Fra arkivet: Intervju med Michael Sadler

Om to uker spiller canadiske Saga på Rockefeller i Oslo. Det er bandets farvel med fansen ettersom de nå legger inn årene for godt etter å ha holdt på siden slutten av 70-tallet. I den forbindelse har vi tørket støv av et intervju undertegnede gjorde med Michael Sadler i 2011 – året da han kom tilbake til Saga etter noen års pause.

Håpet er å få til et nytt intervju med ham i forkant av konserten 26. november. Ifølge Rockefeller er det nå kun få billetter igjen til konserten.

Selv om ikke alt i dette seks år gamle intervjuet er like relevant i dag, så har vi beholdt mesteparten som et lite “flashback”. Noe redigert er det dog. Intervjuet ble publisert i “Progbloggen” – en slags forløper til Prognytt. Radioversjonen av interjuet ble sendt på Rock FM, og en redigert kortversjon ble også utsendt fra NTBs kulturtjeneste.

[dropcap]B[/dropcap]andet har fremdeles en trofast tilhengerskare her i Norge, samt i det øvrige Skandinavia og ikke minst i Tyskland. Frontfiguren Michael Sadler spilte en av sine siste konserter med bandet da de gjestet Oslo i 2007, og kom tilbake igjen etter en fire år lang pause i 2011.

Det første jeg spurte han om var selvsagt hvordan det føles å være tilbake i bandet igjen.

-Det føles flott! Jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle forvente eller hvordan jeg ville føle det, men etter fem minutter inn i den første øvelsen med bandet føltes det som jeg aldri hadde vært borte, men at jeg kom tilbake etter to ukers ferie eller noe slikt, ler Sadler.

Han beskriver energien i bandet som bedre enn noengang før.

-Det var sannsynligvis en god idé i det store og hele at jeg tok en liten pause fordi det virker som om det har gitt bandet et nytt liv. Det føles som om vi nå opplever en liten renessanse, sier han.

Michael Sadler forlot Saga i 2007. Mesteparten av det første året brukte han som hjemmeværende pappa ettersom han ble far drøye måneden etter at han hadde sin siste konsert med Saga, og ettersom hans kone ble ganske syk etter fødselen, var det viktig at han var tilstede.

-Hun ble svært syk etter fødselen hans, så jeg tilbragte det første året hovedsaklig med å hjelpe henne med å se etter ham og oppfostre ham, noe jeg tror var veldig bra for forholdet vårt, også mellom min sønn og meg, at jeg var der så nært og så mye det første året. Nå som jeg er svært mye borte er han i stand til å huske meg og vite hvem jeg er. Han vet at jeg synger i et band og at det er jobben min, han vet navnet på bandet og han forstår at det innebærer at jeg må reise mye, forklarer han.

Etter det første året i “pappapermisjon” begynte Sadler å gjøre en del småting relatert til musikk. Han deltok blant annet i Roswell Six-prosjektet, han sang sammen med et symfoniorkester i Freiburg i Tyskland, som spilte Saga-låter (!), gjorde en del konserter og deltok på soloskiva til gitaristen Rudi Buttas i det tyske bandet PUR samt Physic For Radio.

Men tankene om å komme tilbake til bandet ble aldri lagt på hylla.

-Jeg hadde vel alltid i bakhodet muligheten for at jeg kunne komme tilbake en dag, jeg utelukket aldri helt den muligheten. Jeg fulgte med på hva bandet gjorde etter at jeg dro, jeg tilbrakte tross alt over 30 år sammen med gutta, så jeg var nysgjerrig på hvordan det ville gå, ikke minst med den nye vokalisten. Til slutt føltes det riktig og alle var positive og ivrige til at jeg skulle komme tilbake. Heldigvis ser det også ut til at fansen og publikum virker fornøyde med det, sier en like fornøyd Sadler.

Returen kom etter samtaler med Jim Gilmour.

-Det var ikke noen definitiv plan bak dette. Jim og jeg hadde i et halvt års tid diskutert muligheten for at jeg kanskje kunne komme tilbake en dag. Og plutselig en dag føltes det helt riktig, og timingen var perfekt. Kona var også positiv ettersom sønnen vår nå er blitt så stor at hun fint klarer ham alene, så beskjeden var: Dra ut og jobb! sier Sadler.

Han har fulgt med på hvordan Rob Moratti gjorde sakene sine som hans erstatter.

-Jeg synes Rob gjorde en fantastisk jobb. Han er en veldig forskjellig sanger enn meg, veldig presis. Han har en flott stemme og jeg tror vel kanskje at han mer er en AOR-type vokalist enn jeg er. Jeg synes at han gjorde en flott jobb som vokalist. Den eneste kritikken han fikk var på konsertene når han sang live. Jeg har litt problemer med at han ble kritisert for akkurat det. Man må tenke på at han ikke har veldig mye erfaring fra å stå live på en scene og underholde et publikum. Jeg har 30 års erfaring! Når jeg første gang gikk ut på en scene visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, hvordan jeg skulle oppføre meg eller hvordan jeg skulle kommunisere med publikum. Det tok meg mange, mange år å perfeksjonere den biten, så jeg synes endel av kritikken mot ham for konsertene var litt urettferdig, mener Sadler.

Når det gjelder albumet som Saga ga ut med Rob Moratti sier Sadler at han liker det. Han beskriver det som et litt tyngre, mer gitarbasert album enn de han selv har gjort med bandet, men innrømmer at han har vanskeligheter med å betrakte det som et ekte Saga-album.

-Jeg prøver å ikke tenke på det som et Saga-album, for jeg er jo ikke med! ler han.

Sadler sier at det er konsertene som gir ham den største gleden. Det er det å stå på en scene og synge til et publikum som gir ham mest. Men selv med den årelange erfaringen han har, blir han fremdeles nervøs før konsertene.

-Ja, jeg blir alltid litt nervøs.Og det er jeg glad for. Hvis jeg ikke blir nervøs, betyr det at dette bare er en jobb som alle andre. Hvis det bare blir rutine av det, så fungerer det ikke. Jeg synes det er spennende å aldri vite hva som kommer til å skje, hvordan publikum er. Det er forskjellig hver kveld selv om låtene jeg synger er de samme. Kommunikasjonen med publikum er forskjellig, jeg sier ikke alltid det samme til dem, det tas veldig på sparket og det gjør at jeg alltid føler meg litt spent og nervøs. Den dagen jeg ikke gjør det, er det på tide å være ærlig både mot publikum og meg selv og avslutte karrieren. Det er ikke noe poeng å drive på med dette hvis du ikke føler noe for det, sier en engasjert Sadler.

Og i motsetning til mange andre band som klager over at de må spille de samme, gamle låtene hele tiden, hevder Sadler at han ikke går lei av å spille de samme låtene om og om igjen.

-Jeg blir overrasket når jeg leser intervjuer der musikere sier at de er lei av å spille hitene sine. Hvis du er lei av spille dem forstår jeg ikke hvorfor du skrev sangene i utgangspunktet. Som musiker burde man være både glade og stolte over å ha skrevet en hit eller flere og at folk fremdeles vil høre de sangene. Jeg går i alle fall ikke lei av det. Jeg ser folk smiler gjenkjennende når vi spiller sangene, synger med og er glade, og det er noe du ikke kan unngå å ta hensyn til, avslutter han.

Opprinnelig publisert i Progbloggen 8. november 2011. Alle bilder: Per-Helge Berg/Progbloggen/Prognytt