Prognytt

Herlig slippfest for «Tribus»

Per-Helge Berg 19. november 2018 Anmeldelser, Konsert

The Windmill holdt før helgen sin slippfest etter at deres tredje album «Tribus» nå offisielt er ute. Foran et ganske så fullt Belleville åpnet bandet noe nervøst, men avsluttet på topp. At det var gøy å stå på scenen igjen, og å kunne presentere helt nytt materiale var tydeligvis en god opplevelse både for de seks på scenen og publikum.

Bandet har vært opptatt på mange forskjellige fronter de siste to årene, ikke minst som en viktig del av Caamora Norway og oppsetningen av Clive Nolans rockemusikal «Alchemy». I tillegg er hele bandet involvert i festivalen «We Låve Rock». Så har altså arbeidet med den nye plata sørget for at bandet har lagt bak seg en lengre periode uten å stå på scenen.

The Windmill i akjson på Belleville. Foto: Malcolm Bernhard/Bernhard Foto. Brukt med tillatelse.

Faktisk var opptredenen på «We Låve Rock» i mai siste gang bandet sto på scenen sammen. Så kanskje ikke rart at gutta startet litt famlende i begynnelse på åpningslåta «The Tree» fra det nye albumet. Morten L. Clason innrømmet da også fra scenen at de kjente litt på nervøsiteten ettersom det var en stund siden de hadde spilt for et publikum.

The Windmill i akjson på Belleville. Foto: Malcolm Bernhard/Bernhard Foto. Brukt med tillatelse.

I tillegg kommer den lille usikkerheten med en ny trommis som bare har øvd med bandet i kort tid. Kristoffer Utby gjorde imidlertid en flott innsats, og det tok ikke lang tid før bandet kom skikkelig i gang og det begynte å sitte – dog med noen små skjønnhetsfeil innimellom. Noe varierende lyd innimellom også, der vi blant annet ikke hørte koringa slik vi skulle et par steder.

Men dette er feil som ikke er bandets skyld, og jeg må si at det er lenge siden jeg har opplevd bandet så sprudlende som de etterhvert framsto som. Spillegleden var helt tydelig på topp, og at bandet var glad for å kunne spille igjen var helt tydelig.

Jeg tror det var mange i salen som fikk en klump i halsen da bandet hyllet sin avdøde trommeslager, Sam-Arne Nøland, ved å vise fram slides i bakgrunnen fra årene sammen. Det gjorde i alle fall jeg. Dette året kan ikke bare ha vært lett for bandmedlemmene og spesielt for de som var barndomskamerater med ham. For å ikke snakke om familien.

En stille og verdig hyllest, hvil i fred Sammi.

The Windmill i akjson på Belleville. I bakgrunnen hyldesten til avdøde Sam-Arne Nøland. Foto: Malcolm Bernhard/Bernhard Foto. Brukt med tillatelse.

Materialet fra den nye skiva, som vi som har fått med oss de fleste konsertene med bandet allerede har hørt live, med unntak fra åpningskuttet, ble godt tatt imot av det entusiastiske publikummet, og da de fortsatte med et sett to – uten pause (et godt mål på hvor spillesugne de var) så kom også flere av de velkjente sangene som perlene på en snor.

Kristoffer Utby i The Windmill i aksjon på Belleville. Foto: Malcolm Bernhard/Bernhard Foto. Brukt med tillatelse.

Jeg nevnte såvidt trommis Kristoffer Utby – og det må sies at han gjorde en meget habil jobb også med de gamle låtene, spesielt med tanke på at han ikke har øvd mer en et par uker med bandet hvis jeg forsto det riktig.

For oss som kjenner låtene godt hørte vi at det var noe her og der som ikke var som før, men det var egentlig bare positivt. Utby var et friskt pust inn i bandet og ga kanskje de andre også litt mer inspirasjon og en ny giv?

Bandet har vel aldri direkte planket innspillingene sine live, det har alltid vært noen forandringer på konsertene deres, og den mest hørbare denne kvelden kom i det siste kutte fra den nye plata – «Play With Fire» – der vokalist Erik Borgen vanligvis går ganske så høyt opp i refrenget – noe han ikke gjorde denne gangen.

Arnfinn Isaksen i The Windmill i akjson på Belleville. Foto: Malcolm Bernhard/Bernhard Foto. Brukt med tillatelse.

Jeg måtte nesten spørre ham etter konserten om han var forkjølet eller noe slikt – og at det var grunnen, men nei, de hadde bare følt for å gjøre noe annerledes.

Det tok meg en stund å bli vant til vokalen på refrenget i «Play With Fire», men nå som vi ikke fikk høre Borgen som «kastratsanger» innså jeg med ett at jeg savnet det – og at det kanskje er akkurat det lille grepet som gjør sangen såpass spesiell? Men morsomt å høre en mer neddempet versjon også!

Uansett, The Windmill gjorde en meget god jobb og sørget for en musikal festaften på Belleville som gjorde meg sulten på mer!

Kom dere ut på en scene oftere framover, gutter, det er der dere hører hjemme!

The Windmill i akjson på Belleville. Foto: Malcolm Bernhard/Bernhard Foto. Brukt med tillatelse.

Albumet «Tribus» blir gitt ut på Apollon Records og er tilgjengelig på CD og digitalt, samt på vinyl fra 30. november. Vår anmeldelse kan du lese her.

Facebook Comments
  • 95%
    Stemning - 95%
  • 90%
    Framførelse - 90%
  • 95%
    Låtkvalitet - 95%
  • 95%
    Spilleglede - 95%
  • 90%
    Lyd og scene - 90%
93%

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.