Retro: Genesis’ Nursery Cryme og Foxtrot

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:47 pm

Genesis hadde nettopp spilt inn ”Nursery Cryme” og tidshjulet viste 1971. Phill Collins hadde kommet inn på trommer. Han rokerte ved bandets forståelse for musikk og dens oppbygning. Allikevel, det var en annen person som fansen hadde de største forventningene til. Gitaristen. La oss hoppe tilbake i tiden, til rett etter utgivelsen av ”Trespass”.  

[dropcap]Å[/dropcap]ret var 1970 og Genesis lå med brukket rygg. Anthony ”Ant” Phillips hadde nettopp annonsert sin egen avskjedigelse. Gitaristen, en hjørnestein i bandet, hoppet av fordi han fikk store problemer med angst bare ved tanken på å opptre foran et publikum.

Alle i Genesis har i senere tid påpekt viktigheten av den påvirkningen ”Ant” hadde for det som skulle kjennetegne Genesis’ uttrykk i mange. Han var en som også holdt dem samlet. Hva skulle de gjøre nå? Legge ned bandet?

Vi skal treffe en ung herremann, en viss Steve Hackett. Han var på utkikk etter noen å spille sammen med. Han hadde satt inn en rubrikkannonse i tidsskriftet ”Melody Maker”. Peter Gabriel, på vegne av Genesis, så sitt snitt til å svare på den annonsen. Hackett kom ridende inn på sin stolte hvite ganger og reddet Genesis fra å forgå i historien som en kuriositet.

Vi hopper frem til ”Nursery Cryme” igjen. Steve Hackett, Phil Collins, Peter Gabriel, Mike Rutherford og Tony Banks. Alle disse fem er selve essensen av hva som regnes som ”det sanne Genesis” og for en låt de åpner albumet med!

”The Musical Box” smalt i ansiktet på lytteren. Dette var et råere Genesis. Mer trøkk, mer selvsikkert og mer rocka enn tidligere. Allerede her hører man Hacketts tilstedeværelse der åpningen er i en klassisk Genesis-stil med 12-strengeren og Gabriel vakre stemme. Så kommer fløyta inn og du blir dratt med ned i boksen hvor musikksuppa har stått og godgjort seg lenge nok til at dette smaker progressiv rock. Hvorvidt resten av Genesis fansen sier seg enig i dette får være opp til dem, men min mening er at ”The Musikal Box” har blitt en av bandets sterkeste signaturlåter. Her finner du alt en skikkelig progressiv låt burde ha. Temposkifter, dynamikk og særegne og vakre melodier. Legg til alle phillsene til Collins så er man i mål.

”Nursery Cryme” er for mange det mest ”rocka” albumet Genesis har gitt ut. Bare hør på ”The Return Of The Giant Hogweed”. Gitaren har en egen crunch her som mange, hardere band på den tiden ville solgt sin mor for. Gabriel er røffere i kantene. Trommene til Collins er hardtslående, men allikevel akk så dynamiske. Rutherfords bass pumper låta fremover og Banks magiske fingre både konstruerer og dekonstruerer låtene alt ettersom hva slags dynamikk låta krever.

Det er allikevel ikke alt som glitrer av gull på dette albumet, for selv om de nå endelig hadde ”funnet seg selv” i rockens verden, er det et par spor her som jeg rangerer som fyllstoff. ”Harold The Barrel” og ”Harlequin” har mye godt i seg, men det er noe ved disse låtene som dessverre trekker ned helhetsinntrykket. Det synges flott og de har mang en god melodipassasje, allikevel er det noe uforløst over dem. Som om de ikke hadde fått tid nok til å modnes slik de burde gjort. Alle bønder har dårlige avlinger i ny og ne.

Albumet avslutter med den umåtelig vakre og litt triste ”The Fountains Of Salamcis”. Her viser kvintetten hva som bor i dem og hva vi kan forvente av dem i fremtiden. Dette er stor låtskriverkunst fra de unge herrer og den må høres for å oppleves.

