Lekende proggere klar med ny plate

Last Updated on: 9th juni 2017, 07:39 pm

I dag 9. juni slipper Suburban Savages sitt andre album – “Kore Wa!”. Det feires med slippfest og stor ståhei på Mir i morgen lørdag, og selvsagt skal albumet under lupen her i Prognytt, men først har vi slått av en prat med trommis Trond Gjellum.

[dropcap]D[/dropcap]e første årene, og på det første albumet, var navnet på bandet “Tr-Ond & The Suburban Savages” – men nå er bandnavnet gjort kortere – og bandet forsåvidt blitt større.

-Årsaken til det er rett og slett at det nå er mer et band enn på første plate. For å gjøre en lang historie litt kort så lagde jeg i 2004 en slags demo-CD under navnet Tr-Ond. Samtidig hadde jeg gjennom mange år hatt et prosjekt sammen med en som heter Endre Begby, som vi kalte for Suburban Savage. Vi spilte blant annet på Blå. Det var et prosjekt med mye improvisasjon og elektronikk. Så tenkte jeg at jeg skulle lage ei skive basert på demoen og få litt band-feeling over dette, noe som da ble til Tr-Ond & The Suburban Savages. Kanskje et litt smådøllt navn, men det var inspirert litt av navn som Bruce Springsteen & The E-Street Band og Neil Young & Crazy Horse. Hørtes litt kult ut, smiler Trond.

Inn i prosjektet fra starten kom Thomas Meidell og deretter Anders Krabberød fra Panzerpappa samt Hans-Petter Alfredsen – som også Trond kjente fra hans mangeårige innsats i Panzerpappa.

-Så ble vi litt etter hvert et band som spilte mine låter. De andre kom selvsagt med innspill – hvis folk har lyst til å kutte, forlenge eller endre så gjør vi gjerne det – og da syntes jeg når vi drev på med “Kore Wa!” at det var helt naturlig at vi ble Suburban Savages. Vi var jo en gjeng, ikke bare meg. Og derfor har jeg vært veldig nøye på skiva at de som har bidratt med noe er kreditert også. Jeg har vært med og skrevet alle låtene, men med unntak fra to av låtene så er plata veldig preget av at det har vært et band som har vært med på å lage den.

Siden den første skiva kom i 2007 – jepp, ti år siden – er bandet også utvidet med Nina Hagen Kaldhol på gitater og Mari Lesteberg på keyboards.

-Vi fem som spiller sammen nå har aldri spilt sammen, første gang var nettopp i Bergen, og det låt kjempebra. Det er veldig flinke folk jeg spiller sammen med, og med tre menn og to damer får vi en fin greie sammen. Band blir fort en guttegreie, det unngår vi nå, sier en fornøyd trommis.

Trond er fortsatt klar på at Suburban Savages fortsatt er et sideprosjekt til Panzerpappa – moderbandet som han har lang fartstid i. Han beskriver de to bandene som to forskjellige organismer – nærmest et “musikalsk polygami”.

– Jeg vil si at de ikke konkurrerer med hverandre. Vi treffer på en måte to forskjellige publikum, på en måte det samme publikummet, men med to forskjellige ting. Det gjør at plateselskapet vårt har pratet like mye om å “parre oss” opp mot ungdomskullet som å kjøre oss opp mot Wobbler-publikummet. Det dekker to forskjellige behov. Panzerpappa har vært en del av livet mitt i snart tjue år, og betyr mye musikalsk for meg – fordi jeg også for lov til å være med og komponere. Panzerpappa er forskjellig fra så mange andre band ettersom alle komponerer, alle har en bit av det bandet i seg. Det er ikke slik som det er i mange progband hvor én mann står for 90 prosent av materialet og de andre til nød får bidra med en akkord eller to. Det gjør at jeg føler meg veldig hjemme der.  Og så er det et band der jeg kan slenge ut de enkleste ideer og få en symfoni tilbake!, ler han og sier at det er verdens hyggeligste gjeng å spille sammen med!

Men tilbake til Suburban Savages. På undertegnede kan bandet virke mer “lekende” enn Panzerpappa – der alt virker å ha en viss overordnet struktur?

Aldri hatt det så morsomt på en prog-konsert før!

-Du er ikke den første som sier det, humrer Trond og forteller at en fra publikum under forrige helgs progfestival i Bergen sa til ham da bandet gikk av scenen etter endt sett, at han aldri hadde hatt det så morsomt på en prog-konsert før!

-Det syntes jeg var veldig hyggelig å høre! Vi har det jo veldig morsomt også! For meg har prog alltid vært viljen til å blande ting, vel så mye syntesen som om det er et spesielt sound. Jeg elsker Genesis, Yes, Gentle Giant, alt av King Crimson – det ligger liksom dypt inne i mitt nyopererte hjerte! Men samtidig så elsker jeg nærheten, enkeltheten og det å tørre å være umiddelbar, og spille på hele det menneskelige følelsesregisteret, ikke til forkleinelse for noen av de banda vi spilte sammen med i helga, men det blir veldig mye melankoli, og livet er ganske mye mer enn det! Bare den gleden det gir, gleden over å spille, å ha livsglede og humor. Jeg har alltid digga for eksempel Monty Python og dette med å fleipe med ting. Når det er som mørkest er det alltid humor som virker, når man kan le av det som virkelig er litt trist. Det er utrolig berikende, slår han fast.

Som et eksempel på hva han mener drar han fram låta “As I Am Dying” som handler om tanker man gjør seg når man ligger for døden.

