Pixie Ninja: Ultrasound (2017)

Last Updated on: 2nd juni 2017, 07:03 pm

Om det er et stort progmiljø i Rognan i Nordland aner jeg ikke. men det er derfra Pixie Ninja kommer fra. Opprinnelig en duo, men etterhvert utvidet til et fullt band. Nå kommer debutalbumet.

[dropcap]O[/dropcap]m progmiljøet er lite i bygda med  2. 569 innbyggere (ifølge Wikipedia), så er i alle fall kreativiteten på plass. For med utgivelsen “Ultrasound” har et nytt og helt særegent band satt seg på kartet. Pixie Ninja bestod først av Jostein Haugen og Marius Leirånes, som i en årrekke har spilt sammen i ulike sammenhenger. Sammen spiller de bass, gitar, keyboards , klokkespill og en rekke andre instrumenter.

Da de fikk hanket inn Mattias Olsson (kjent fra blant annet Änglagård) som produsent og leverandør av grooves og rytmer, så begynte det virkelig å lukte svidd! Fløytespiller Ketil Vestrum Einarsen (Weserbergeland, White Willow, Wobbler, Motorpsycho), bidrar også til et interessant og variert lydbilde.

På tampen fikk bandet også fått inn Johan Hals Jørgensen på keys.

Selv om jeg skriver i en progblogg så er jeg ikke nødvendigvis tilhenger av å sette musikk i bås. Jeg er mer åpen for å slå ut veggene mellom båsene. Noe som for eksempel nylig anmeldte Trojka gjør. Det er da jeg synes det blir spennende, selv om jeg også har sansen for tradisjonell progrock. Og det er trygt å si at Pixie Ninja også slår inn en del båser. Som mellom elektronika og prog, for eksempel. Selv om det kanskje i og for seg ikke er så nytt, så er måten Pixie Ninja gjør det på forfriskende og spennende.

Pixie Ninja har så absolutt hentet inspirasjon fra 70-tallet, og kanskje særlig da krautrock. Men samtidig blander de inn elementer som kanskje ikke umiddelbart skulle høre naturlig til det lydbildet man forventet.

Instrumenteringen inneholder alle de gode, gamle relikviene fra progens glansdager, Mellotronen er på plass, klokkespill, tverrfløyter og en barnerangle (!) brukes også!

Det hele kombineres med atmosfæriske og tildels monotone synthtepper og brekkes deretter opp i den reneste kakafoni innimellom, med moderne trommebeats og et uttrykk mer i elektronikasjangeren. Og plutselig kommer et rolig pianostykke og bryter opp mellom alle synthlåtene.

Alt dette er vel og bra, men hadde det ikke vært for de lekende, pulserende og varierte melodiene, så kunne det lett bli noe anmassende og småkjedelig resultat. Jeg har nemlig lett for å småkjede meg litt når jeg hører på instrumentalmusikk hvis ikke selve stemningen og uttrykket huker tak i meg. Men dette unngår Pixie Ninja lett.

Mine favorittspor: Auditory Hallucinations, Elusive The Wind Wane, Polysomnographic.

Utgivelsen på Apollon Prog er satt til 23. juni.

Har du hørt plata selv? Helt nederst i denne saken kan du gi din egen karakter!