Forrykende releasekonsert av Wobbler

Jeg har sagt det før og sier det igjen, 2017 må være tidenes norske prog-år! Den norske progscenen har neppe vært bedre og mer spennende enn nå. Så verden, vend deres øyne og ører mot det kalde nord, her vil dere prog-urkraft finne.

[dropcap]T[/dropcap]orsdag kveld gjorde norske Wobbler en forrykende releasekonsert i Oslo, som jeg nå kan si blir et av årets desiderte høydepunkter på konsertfronten. Bare stedet, den lille scenen i Konserthuset, var helt fantastisk. Stemningsfullt, god oversikt og formidabel lyd. Sjelden har jeg opplevd så ekstremt klar og fin lyd, og når bandet leverte så til de grader ble det hele en fest.

For et band, for noen musikere, og med «maestro» Lars Fredrik Frøislie så himmelsk rå bak tagentbarrikaden. Og Andreas da, for en fantastisk vokalist. Han minner om mye, mest om seg selv, men ikke minst synger han til tider veldig likt Jon Anderson, og da tenker jeg ikke spesielt på lysheten, men tonevalg og fraseringer. Og fløytisten (Håkon Oftung fra det spennende Jordsjø) og fiolinisten satte prikken over i’en og var i høyeste grad med på å gjøre kvelden magisk.

Deres fjerde album på 12 år kom ut forrige måned. Forventningene var store da de for min del har befestet seg som et av våre aller største band i progsjangeren, og de innfrir til fulle. Om det er deres beste album, er jeg foreløpig litt usikker på, men kan fort bli det etter enda flere runder (hørt det kun seks ganger i sin helhet).

Albumet åpner med den over tyve minutter lange tittellåten From Silence To Somewhere, forøvrig en strålende tittel, og en storartet tekst. Denne inneholder alt hva en god proglåt trenger, det er organisk og dynamisk, det er energisk og suggererende, det er mørkt, det er vakkert, det er klassisk 70-tallsprog med flotte melodiøse, og sakrale, partier som jeg aldri får nok av. Og etter min smak er dette albumets klart sterkeste låt og hovedessensen i albumet. Kanskje til og med det beste verket som er skrevet og spilt på norsk jord.

Hvis man plukker ut de beste bandene fra 70-tallet, ikke minst en del av de italienske, og putter det oppi en Electrolux kjøkkenmaskin, da får du en salig blanding som kalles Wobbler. Og ser du deg til høyre, over grensen, lukter det aldri så lite av det dynamiske og organiske uttrykket til Änglagård og det suggererende og sløye melodiøse uttrykket til Anekdoten, begge band godt plantet ut i fra musikkhistoriens store tiår.

Albumet består av kun fire låter, tre med vokal, og låt nummer to på skiva, som de åpnet med i går, Rendered In Shades Of Green, også en fantastisk tittel, er instrumental og fungerer som en kort mørk passasje gjennom en grønn tåkelagt park fra middelalderen. Vakkert, men mystisk og skremmende på samme tid.

Deretter smyger vi oss over til albumets tøffeste og skumleste låt, Fermented Hours, en låt som fungerte som en kule live. Mens på albumet synes jeg den tenderer til å bli litt masete, men retter seg etterhvert opp til å bli nok en storslagen låt, med italienske fraser, messet ut på en måte så du pisser på deg av mindre.

Avslutningslåta, eller rettere sagt verket Foxlight, er en herlig hyllest (i mine ører) til den virkelig klassiske prog’en, med et fantastisk avslutningsparti, som i mangel på bedre ord, låter litt «barokkaktig», som fort kunne blitt et pompøst og oppblåst parti, men som i stedet ender opp som et småsurrealistisk fyrverkeri av en fest. Altså en flott avslutning på det som er begynnelsen på verdensherredømme i sjangeren prog.

Folkens, det er nesten med et lite snev av stolthet man kan si, det er ganske så kult å være norsk i dag, og ikke minst det å kunne få med seg denne «scenen» og utviklingen på nært hold. Vi Progheads, er heldige som får være med på dette. Og spør du meg, så kunne hele setlista på Night Of The Prog vært norsk neste år, ikke bare flotte og spennende Gentle Knife.

Opprinnelig skrevet og lagt ut på Facebookgruppa Progheads. Gjengitt med tillatelse.

Les også Prognytts anmeldelse av skiva til Wobbler.