Retro: National Health (1977)

Last Updated on: 12th oktober 2023, 10:42 pm

“National Health” (1977) er det selvtitulerte debutalbumet til bandet som i denne anmelderens øre er noe av det beste som kom fra den såkalte Canterbury-scenen. På albumet blander de jazzrock-strukturer med inspirasjon fra 1900-tallets moderne klassiske musikk (som for eksempel verkene til Igor Stravinsky).

[dropcap]N[/dropcap]ational Health hadde i hovedsak bakgrunn fra bandet Hatfield & The North; derfra kom keyboardist Dave Stewart, gitarist Phil Miller og trommis og perkusjonist Pip Pyle. De fikk også blant annet med seg veteranen Alan Gowen og vokalisten Amanda Parsons som tidligere hadde sunget med H&TN.
Ellers var blant annet bassisten Neil Murray med (kjent fra Whitesnake og senere Black Sabbath).

Albumet begynner med den 15 minutter lange “Tenemos Roads”. Det er mulig det bare er tilfeldig, men for meg minner den til tider om Frank Zappa’s lignende titulerte “Inca Roads” fra to år tidligere (åpningssporet fra “One Size Fits All” fra 1975). “Tenemos Roads” har et kjempedriv, avbrutt av vakre partier. Stewarts keyboards kommer til sin rette med både driv, fløyteaktige toner og trolske “forminskede kvinter”, og ellers masser av kule taktskifter som seg hør og bør i enhver progkomposisjon med respekt for seg selv.

Neste spor er “Brujo”. Denne begynner med mye fløyter og en pastoral stemning som kan minne om tidlig King Crimson når de er inne på lignende stemninger (tenk “I Talk To The Wind”). Dette avløses imidlertid av raskt jazzrockdriv. Flott og mektig vokal som alltid fra Amanda Parsons. Stemmen hennes minner meg til tider om Maddy Prior, men rytmen og strukturen i sangen hennes er mer som Flora Purim på den første plata til Return To Forever.

Så kommer første del av “dobbeltsporet” Borogoves. Den er delt inn i to deler, der merkelig nok første del er “Borogoves (Excerpt From Part Two)”, mens andre del er “Borogoves (Part One)”… Komposisjonen henter tittelen fra Alice In Wonderland og det er tydelig at National Health liker det litt “quirky” og veldig engelsk sjarmerende som også i høy grad er ingredienser i Lewis Carrolls romaner om Alice.

“Borogoves (Excerpt From Part Two)” starter med flott “dråpeaktig” keyboard fra Stewart, som joines av Murray i rolig men stilig “tandemspill” med glidende bass. Pyle kommer så inn med sparsomt, men smakfullt enkelt trommespill som aksentuerer musikken på en glimrende måte, før Millers gitar til slutt innleder et mer stakkato samspill. Her økes tempoet og musikken blir mer frenetisk. Igjen er Zappa-inspirasjonen tydelig.

Det stopper deretter brått opp og går over i “Borogoves (Part One)”. Åpningen her er en av mine favorittpartier på plata. Rett og slett majestetisk. Minner mye om canterburybandet Egg fra tidlig 70-tall der Stewart var med.

Glimrende samspill mellom Millers gitar og Stewarts keyboard følger på før Amanda Parsons kommer inn med en himmelsk vokal som vil gi gåsehud hos de fleste. Etterhvert går det over i litt av et “hompetitten-parti” som er svært sjarmerende og ELP-aktig trolsk/lunefullt på samme tid. Igjen veldig engelsk og “quirky”.

Siste del av “Borogoves (Part One)” er svært drivende og alle instrumentene spiller i bekreftende unison før det ebber ut i klingende keyboardtoner.

Siste spor, “Elephants”, starter ut med rare toner eller lyder som gjerne mest minner om Henry Cow eller musikk i samme gate. Her er jeg ute på mer tynn is da dette ikke er helt min favorittsjanger. Sporet er nok også det på plata jeg har blitt minst kjent med på albumet, så jeg trenger nok flere lytt på “Elephants”.

Når det er sagt, så minner det meg til tider om Mahavishnu Orchestra’s Birds Of Fire. Keyboardspillet til Stewart her minner meg om Patrick Moraz fra hans “The Story Of I” album fra 1976. Det er nok ikke utenkelig at Stewart kan ha hentet inspirasjon derfra også, men han har definitivt ikke samme latinske rytmesans som Moraz – til det er han nok for engelsk 😉

“Elephants” avsluttes med en repetisjon av riffet til “Tenemos Roads”, noe som er ganske kult da det gir albumet et “tilbake til begynnelsen” preg. Og ja – man får absolutt lyst å høre plata om igjen!