Infringement: Transition (2017)

Last Updated on: 2nd juni 2017, 07:12 pm

Med den digitale singelen “Conception” som ble utgitt i fjor, har albumdebuten til det Oslo-baserte bandet Infringement blitt sett fram til av flere. Smakebiten har lagt lista høyt, for å si det slik, og heldigvis kan man konstatere at Infringement lander trygt med debutalbumet.

[dropcap]B[/dropcap]andets maestro er tydeligvis gitarist Stig André Clason, kjent for de fleste fra The Windmill. Han står for brorparten av musikken sammen med trommis Kristoffer Utby og vokalist Hans Andreas Brandal (som også står for tekstene). Fjerdemann på laget er bassist Espen Larsen.

Selv om bandet i utgangspunktet er en kvartett uten keyboards, er det keys på samtlige låter, stort sett utført av Øystein Heide Aadland. Også Pymlicos Arild Brøter er i høyeste grad med på flere instrumenter og som mannen som har mikset det hele. Så vidt jeg kan se er albumet egenprodusert. Det er jo heller ikke alle forunt å få selveste Clive Nolan med på laget i debuten heller! Men det har altså Infringement klart. Nolan medvirker på to av låtene.

Linken her er selvsagt samarbeidet med Clive Nolan om den norske oppsetningen av rockemusikalen “Alchemy” – der Clason er i bandet og vokalist Brandal synger en av rollene. Også Elisabeth Syrdal Ellingsen fra Alchemy-crewet bidrar med vokal på en av låtene.

Bandet kom sammen i november 2015 over en god whiskey, ifølge bandets hjemmeside. Selskapelighetene førte til booking av øvingslokale og deretter kom bassisten med i bildet og planer ble lagt.

Debut-singelen “Conception” kom i oktober i fjor og fikk positiv respons, og nå er altså bandet klare med debuten på en fullengder. Albumet kommer ut på selveste 17.mai – på eget selskap og som CD og i digitalt format i første omgang. Det synes som en passende dato å utgi albumet på – for denne utgivelsen fortjener en feiring med pølser og brus! Og sjampis!

Sjangermessig ligger Infringement litt mellom neoprog og symfonisk rock. Clasons melodiøse solospill fra The Windmill kjennetegner også hans spillestil i Infringement, særlig spillet på “Adolesence” imponerer meg, men bandet er også innom mange sjangere gjennom albumet.

Flere ganger er de innom svære groovy partier med litt funky rytme, andre ganger havner man klart på 70-tallet, uten at jeg føler trang til å ramse opp noen lignende band, ettersom det blir litt vanskelig, men skal jeg først nevne noen synes jeg at man kan finne elementer innimellom som kan minne om en noe mindre volumiøs utgave av The Alan Parsons Project.

En blanding av melodiøs, symfonisk rock med uventede vendinger og progressive takter, noe av samme suksessoppskriften til Clasons “moderband” The Windmill, men samtidig i en helt annen retning. Selv om noen partier er tyngre vil jeg ikke si at de tenderer mot progmetal heller, de drar det ikke så langt.

Arrangement og produksjonsmessig synes jeg også at bandet kommer veldig godt ut av dette, det eneste jeg reagerer på er kanskje at vokalen låter noe flat/tørr i enkelte partier, men ikke så påtrengende at det på noen måte ødelegger lytteopplevelsen. Kvaliteten på melodiene er også gjennomgående høy, varierte og fengende. I det hele tatt synes jeg dette er en imponerende debut, og ser virkelig fram til bandets opptreden på We Låve Rock 20. mai! Såvidt jeg vet er vel det også deres debutkonsert.

De sporene jeg personlig liker best er “Infancy”, “Adolesence”, “Adulthood” og “Midlife”, foruten “Conception”.

Det vil overraske meg meget om ikke denne debuten vil trone veldig høyt oppe når årsoppsummeringene for 2017 skal skrives.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!