Ut med ”Nursery Cryme” og inn med et av de høyest rangerte albumene til bandet, i følge progarchives.com. ”Foxtrot”. Dette skulle vise seg å være det året Genesis la verden for sine føtter. Til og med John Lennon sa, over radio, at Genesis var et av de bandene han hørte på, på den tiden. Det smalt.

Smeller gjør også åpningen på ”Watcher Of The Skies” der Mellotronen virkelig gløder stolt. Den maner frem en indre paradoksal religiøs opplevelse, der både utopi og apokalypse er en og samme tilstand. Så kommer en spyttende bass inn. Rutherford gjør en formidabel jobb med å drive låta fremover slik at Gabriel gjør en av sine beste fremføringer, noensinne. Takk, Rutherford. De lagene med Mellotron som Banks subtilt legger i bunn åpner den og løfter låta opp slik at du føler du står på en slette en stjerneklar natt mens du nyter jordens dype sang.

Man skal ikke høre lenge før man igjen hører Genesis helt der oppe blant stjernene, for selv med sine snaue fem minutter er ”Time Table” en vakker symfonisk sak der gitar og piano har et herlig samspill. Bandet har heller ikke glemt sine tidligere rocka røtter. ”Get ’em Out By Fridays”, der Mr. Pebbles partier har et psykedelisk preg over seg, viser at disse gutta er ikke redde for å dra på tur til gamle tråkk. Gabriels fasinasjon for stikkende britisk humor fikk også fritt utløp på ”Get ’em Out By Friday”, noe som kan forklare hans valg av karakterer i låta. Noen mener, Collins inkludert, at låta endte opp som noe rotete nettopp på grunn av all tekst.

Blant de fleste lyttere og utøvere av progressiv musikk finnes det også en sunn(!) oppfatning av at ingen burde kalles seg et progressivt ensemble hvis man ikke har, minst, et musikalsk verk som overskrider tjue minutter i spilletid. Under Gabriels voksende selvtillit, mente han selv at det var på tide å skride til verket. Ut av hatten med opplevde opplevelser dro Gabriel selve ideen frem, og bandet utviklet den der i fra. Vi snakker selvsagt om grande opus ”Supper’s Ready”. Tjuetre minutter med organisk vellyd av den sort man måler resten opp mot i overskuelig fremtid.

Det følelsesregistret bandet spiller på i ”Supper’s Ready” er uovertruffen. Det er rett og slett magi å høre her. De litt forsiktige, ja de første drøye tre minuttene virker nesten fomlete og utforskende. De bærer ei heller med seg bud om hva som er på vei til å skje. Sakte, men sikkert bygges det opp til partier som nesten er herlig naivt der 12-strengeren til Hackett skaper en følelse av barnslig oppstemthet. Da Banks endelig slipper løs sine virtuose små sossier, drar han deg med helt til toppen av grønne enger og rosa sukkerspinn. Du skuer utover dine lykkeligste barndomsminner. Det er sol, sommer og frihet.

Deretter gjør bandet noe utrolig lurt. De roer det helt ned. Til et sted der både tid og sted ikke betyr noe. Der selvinnsikt og ettertanker siver inn bak kosmos’ usynlige sceneteppe og åpne ditt indre øye. Du innser at du er en dukke, og at de bakenfor teppet også er dukker. Hvem styrer hvem? I det vi innser at vi kun er stykke kjøtt på lik linje med alle andre dyr i denne delen av galaksen hopper en lettere satirisk Gabriel frem igjen.

Med sine humoristiske stikk som stikker mye dypere enn ved første øyesyn, rokker han ved deg igjen. Hele bandet drar deg frem fra backstage, tilbake til lyskasterne. Bare for igjen å kaste deg ut i en apokalypse i 9/8 hvor satiren stikker deg ned, bakfra. Her er det suggesjonens voldsomme krefter som tar tak og, taktfast, bringer deg frem til vekten hvor innholdet av ditt liv skal veies opp. Hjertet ditt banker. Du står foran vekten. Det tynger. Så forløses du. Du åpner øynene i din egen stue. Velkommen tilbake.

Denne artikkelen er nummer to i en serie som gjennomgår albumene til Genesis. Les del 1 her hvis du ikke fikk med deg den.