Retro: Yes: Drama (1980)

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:44 pm

Denne gangen har vi kommet til et vendepunkt i Yes sin historie, for «Drama», bandets tiende album og utgitt august 1980, er det første albumet uten vokalist og grunnleggeren Jon Anderson, og den mangeårige keyboardisten Rick Wakeman.

[dropcap]I[/dropcap]nn som erstatning kom medlemmene i popgruppa Buggles (de med «Video killed the radio star»), Trevor Horn på vokal og bassgitar, og Geoff Downes på keyboards. Hvordan kunne dette skje?

Det hele starter høsten 1979, etter at bandet er ferdig med en lang og suksessfull turne i kjølvannet av «Tormato». Etter en kort pause, møtes de igjen i november for å starte arbeidet med et nytt album. Selv om turneen hadde vært en stor suksess, hadde salget av «Tormato» stoppet på lavere salgstall enn de foregående skivene, og plateselskap og management ville nå ha mer kontroll med hva bandet ga ut. De fikk klar beskjed om å lage musikk som solgte bedre, og for å få til dette, ble de koblet opp mot produsenten Roy Thomas Baker, kjent fra sitt arbeid med Queen og megaselgende band som Foreigner og The Cars. Sammen dro til Paris for å starte arbeidet, men ting skulle ikke gå lett. Yes hadde ifølge bassist Chris Squire mistet grepet på hva samtiden ville ha, og i jakten på materiale de trodde kunne treffe, splittet bandet seg i to leire.

Anderson og Wakeman hadde skrevet mange nye sanger, men Squire, Howe og White syntes materialet var altfor folkorientert og uten dynamikk og tyngde. De tre jobbet derfor med tyngre og mer aggressivt materiale, noe som førte til gjentatte konflikter. Særlig Squire var krass i kritikken og sto på sitt. Til slutt følte Anderson og Wakeman så mye press og motgang at de valgte å forlate bandet i mars 1980.

Med ett var to toneangivende musikere ute av bandet og hva hadde vel vært mer naturlig enn å oppløse det? Men den muligheten var ikke åpen: de hadde i følge platekontrakten forpliktet seg til å gi ut tre album til. De kunne løse det ved å gi ut et samlealbum (Classic Yes), og et liveabum (YesShows), men de trengte fortsatt et studioalbum. Hva skulle så den gjenværende trioen gjøre nå?

Redningen skulle vise seg å komme fra uventet hold. Gjennom plateselskapet kom Squire i kontakt med Buggles. I utgangspunktet var det snakk om at de kanskje skulle skrive en låt for Yes, men Squire så at her hadde han muligheten til å fylle rollene som erstattere for Anderson og Wakeman, og vipps: der hadde de en besetning som kunne spille inn det forpliktede studioalbumet. Albumet ble skrevet og spilt inn på usedvanlig kort tid, for en omfattende turne var booket i forkant av at Anderson og Wakeman forlot skuta.

Til tross for omstendighetene skulle det vise seg at albumet, som talende nok fikk tittelen «Drama», skulle bli et rett så vellykket eksperiment. Horn og Downes fyller rollene som vokalist og keyboardist på strålende vis, og selv om Horn sin stemme ikke når like høyt som Andersons, har han en stødig og distinkt stemme som kler musikken godt. Downes skiller seg veldig ut fra Wakeman, og i mine ører er det til det positive. Wakeman var uvurderlig når bandet skulle arrangere låter, men som bandkeyboardist mistet han grepet mot slutten av syttitallet, både i valg av lyder og mengde noter det var mulig å putte inn i en takt, noe som gjorde at han på «Tormato» var mer til bry enn nytte, spør du meg. Downes legger seg på ei linje som minner mer om Tony Kayes på de første tre skivene – solid backing til de andre musikerne og et spill som tjener låta mer enn behovet for å vise seg fram.

Når keyboards ikke stjeler så mye plass i lydbildet, blir det med ett masse rom for trommer, bassgitar og gitar, noe som gir White, Squire og Howe muligheten til å trøkke på og lage det mest rocka materialet siden «Relayer» eller «Paralells» på «Going for the one». Howe har et mye hardere og metallisk sound og bruker minimalt med akustisk gitar, White høres ut som en blanding av John Bonham og Stewart Copeland, og Chris Squire «eier» denne skiva med et basspill som overgår det meste annet han har gjort. Mer eller mindre borte er den grusomme phaser-pedalen fra «Tormato» (brukes dog smakfullt på «Tempus Fugit»), og på «Drama» har han en herlig blanding av den klassiske diskantrike tonen og en mer aggressiv, typisk rockebasslyd.

