Retro: Genesis’ to første album

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:48 pm

Genesis, bare navnet kan gi enkelte frysninger på ryggen, enten det seg være i avsky over Collins-perioden eller i ren ekstase over Gabriel-æraen. Personlig er jeg like henrykt over begge vokalister; ja, jeg tør også innrømme at Phil Collins stemme er en stemme jeg rangerer som en av de sterkeste vi har hatt i vestlig kontemporær musikk.

[dropcap]N[/dropcap]å er ikke denne føljetongen et forsøk på å få de som misliker Phil Collins-utgaven av bandet til å forandre mening. Min mening er at alle har sin mening. Forstå det den som kan. Min oppgave blir å synse om bandets fantastiske back-katalog, fra den ”ukjente” debuten ”From Genesis To Revelation”, til mesterverk som ”Selling England By The Pound”, ”A Trick Of The Tail” og ”Abacab”. Det blir til og med en gjennomgang av ”Calling All Stations” som mange anser som et ikke-Genesis album. Noen anekdoter vil det også bli plass til.

Som en av de tidligste utviklerne av progressiv musikk har Genesis båret den progressive fanen stolt i snart 40 år og de har ikke vært redde for å gå sine egne veier, bare se på utviklingen fra da Gabriel ga seg. Og er det ikke det som kjennetegner progressiv musikk? Utvikle seg selv mens man står med begge bena godt plantet på bakken i all slags vær og vind?

Men la oss heller starte ved begynnelsen. I det herrens år 1969 ble albumet ”From Genesis To Revelation” sluppet. Alle dere med kjennskap til hvordan bandet ble oppdaget og deretter navngitt vet nok også at under innflytelsen av popmogul Jonathan King var bandet kun en skygge av hva de senere skulle bli. Med godviljen godt på sin side kan man nesten, bare nesten, kalle Genesis psykedelisk rock på dette stadiet i karrieren.

Tangent-mester Tony Banks sa en gang at dette albumet har en spesiell plass i hans liv, han la også til at grunnen var at han anser det som del av oppveksten sin. Det ligger en følelse av at albumet og bandet er ”tvunget” inn i en produsert ramme slik at de kunne tekkes datidens krav innenfor popmusikken.

Peter Gabriels stemme og teknikk gjør at han høres litt anstrengt ut på mange av låtene. Hans varemerke, den teatralske og lidenskapelige fremføringen kommer ikke til sin rett like godt her som på de senere utgivelsene. Selv om det nettopp var Kings fasinasjon for stemmen til Peter Gabriel som gjorde at han skrev kontrakt med dem. King ønsket faktisk å kalle bandet ”Gabriels Angels”, noe som raskt ble avfeid av medlemmene. Takk og lov.

Allikevel, rent musikalsk, finnes tydelige hint om hva de hadde opp i ermet. På låter hvor Gabriel kunne la stemmen flyte av sted og lede musikken, evner vi forstå denne magien som de skulle komme til å bli så kjent for. Den låta på albumet som det allikevel er verdt å bite seg merke i, og som noe feilaktig blir benevnt som den forvunnede Genesis-låta er ”In The Beginning”. Selv med sine tre små minutter viser Genesis seg frem på framifrå måte. Her glir stemmen til Gabriel inn og bærer låta, Ants klassiske gitarer klinger nettopp slik vi liker dem og selv Banks og Rutherford får vist hva som bor i dem. En låt som absolutt er verdt å bite seg merke i med tanke på den utvikling bandet skal ha i fremtiden.

”From Genesis To Revelation” blir av mange utelatt når diskografien til Genesis ramses opp, men når sant skal sies har dette albumet sine gode stunder. Allikevel, dette er det albumet undertegnede har latt spinne minst ganger av samtlige utgivelser. Hvorfor? Rett og slett fordi bandet ikke hadde hatt tid til å modnes, og derfor høres musikken noe stresset og uferdig ut.

Men allerede året etter, i 1970, var Jonathan King skjøvet ut i periferien og bandet slapp albumet ”Trespass”, som av mange fans regnes som det første skikkelige Genesis-albumet. Her florerer de symfoniske og progressive elementene allerede fra første låt, ”Looking For Someone”. Instrumenteringen ligger også veldig nært opp til hva som assosieres med progressiv musikk. Her er det mellotron, fløyte, 12-strengers gitar og hammondorgel. Noen vil nok kunne rynke litt på nesa over det faktum at gitaren er noe lav i miksen, slik at Banks tangenter i all hovedsak er det man hører.

Allikevel, rent subjektivt sett, synes jeg det er et av de største fortrinnene ved bandet. At gitarene, så gode og viktige som de er, ikke er det bærende elementet i musikken. Det symfoniske kommer virkelig godt frem ved å la tangenter ligge litt lengre frem i miksen enn gitarene. Men, det er nå min mening.

Nevnte ”Looking for Someone” sammen med låter som ”White Mountain” og deres første ”store” komposisjon ”The Knife” kan sies å være essensen av ”Trespass”. Den dynamikken de inkorporerer gjør at låtene den dag i dag føles like vital og levedyktig som da den kom ut. Gabriels stemme faller endelig på plass i det episke lydbildet, og hans humoristiske verbale stikk ligger hele tiden i overflaten og bidrar til at låtene får en eventyraktig fremtoning.

Man kan ikke avfeie det faktum at Banks tangenter er en sterk bidragsyter til at ”White Mountain” den dag i dag regnes med som en av Genesis´ klassiske låter. Hans svevende, men allikevel stødige toner skaper en spenning mellom ham og Gabriel som ble et av det sterkeste varemerkene til bandet. Trommene, som her trakteres av John Mayhew, kunne med fordel vært utbrodert litt mer. Men det skulle allerede komme på neste utgivelse da Phil Collins ble med skuta.

Anthony ”Ant” Phillips, som var en sterk pådriver av utviklingen av bandets og ”Trespass`” uttrykk takket også for seg etter dette albumet. Han utviklet dessverre en så sterk scenefrykt at han ikke lenger kunne gjøre sine oppgaver. Dette kunne vært kroken på døra for Genesis, og i en stakket stund var de rådville og på vei til å legge ned hele sulamitten. Heldigvis dukket en mann med navn Steve Hackett opp og reddet bandet fra å forgå som en simpel fotnote i musikkhistorien.

Denne artikkelen er den første i en serie hvor Nash Rothanburg tar for seg hele katalogen til Genesis.