Retro: Yes: Tormato (1978)

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:45 pm

«Tormato», Yes’ niende album, ble utgitt i september 1978. Jeg må innrømme at jeg har et veldig ambivalent forhold til dette albumet: Er dette den dårligste av de beste, eller den beste av de dårligste? Jeg klarer ikke å bestemme meg, og etter å ha lest denne gjennomgangen skjønner kanskje også dere hvorfor det er så vanskelig å falle ned på et standpunkt.

[dropcap]E[/dropcap]tter den lange og suksessfulle «Going for the One»-turneen, møttes medlemmene i London tidlig i 1978 for å begynne forberedelsene til innspilling av et nytt album. Men det var et slitent og trøtt band som møttes, og de støtte tidlig på problemer som skulle komme til å prege skrivingen og innspillingen av albumet. I en tidlig fase var Eddie Offord med som tekniker og produsent, men av forskjellige grunner valgte han å gå. Dette gjorde at bandet valgte å produsere albumet selv i samarbeid med teknikerne Geoff Young og Nigel Luby, noe som på flere måter skulle vise seg å ikke være ideelt.

Offords største styrke var at han var en utenforstående med sterk vilje som kunne komme med konstruktiv kritikk og forslag til gode løsninger. Det hadde gått greit for bandet å produsere «Going for the one» på egenhånd, men nå fikk de bare ikke til. Det var mange grunner til det, men kombinasjonen av rus(mis)bruk, oppblåste egoer, samt et management og plateselskap som ville at platene skulle selge enda mer, satte så definitivt sitt preg på det hele. Wakeman har i ettertid sagt at de var for dårlige til å komme med konstruktiv kritikk til både låtskriving og spilling, og at man slapp gjennom dårlige ting gjennom «kvalitetssikringsfilteret» fordi de ikke var åpne og ærlig nok med hverandre. Når dette kommer i kombinasjon med at bandet valgte å gjøre en del radikale valg av nye instrumenter og effekter som man ville ha med for å vise verden at man hadde det (slik som for eksempel Squires unike phaser-pedal som dukker opp på mer eller mindre alle låtene), skjønner man at katastrofen er faretruende nær.

Til tross for et lite ideelt utgangspunkt, starter faktisk skiva ikke så halvgæernt. De første taktene av «Future Times/Rejoice» står ikke låtskrivingsmessig står ikke dette tilbake for mye av det som er på skiva før, og det den unisone linja i keyboards og gitar er av herlig Yes-kvalitet. Men det tar ikke mange takter før man aner noe muffens. Det man tydeligst hører er at keyboardsene til Wakeman er forferdelig spisse og uten det «kjøttet på beina» som Hammondorgel, MiniMoog og Mellotron har. Dette var et resultat av at han på denne tiden hadde begynt å eksperimentere med en enklere keyboardrig som skulle gi låtene en mer helhetlig sound. Det høres i utgangspunktet bra ut, men når valgene falt på PolyMoog, en pistrete polysynth laget av et selskap på vei ned, og Birotron – et håpløst forsøk på å lage en oppdatert mellotron med uendelige tapeloops – gikk dette forsøket galt. Lydene blander seg dårlig med de allerede spinkle gitarlydene til Howe, noe som gir alle låtene et ganske pistrerte preg. Når de samtidig har fått det for seg at et hvert tomrom i låtene skal fylles av noter, sier det seg selv at lydbildet blir stressete og rotete.

«Don’t Kill the Whale» er neste låt ut, og som man skjønner av tittelen er det et forsøk på å lage en aktuell tekst om miljøvern. Musikken er nesten like håpløs som tittelen, og den spilles så haltende og rotete at det høres ut som de ikke fikk den helt ferdig i øvingslokalet. Denne låta er symptomatisk for hele skiva, i den forstand at det i utgangspunktet er en ganske grei ide, men der de for noen få år siden kunne lage en sofistikert og dynamisk minisymfoni ut av de enkleste ideer, høres det på «Tormato» ut som om de begynner å gå lei og vil gjøre seg ferdig med låtene så fort som mulig.