God spilling er vel og bra, men det som tross alt teller er kvaliteten på låtmaterialet – og den er høy. Låtene er mye mer fokuserte og velarrangerte enn på «Tormato», og de har i større grad turt å kutte til beinet og jobbe med det essensielle heller enn å putte inn alt de kan komme på. Til tross for et litt mer nedstrippet sound, er det fortsatt mye igjen av det klassiske Yes-soundet, slik som lange låter, tøffe vokalarrangement, raffinert kontrapunkt og så videre. Samtidig har de også hørt på new wave-band som Talking Heads og The Police, og hentet ting fra dem og fusjonert med gammelt Yes. Resultatet blir ei skive som klare å peke fremover og hilser bakover med like stor selvfølgelighet.

Åpningskuttet og skivas lengste låt, «Machine Messiah», er rett i trynet det første halvannet minuttet med et metallisk og tungt driv. Plutselig drar den over i nesten dansbare takter og åpenbarer et epos som ikke står tilbake for tidligere lange låter, med kjappe og rolig seksjoner om hverandre, heftige soloer og drivende samspill. En Yes-klassiker, spør du meg.
Neste låt er «White Car» er en kort trudelutt i all hovedsak spilt på en Fairlight CMI sampler og litt gitar sammen med Horns stemme. Den er den mest åpenbare new wave-låta og føles kanskje litt overflødig.

Men alt rettes opp igjen med siste låt på side en, «Does It Really Happen?». Den er en av låtene som ble med fra Paris-tiden, og er noe så unikt som en dansbar syntese av prog og new wave som rocker noe inn i granskauen. Squire spiller noe av den mest funky og groovy bassingen i hele sin karriere, og Downes keyboardspill er av utrolig høy klasse der han på diskret vis stikker hodet fram her og der og viser at han kan solohåndverket han også. De spiller tight og tøft, og dynamisk sett gjør de mange fiffige grep. Måten det roer seg ned og bygger seg opp med et acapellaparti, er en studie i smakfull arrangering, og bruken av full stopp for så å komme med en herlig coda, er et ufattelig effektivt virkemiddel.

Side to åpner med «Into the Lens», opprinnelig en Buggles-låt. Downes og Horn var skeptiske til å bruke den i Yes, men Squire likte låta godt, og etter litt omarbeiding ble det en fin blanding av new wave-pop og klassiske Yes-fakter.
«Run Through the Light» er i mine ører ikke så vellykket. Den er en omarbeiding av en Jon Andersons låter, og Horn synger bra på denne låta. Howes gitarspill er også veldig variert og kraftfullt. Men sammenlignet med det fokuserte og insisterende soundet eller på skiva, blir dette i lengden litt formløst og uten retning. Interessant nok er det Trevor Horn som spiller bass på denne låta mens Squire spiller piano.

«Tempus Fugit» er skivas siste kutt, og for en finale på et fantastisk abum! Dette var en av låtene som «rocketrioen» Squire, Howe og White jobbet med i 1979. Her blander de ekstremt mange gode hooks og new wave-driv med gamle Yes-fakter og lager en unik syntese som sitter som et skudd. Basspillet driver låta fremover med autoritet, Howe spiller massevis av tøffe powekorder, og Downes klarer å blande økonomi og oppvisning på eksellent vis. Og White sørger for et driv og trøkk som gir en lytter hakeslepp. Så engasjert og «på» har jeg aldri hørt ham før eller siden. Teksten er passe mystisk, og et artig grep er at de putter inn ordet «Yes!» en haug med steder, akkurat som for å fortelle verden at «Hei! Vi er Yes! Vi lever ennå!». «Tempus fugit» er latin og betyr, «tiden flyr», noe som visstnok var et pek til Squire som var notorisk sen.

For å vise verden at de fortsatt var Yes, sørget de for å få Roger Dean tilbake for å lage cover, et cover som fremstår som et av de bedre i katalogen.

Arbeidet med «Drama» skjedde kjapt fordi de allerede hadde booket en turne i USA og Storbritannia, og i august 1980 var de på veien. Horn hadde gruet seg til dette, for bandet hadde ikke tatt hensyn til at han ikke kunne nå så høyt som Anderson og ikke lagt låtene ned i toneleie. Dette gjorde at Horn måtte anstrenge seg mye for å treffe toner og var med på å slite ut stemmen hans.

Managementet ville heller ikke miste potensielle billettkjøpere, så de hadde i det lengste prøvd å skjule at Anderson og Wakeman var ute av bandet. I USA opplevde de derfor flere ganger å få høre fra publikum at «Hey, hvem er han duden der’a?!?» når Horn entret scenen. At mange publikummere buet og ropte etter Anderson og Wakeman hjalp heller ikke på Horn mestringsfølelse, så når turneen var ferdig i desember 1980, takket han og Downes for seg, og Yes var de facto oppløst. Nå måtte det vel være slutt?