Imponerende kvalitet i Haugesund

Haugaland prog- og rockklubb feiret sitt femårsjubileum i helgen som var, og feiret det med en skikkelig solid line-up på sin etterhvert tradisjonsrike festival på det idylliske konsertstedet Høvleriet. Og for å si det med en gang: Her var det ikke mye å klage på!

Dette var undertegnedes første besøk på festivalen. Jeg har hørt mye bra om den, både fra band som har spilt der og fra publikummere.

Selve spillestedet kunne jo ikke ha vært bedre – et rustikt og tradisjonsrikt lokale i en litt røff stil, med plass nok både til å sitte og til å stå. Scenen var også av en størrelse som de fleste band kan trives på.

Ølen smakte godt og street-fooden utenfor var også meget smakfull. Toalettrengjøringen var imidlertid noe varierende, men absolutt innafor sammenlignet med mye annet jeg har vært innom… Og det var kun blide fjes å se blant betjeningen.

Noe overraskende for mange var at stedet stengte serveringen klokka 01.00, mens det fortsatt var et band eller to som skulle spille? De som ikke var klar over dette fredag, hadde lært leksa si lørdag, men det førte til noe hoderysting.

Noen reagerte også på at de bandene man regnet som headlinere, som David Cross Band på fredag og Ruphus på lørdag, ikke spilte sist, men at det kom to band etter disse igjen. Samtidig poengterte festivalgeneral Knut R. Apeland flere ganger at på denne festivalen er det ikke headlinere, men alle er sidestilte. Og så er det kanskje ikke like morsomt for veteraner som nærmer seg 70 å starte å spille kl. 01.00…

Men dette med at alkoholserveringa stengte et par timer før siste band var ferdig, det var noe merkelig. Kanskje er Haugesund kommune mer restriktive til å gi utvidet skjenkebevilgning, eller hadde ikke arrangørene tenkt på å søke om det?

Men så over til musikken. Det var tross det vi var her for, ikke ølet!

Første band ut fredag var bandet Fengande Spetakkel. De slo på mange måter an tonen for hele helga med sin spilleglede og energi, men falt kanskje ikke helt i min smak. Det er håp for ungdommen, kan man i alle fall slå fast!

Band nummmer to var Novocaine. Her dreide det seg om solid rock, velspilt og tett av folk som kunne sakene sine. Sterke melodier og god framførelse ga meg skikkelig mersmak, så dette bandet kommer jeg til å følge med på heretter.

Tredje band ut denne fredagen var Fatal Fusion. Det er et solid band som jeg har hørt mange ganger, sist for knappe en ukes tid siden i Oslo. Som vanlig leverte de et tungt og godt sett, men skal jeg sette fingeren på noe må det være at jeg synes de valgte litt for like melodier, lange og omtrent samme tempo. Hadde de puttet en litt raskere låt imellom (som de har!) ville det hjulpet mye. For eksempel favorittlåta mi med bandet, “Broken Man” fra første skiva. Men absolutt godkjent, de leverte som vanlig varene!

Så kom det hyggelig besøk av to veteraner fra England. David Cross – kjent som fiolinist i King Crimson på tre studioalbum pluss live på 70-tallet – og David Jackson på saksofoner (gjerne to på en gang!) og litt av hvert – kanskje mest kjent fra Van Der Graaf Generator.

Sammen med et besetning med ypperlige musikere (og en vokalist tydeligvis glad i steampunk-effekter) leverte disse en forrykende konsert som David Cross Band. Både de egne låtene fra bandet (som vel har fem skiver bak seg) og de uungåelige smakebitene fra King Crimson og Van Der Graaf Generator var sterke og gode. Stemningen blant publikum var ekstatisk da bandet avsluttet med “Starless”. Utvilsomt høydepunktet så langt.