«Madrigal» er en enkel og ganske så forglemmelig ballade for akustisk gitar, vokal og harpsichord. Den er et fint avbrekk fra de skingrende lydene på de foregående låtene, men det er vel stort sett den viktigste funksjonen låta fyller.

I det øyeblikket man tror alt er tapt, klarer bandet å komme opp med et enkelt, men uhyre velskrevet og velarrangert stykke musikk i den Squire-skrevne balladen «Onward». Her tør bandet å roe det ned og la låta puste, noe som gir den en vakker, organisk kvalitet. Jon Anderson synger vakkert, og den enkle polymooglinja Wakeman spiller over den diskrete arpeggiogitaren til Howe, gir låta en fin blanding av nerve og ro. Squire fikk hjelp av barndomsvennen Andrew Pryce Jackman til å arrangere et strykerarrangement som løfter låta, og gjør at den står støtt sammen med det beste fra de foregående skivene.

Så er det inn i pistrete synth- og gitarland med rockelåta «Release, Release», skrevet av Anderson og White. Den rocker ganske bra, og det er ikke noe å si på energien, men etter noen minutter mister den retning, og når det drar på med en liten trommesolo over ferdig innspilt publikumslyd, er den musikalske varianten av pute-tv oppfunnet.

Side to åpner med «Arriving UFO». Wakeman får fram noen tøffe synth-blips, og gitaren til Howe kjøres gjennom en ringmodulator, noe som absolutt gir det et «space»-preg. Men så roter de litt hit, litt dit, så dit og deretter dit, og låta finner ikke noe form eller retning. Må dog nevnes at de her har noe forrykende spilling, særlig fra Howe, men det alene kan ikke redde låta.

«Circus of Heaven» vinner ofte kåringer over «Dårligste Yes-låt gjennom tidene», og selv om jeg ikke synes den kvalifiserer til det, er den likevel en høyst forglemmelig affære som høres mer ut som middelmådig barne-tv musikk enn noe laget av det som for noen få år siden var progens tøffeste og mest originale band.

Sistelåta «On the Silent Wings of Freedom» er sammen med «Onward» skivas overlegent beste kutt. Den er ikke helt på høyde med det beste fra «Going for the one», men den er en tøff rockelåt som gir Squire og White muligheten til å vise at de kan groove noe inn i hampen. Det starter med noe som nesten oppleves som et jamparti i studio, som sakte, men sikkert antar form og ender opp i en spenstig låt som nesten hørs ut som The Police møter Yes i en snillere utgave av «Sound Chaser» fra «Relayer». Her hører man røttene til den velsmurte rytmeseksjonen Squire og White fremsto som opp gjennom åttitallet. Selv om Squire søler til lydbildet med Mutron Envelope Shaper bass effekt, trommene til White låter som bøtter, Howes gitar har ingen frekvenser under høy mellomtone og Wakeman kaster diskantpigger i ørene på lytteren, er dette en låt som helt klart går an å høre på gjentatte ganger.

Da skiva kom ut, fikk den mildt sagt blandende kritikker, og mye av kritikken gikk nettopp på at bandet hørtes kreativt tomme ut, og at produksjonen var langt under pari. Kommersielt ble den derimot en stor suksess, og nådde en åttende plass på de britiske hitlistene og en tiendeplass på det ameriaknske. «Don’t Kill the Whale» ble derimot ingen stor suksess som singel – den endte opp med en 36. plass på de britiske listene. Turneen i etterkant ble en kjempesuksess, med fulle hus, en settliste som favnet vidt, et band som spilte fantastisk, og et sceneoppsett med en roterende scene i midten. Men det var ikke tvil om at bandet brant opp det siste kruttet, og da de møttes i Paris i november 1979 for å begynne arbeidet med et nytt album, var det tydelig for alle at Yes umulig kunne overleve i den formen det var nå.