Retro: Yes: 90215 (1983)

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:43 pm

Etter at Drama-turneen kom til en ende i desember 1980, gikk Yes i oppløsning og medlemmene gikk hvert til sitt. Steve Howe var gått litt lei hele proggreia, og ville jobbe med annen type rock. Sammen med keyboardist Downes, eks-Emerson, Lake & Palmer-trommis Carl Palmer og eks-King Crimson-bassist John Wetton dannet han Asia, et AOR band som for et kortere periode herjet hitlistene og ga de gamle progrockerne en ny vår som MTV-yndlinger.

[dropcap]T[/dropcap]revor Horn og Geoff Downes ga ut et album til som Buggles, men etter dette fant Horn ut at han ville legge vokalkarrieren på hylla og heller satse på produsentrollen – noe han lyktes veldig godt som. Suksessen til band som ABC, Frankie Goes to Hollywood, Propaganda og Art of Noise viste at Horn kunne produsenthåndverket, og han har etter hvert blitt en av popmusikkens virkelig legendariske produsenter.

Trommeslager Alan White og bassist Chris Squire var også snart i gang med andre prosjekter. Sammen med tidligere Led Zeppelin-gitarist Jimmy Page og eks-Greenslade Dave Lawson på keyboards prøvde de å starte opp bandet XYZ (ex-Yes Zeppelin), men etter kort tid falt dette fra hverandre. Noe av materialet de jobbet med i XYZ dukket etter hvert opp i andre Yes-sammenhenger, noen opptil tyve år etterpå.

White og Squire skrev så julesingelen «Run with the fox» som ikke brakte dem spesielt høyt opp på hitlistene, så de begynte å se seg om etter andre samarbeidspartnere. Dette brakte dem i kontakt med den sør-afrikanske gitaristen Trevor Rabin, som de fort fant tonen med og bestemte seg for å starte et band sammen. De ville at det skulle være noe annet enn Yes, og i Rabin fant de en musiker som ville gå i en mer hardrockdominert gate.

Men det tok ikke lang tid før de skjønte at de trengte noe mer for å fylle ut lydbildet litt, og de tre bestemte seg for å skaffe en keyboardist. Og inn kom …. Tony Kaye, mannen som ti år tidligere hadde fått sparken i Yes og deretter hadde fristet en karriere som keyboardist hos David Bowie og Badger. Vel, en kort periode var Kaye ute og erstattet av Eddie Jobson, men til slutt var det han som ble prosjektets keyboardist.

Bandet ga seg selv navnet Cinema, og sammen med Trevor Horn gikk de i studio for å feste noen låter til tape. Squire og Rabin tok seg av vokalen, men det ble etter hvert klart at de ikke hadde det som skulle til for å være hovedvokalist. Plateselskapet og managmentet hadde ikke helt troen på dette, og de mente de fire måtte finne en mer karismatisk frontfigur, og slik ble navnet Jon Anderson brakt på bane. Squire bet i noen sure epler, og tok kontakt. Anderson likte det han hørte, og takket ja til å bli med. Låtene ble lite endret etter at Anderson, men han skrev om flere av tekstene.

Nå sto man altså i den absurde situasjonen at man hadde en kvintett som kalte seg Cinema der fire hadde bakgrunn fra Yes, og plateselskap og management visste at det ikke ville være mulig å komme unna Yes-fortiden – samt at det kommersielt ville være lettere å selge dette prosjektet enn Cinama. Så mot Rabins vilje, ble Cinema omdøpt til Yes.

Med denne bakgrunnshistorien blir det kanskje litt tydeligere hvorfor det Yes som nå gjenoppsto ikke kunne låte som det «klassiske» Yes fra midten av syttitallet: Det var rett og slett et helt annet band, dannet på helt andre premisser og som fikk navnet Yes av kommersielle hensyn. Men det betyr ikke at båndene til fortiden er kuttet. Albumet, som fikk tittelen «90125» etter de opprinnelige platekatalognummeret, har så absolutt paralleller til det opprinnelige Yes før Steve Howe kom med, med sin vekt på sterke melodier, vokalharmonier, samspill mellom gitar, bass og keyboards heller enn flashy soloer pakket inn i mer konvensjonelle låtstrukturer.