Det ble nærmest som å hoppe etter Wirkola da Seven Impale entret scenen etter engelskmennene. Denne unge gjengen – som spilte på Loreley i sommer – spiller en prog som tenderer mer mot jazz enn rock og med klare

Zappaaktige øyeblikk – kanskje også en dæsj med Van Der Graf Generator? Ikke rent umiddelbar musikk, med andre ord, og det tok derfor et par låter før jeg begynte å komme inn i det, og da koste jeg meg!

Siste band ut denne fredagskvelden vurderte jeg å stå over ettersom øyelokkene ble tyngre og tyngre, men samtidig var Ring Van Möbius et av de bandene jeg var mest spent på. En sniklytt på deres debut-EP for noen uker siden – som hadde offisiell release denne kvelden – gjorde meg veldig nysgjerrig på hvordan de var live. Så jeg ble. Og angret ikke, for dette ble et soleklart nytt høydepunkt! Som tidligere nevnt i Prognytt lovte bandet klassisk 70-talls prog på skiva – et løfte de absolutt holder – også live.

Da stålampene med umiskjennelig 70-talls utseende kom fram på scenen, og like etterpå lavalampa, begynte jeg allerede å glede meg! Så kom Hammond-orgelet på plass – komplett med innvendig lys slik at man kunne få en titt inn i det – og deretter ble scenen fylt opp med all slags vintage tangentinstrumenter, både en Korg og en Fender Rhodes (hvis jeg ikke tok feil) – her skulle alt være gjennomført og autentisk – ikke noe sampling her!

Og da bandet til slutt entret scenen – med  trommer, fuzzbass og keyboards – og frontfigur og tangentvirtous Thor Erik Helgesen tidsriktig kledd i jakke med pelskrave (kastet den etterhvert) og med langt hår og igjen en tidsriktig bart som pryd – da var tonen bokstavelig satt.

Bandet leverte en forrykende konsert, med spilleglede og stor entusiasme. Knallgode låter og en Helgesen i toppform som på slutten til og med satte Hammond-orgelet nesten på høykant og virkelig tok den ut – gjorde at dette ble en skikkelig “höydare” på slutten av en lang festivaldag, og ikke en eneste sjel som ble igjen til “the bitter end” angret på det valget! Imponerende!

Heldigvis var det ikke langt å gå til hotellet ettersom det lå nesten ved siden av Høvleriet. Og da heisdøra nesten lukket seg rett foran meg, ble den raskt åpnet av personen som allerede var der, og viste seg å være vokalisten fra David Cross Band – en hyggelig fyr som jeg fikk en liten prat med. Og i gangen på vei til rommet mitt støtte jeg jaggu meg på Jan Eggum! På flyet til haugesund satt også forfatteren Dag Solstad og forfatter og historiker Hans Olav Lahlum – tydeligvis er Haugesund en populær by!

Været i Haugesund viste seg ikke fra sin beste siden hverken fredag eller lørdag, men jeg rakk en liten tur rundt i byen – som jeg sist besøkte i 2003 – før det var på tide å komme seg tilbake til Høvleriet igjen før dag to av festivalen.

Den ble sparket i gang denne gangen av Det Skandaløse Orkester. Ikke spesielt proggete, men med mye rockgalskap inkludert – tenker Zappa innimellom her også. Og her var det en overflod av entusiasme og frenetisk sceneopptreden. For dette var en blanding av skuespill, performance, dans og musikk. Servert med humor og galskap og en smittende entusiasme av en gjeng som så ut som de hadde tatt for mye Møllers tran. En kaloribombe som ga en utmerket start på denne andre festivaldagen! Jenta som danset mellom forsterkere og mikrofonstativer ga seg ikke med dansen etter at de var ferdige, men fortsatte med det resten av kvelden – ikke på scenen riktignok – men ute blant publikum! En annerledes og smittende opplevelse.

