dårlig!

Summa summarium har bandet levert en meget solid plate, men kanskje ikke fullt så sprudlende og leken som de to forrige? En skive hvor man ikke skal la seg lure av førsteinntrykket, den vokser etterhvert, men er ikke helt på høyde med forrige skive, som nok er den beste de har laget. Etter min mening. Man må jo ha lov til å ha sine favoritter…

Morsomt blir det i alle fall å høre bandet framføre sitt nye album på releasekonserten på Belleville i Oslo 15. november – samme dag som den blir utgitt. Og ikke minst er det en fornøyelse å konstatere at bandet nå utgir skiva på Apollon. De to første ble utgitt av bandet selv.

The Windmill: Tribus (Apollon 2018). Utgis på CD, digitalt og på vinyl (sort og grønn). Releasedato: 15. november (vinyl 30. november).

Har du hørt skiva? Du kan gi dine egne stjerner under anmeldelsen!

 

Facebook Comments
  • Cover
  • Produksjon
  • Låtkvalitet
  • Tekster
  • Orginalitet
  • Arrangement
4.3
Sending
User Review
5 (2 votes)

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.