Skiva starter med låta som splitter Yes-fansen mer enn noen annen, det super-catchy Rabin-skrevne rockelåta «Owner of a Lonely Heart». Mange hater låta som pesten for å være alt ikke Yes skulle være, men det kan ikke ta fra den det at det er et usedvanlig velskrevet stykke popmusikk som hvilket som helst band hadde drept for å få lov til å gi ut. Med sitt insisterende groove, smoothe produksjon, sofistikere vokalarrangementer, er det ei låt det går an å både rocke og danse til. Og kom ikke å fortell meg at Trevor Rabin ikke vet hvordan han skal spille en rockegitarsolo!
“Hold On» følger opp, og selv om den i høyeste grad får opp trøkket, og har en raffinert dynamisk struktur på grunn av et bra a capella brekk, lider låta under litt for mange arenarock-klisjeer.
Men «It Can Happen» retter opp inntrykket. Dette er en utrolig velskrevet pop-låt med et sterk melodi, krystallklar produksjon, bra vokalarrangementer, og bruken av indiske instrumenter gir den et helt spesielt preg.

«Changes» starter med en stilig odd-time åpning skrevet av White. Etter heftig grooving i syvtakt, går det rett over i et streitere vokalparti der Rabin nesten låter som Andy Summers i gitaren. Melodien er knallsterk, vokalharmoniene perfekte, og refrenget sitter som et skudd. Som ellers med låtmaterialet på skiva, er det veldig velarrangert uten for mye daukjøtt – her skal låtene leveres for å huskes, ikke for å vise seg fram.

Side to åpner med instrumentalen «Cinema». I utgangspunktet skulle dette være en del av en kvarterlang suite, men her er det kokt ned til en imponerende snerten låt som på sine to minutter får vist at gutta så absolutt hadde progfaktene i behold. Bandet fikk faktisk en Grammy for denne.

Det går så rett over i «Leave It», et utrolig velskrevet stykke poprock. Vokalarrangementet er atter en gang i toppklasse, og helt klart det som bærer låta. Et bidrag fra Graham Preskett på fiolin gir låta snert og særpreg.

«City of Love» er derimot en nedtur. Dette er en generisk tungrocklåt basert rundt to akkorder , klisjefyllt sologitar og kjedelig keyboards med en skrikende Anderson på toppen.
«Our Song» blir takk og pris en opptur. En kraftfull låt der den rocka åpningen bindes sammen med et utrolig velskrevet vers og refreng som med sin skiftning til half-time gir det låta en fin dynamikk. Keyboardist Kaye får vist seg litt mer fram, og Anderson synger utrolig bra.

Den over syv minutter lange «Hearts» avslutter skiva, og er i mine ører den beste låta av dem alle. Det åpner helt nede, og bygges sakte, men sikkert ut via et tungrockparti til noe som ender opp som nesten-symforock med et fantastisk medrivende refreng. Her kan man ane litt av prog-Yes, og kombinasjonen av dette med gode hooks, strålende vokalarrangementer, resulterer i en låt som fortjener å nevnes blant andre storheter i Yes-katalogen. Midtveis i låta får Trabin vise seg fram med skivas beste gitarsolo før det går tilbake til det storslagne symfoniske igjen. Men der man trodde låta skal fortsette i dette sporet, skifter låta plutselig gir og trøkk. Kaye kommer inn på surklende Hammond-orgel, White spiller nesten som John Bonham og Rabin bidrar med power-korder av en annen verden. Så er det tilbake til refrenget igjen, og det bygger seg sakte, men sikkert ned igjen til stemningen fra åpningen.

Med dette avsluttes skiva, og Yes hadde skapt et album som skulle bli et av de mestselgende albumene i 1983 og gi dem et comeback ingen – kanskje aller minst bandet selv – hadde sett skulle komme. En omfattende verdensturne brakte klingende mynt i kassa og en masse interesse fra et yngre publikum som var helt ukjent med syttitallsbedriftene. Samtidig klarte de i stor grad å holde på interessen fra gamle fans, så hva kunne vel gå galt nå? Nå var det jo bare å komme med en oppfølger…