-Uten at jeg tenkte på akkurat det, så var jeg veldig syk for en tre års tid siden.  (Trond ble hjerteoperert. Red. anm.) – Man gjorde jo sine tanker, og jeg husker at jeg i etterkant tenkte at “hvis jeg skulle spasere, hva med minibank-koden min, kommer noen inn og får sjekket?” -masse sånne praktiske ting og at alt er litt kaos med masse følelser som raser rundt i deg. Så hvorfor ikke skrive om det? Jeg har alltid vært glad i artister som gjør akkurat det, som tør å gjøre ting enkelt og morsomt . som for eksempel Samla Mammas Manna, Lars Holmer, Fred Frith, artister som har gjort akkurat det. Jeg synes det er veldig morsomt at folk hører det og legger merke til det, at vi har det veldig morsomt!

Den nye plata har fått tittelen “Kore Wa!” – som er japansk. Plata er allerede anmeldt på flere utenlandske nettsteder – som blant annet  Progarchives, der en anmelder – som selv er japaner – synes det er kostelig at et norsk band bruker japansk – dog med noe gammedags uttale. Vi måtte jo spørre hvordan i all verden bandet kom på dette? Om det er et frieri til det japanske markedet? :-D

-Det morsomme er at når den første plata kom ut fikk den nettopp god respons i Japan. Og jeg ser jo at når Panzerpappa har spilt konserter i Tyskland, Frankrike og slike land, så er det alltid noen japanere der. Også Bergen var det en japaner som kom. Det er kanskje noe med den japanske kulturen, at det er litt alvorstungt og veldig ordnet og strukturert i hverdagen, at det er noe med den absurde humoren og outrerte kulturen som tiltrekker? Når det gjelder akkurat “Kore Wa!” så var det inspirert fra japansk manga. Kore Wa betyr omtrent “dette er” eller “som det er” på norsk. Det jeg gjorde (litt pinlig å si dette siden kona er lingvist – håper hun tilgir meg), var å bruke autooversettelse fra en norsk tekst. Så måtte jeg bare strukturere den rent rytmisk  slik at den passet med låtas rytmikk, humrer Trond.

Ved å høre på japansk uttale på videoer, blant annet fra YouTube, og konferere med japanskkyndige venner og kjente, så ble det til slutt litt japansk med norsk trøkk og aksent ut av det. Rene “norskjapsk”, som Trond velger å kalle det.

-Så det ligger litt forarbeide bak teksten faktisk! Og jeg synes at japansk, akkurat som italiensk er et av de vakreste språkene når det kommer til å synge på – det er ikke for ingenting at italiensk er “operaspråket”, har noe av det samme. Og så er det implisitt en liten hyldest til en av de store trommisene, Tatsuya Yoshida (Ruins). Han har også hatt denne galskapen, den rare punk-holdningen samtidig som han kan spille et Yes-medley med 30 låter i løpet av to minutter!

Å beskrive musikken til Suburban Savages er heller ikke gjort i en håndvending. Litt punk-attitude er det jo nettopp også hos dem, mens andre steder tenderer det nesten til pop! Og en av låtene har da også fått tittelen “Pronk” som er en av definisjonene på punk møter prog.

-Pronk er jo min utilslørte hyldest til bandet “The Cardiacs”

-Pronk er jo min utilslørte hyldest til bandet “The Cardiacs” og hovedpersonen Tim Smith som har sagt at de sto ved et veiskille på slutten av 70-tallet og lurte på om de skulle lage prog eller punk. Og bestemte seg for å lage begge deler. Det er jo nettopp det som er greia. Jeg elsker begge deler. Prog er jo det folk assosierer meg med, men samtidig har jeg alltid vært veldig glad i den umiddelbare energien og denne utløsningen av slags oppbygd spenning (ikke nødvendigvis frustrasjonen som alle er så opptatt av) som punk er.

-Du kan si hva du vil, men Sex Pistols-plata “Never Mind The Bollocks” har jo noen knakende gode låter, bitende tøffe tekster med masse bunn – ikke bare skriking, og så er det knallbra produksjon! Det er jo samme fyren som mikset “Dark Side Of The Moon” (Chris Thomas – Red. anm.), og jeg husker jeg ble superfascinert av den plata! Også på forrige plate hadde jeg en låt som på en måte var en Cardiacs-hyllest, nemlig “Mother Of Time”. Kommer sikkert en Cardiacs-hyldest på neste plate også, ler han.

-Det er mye lettere å drive med prog nå enn det var for ti år siden.

Det å blande sjangere er også blitt mye lettere nå enn det var for få år siden, mener Trond Gjellum. Han peker på at på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var aksepten for dette mye mindre. Hvis du beveget deg i et proglandskap var du nødt til å ha med klare referanser fra 70-tallet for at folk i det hele tatt skulle lytte til det du hadde å by på. Nå er det kommet en ny generasjon både blant publikum og band som tillater mye mer eksperimentering.

-Det er mye lettere å drive med prog nå enn det var for ti år siden, konstaterer han.

I morgen lørdag er det altså duket for slippfest på Cafe Mir på Grünerløkka i Oslo, med Fraction Distraction som oppvarming, et band som keyboardist Mari Lesteberg også spiller i.

-27. juni skal vi spille sammen med Glutton på Uhørt, så sammen med Weserbergland og Pymlico på Cosmopolite 22. september. Vi driver også å prøver å få til noen andre steder nå som vi tross alt har ei skive på gang, og prøve å få spilt litt mer. Vi har også begynt å øve inn litt større liverepertoar med låter fra den første plata, og etterhvert skal vi også begynne med nye ting. Men akkurat nå har vi lyst å spille mye live. Det er jo det morsomste jeg vet, å spille live, det er liksom “jetfuelen” i en musikers liv, avslutter han.