Andre band ut lørdag var Gentle Knife. Bandet har vært hyppig omtalt i Prognytt den siste tiden, men så har det jo skjedd mye rundt dem også. Bandet kom fra en svært vellykket (om ikke lydmessig) dobbeltgig med Fatal Fusion på Gamla i Oslo forrige helg, og spilte for første gang for et meget lydhørt publikum. Bandet hadde bedre lyd enn forrige gang jeg hørte dem og virket som de koste seg på scenen. Publikum ga da også bandet trampeklapp når de var ferdig og hadde tydeligvis lyst på mer, men det må nok bli til en annen gang. David Cross Band spilte riktignok et ekstranummer dagen før, men de var da også i en særstilling.

Så kom lørdagens rosin i pølsa, selveste Ruphus.  Og veteranene – som sist spilte sammen for sju år siden – skuffet ikke. Faktisk ble jeg overrasket over hvor godt de lød. Haugaland prog- og rockklubb har jo som tradisjonen å blåse støv av gamle norske progband, både Junipher Greene, Aunt Mary og Høst har jo vært her. Hva blir det neste? Popol Ace?

Ruphus stilte på scenen med både Rune Sundby – fløyet inn fra Sverige for anledningen – og Gudny Aspaas. Og med gitarvirtousen Kjell Larsen i toppform og originalmedlem Asle Nilsen på bass så eksploderte bandet i spilleglede på scenen. Hele debutalbumet “New Born Day” ble spilt, pluss flere andre godbiter – mange av disse ikke spilt live på 43 år!

Og det lød kuler og krutt for å si det slik! Stemmene til Sundby og Aspaas var i høyeste grad intakte og det var ganske sjarmerende og vannvittig morsomt å se og høre hvor entusiastisk spesielt Rune Sundby var på scenen. Det var ingen tvil om at han var begeistret for å være der og det smittet nok over både på de andre bandmedlemmene og ikke minst publikum. En klassisker av en konsertopplevelse!

Akkurat som dagen før kunne man lure på om det var mulig å toppe dette etter at Ruphus gikk av scenen. Men i motsetning til dagen før så var det ingen hvem som helst som overtok. Magic Pie hadde tatt turen over fra Moss (ikke Oslo som konferansier Apeland i befippelsen sa – noe som førte til hoderysting og protester fra østfoldingene på scenen…) og da vet man at de leverer. Har de noensinne gjort noe annet? Bandet er knall på scenen og leverte et meget godt sett.  Bandet er rett og slett profesjonelle til fingerspissene. Jeg må fortsatt innrømme at jeg liker de to første skivene best, men at jeg stadig får mer og mer sansen for “King For A Day”-materialet. Likevel var det et udiskutabelt høydepunkt for meg å få servert min favorittlåt – og den første jeg hørte med bandet – “Change”. En solid utført spillejobb av gutta!

Siste band ut må jeg innrømme at jeg ikke hadde fått hørt på i det hele tatt, selv om jeg har hørt om bandet. Derfor fikk jeg hakeslepp da bandet satte i gang. Et beintøft band med en herlig driv og vannvittig trøkk på scenen. En smittende energi – igjen må jeg nevne ordet spilleglede – og ikke minst gode låter! Tøff progrock med islett av litt psykdelisk rock og lit jazzrock imellom. Det siste ble litt mer tydelig da bandet fikk besøk på scenen av gutta i Seven Impale, trangt, men underholdende! Og et band som virkelig har trøkk på scenen!

Dessverre gikk batteriet på kameraet mitt tomt – og reservebatteriet lå på hotellet – så det blir bare et iPhonebilde av dette bandet denne gangen. Hadde også med meg et reservekamera og et objektiv som ikke var optimalt for lysforholdene på Høvleriet – så så veldig god kvalitet er det nok ikke på bildene denne gangen. Må nok få kjøpt meg et nytt kamerahus til jul…kanskje? Som en julegave til meg selv? Vi får se…

Det som i alle fall er sikkert er at gjengen bak denne festivalen fortjener både trampeklapp og klapp på skulderen – og en øl som takk for innsatsen. Fantastiske band, fantastisk musikk, fantastisk stemning, fantastisk sted og fantastisk flotte folk!

Jeg garanterer at jeg er på plass neste år også!