Professor Tip Top: Life Is No Matter (2017)

Denne anmeldelsen kommer nesten utilgivelig sent ettersom denne skiva kom ut helt tilbake i september! Stor arbeidsmengde får ta skylden. Det kommer snart et ras av anmeldelser her i Prognytt, for vi vil gjerne lytte skikkelig til platene også, før vi skriver om dem.

[dropcap]B[/dropcap]andet har base i Bergen og er ingen nykommere på platefronten da dette er deres fjerde skive. De forskjellige bandmedlemmene har også lang erfaringen innen musikken.

Bandet spiller et relativt lett utgave av psykedelisk prog. Med det menes at det ikke er så mye trøkk og tunge riff i det landskapet disse gutta beveger seg i. Vokalen kan til tider minne meg litt om Barclay James Harvest, men uten det litt mer svulstige lydbildet som BJH gjerne hadde.

Professor Tip Top har et mer spinkelt og ribbet lydbilde, selv om de fyller på med diverse synther og keyboards så blir det aldri stort og svært, det holder seg nede på jorda, for å si det slik.

Selv vil jeg nesten beskrive atmosfæren de maler ut som noe drømmende og svevende – jeg føler nesten at dette kunne ha vært soundtracket til en av drømmene mine, svevende og drømmeaktig som komposisjonene er.

Låtene varierer også ganske mye i oppbygning. Noen av dem er mer gitarorienterte, mens andre er keyboardrevne. Noen er mer montone i sin oppbygning, andre er nesten lett popprog med fengende refrenger.

Åpningskuttet er et eksempel på fengende, synthbasert monotoni med en slags twang-aktig gitar, monoton og nærmest droneaktig jobber låta seg framover. Ikke direkte ueffent.

BJH-effekten kommer allerede på andre låt, “Pieta Europe”, rent bortsett, som sagt, noe spinklere keyboardarrangementer. Noe som uansett kler sangene godt. Denne låta er da også mer tradisjonelt oppbygd og nærmer seg litt pop-prog innimellom.

Jeg ser at noen anmeldere mener det både er drypp av Pink Floyd og Camel på denne skiva, noe som forsåvidt også passer bra med mine BJH-referanser, men jeg synes likevel ikke at vi kan putte dette bandet inn i symfonisk rock-båsen. Jeg hører og forstår sammenligningene, men for meg beveger Professor Tip Top seg i et mer drømmende, psykedelisk landskap enn det de nevnte bandene først og fremst forbindes med. Med mulig unntak fra de første famlende forsøkene på 60-tallet…

På nest siste låt overrasker bandet med å synge på tysk, og for meg er siste låta på skiva, tittelkuttet, albumets mesterverk på ei plate som både er variert og jevn rent kvalitetsmessig. Selv kunne jeg vel likevel ønsket meg litt mer trøkk innimellom, men det harmoniserer vel kanskje ikke så godt med det drømmende musikalske landskapet som dette bandet ser ut til å kose seg i.

Live låter de kanskje hakket vassere? Du har sjansen til å høre dem live sammen med Himmellegeme og Wobbler på juleutgaven av Close To the Rain-festivalen på Garage i Bergen 16. desember.

Plateselskap: Apollon Prog

Har du hørt plata? Du kan gi din egen karakter nederst!