When Mary: Tainted (2017)

Last Updated on: 12th desember 2017, 11:37 am

I denne anmeldelsen har jeg ikke tenkt å nevne hvilket band vokalist Trude Eidtang var med i før. Årsaken er logisk og enkel: When Mary står så fjellstøtt på sine egne bein og skaper musikk med en egenart og intensitet som gjør alle sammenligninger med tidligere bravader urelevante i denne anmeldelsen.

[dropcap]D[/dropcap]et samme som slo meg da jeg hørte på debuten kommer tilbake når jeg hører på When Marys oppfølger, og det er det vanvittig grundige arbeidet som er lagt ned i alt fra tekstskriving, til låtskriving og produksjon. Det er et helt konsept vi får levert, ikke bare en plate.

Sjangermessig spenner også dette vidt, om vi skal kalle det artrock, ambientprog eller artpop er et definisjonsspørsmål – kanskje etter smak og behag? Og alt ettersom hvilken låt vi tenker på! Vi kan saktens også diskutere hvor mye prog det er i den musikken som When Mary lager. Selv synes jeg det er godt innafor, i alle fall flesteparten av låtene. Og en konseptplate er absolutt definert som prog! :-)

Men det som kjennetegner When Mary er nettopp denne sjangerblandingen der vi først kan bli servert nærmest melodiøs pop med elektronika-tendenser og deretter, rett rundt hjørnet, får en vegg av gitarer midt i trynet.  Med kirkeklokker og klassisk orgelbrus i tillegg er det ikke rart man blir sjangerforvirret!

Denne gangen har bandet tatt utgangspunkt i Johann Wolfgang von Goethes klassiske verk «Faust» og gått tilbake 200 år i tid. Skjønt, opprinnelsen til historien om mannen som solgte sin sjel til djevelen er ytterligere 250-300 år eldre.

Ifølge bandet selv er plata laget litt løst rundt historien om Faust og følger ikke slavisk den opprinnelige historien, ikke minst fordi mye av handlingen og tekstene er dratt inn i det som skjer i vår moderne tid.

Akkurat som temaet Faust er også musikken på denne skiva noe mørkere enn debuten. Det mener bandet selv. Men kontrastene mellom mørkt og dystert og lett og vakkert er til stede i fullt monn og gjør ikke plata merkbart tyngre enn forrige, egentlig…synes jeg da, selv om temaet kanskje ikke innbyr til lettpent pop…

Grepet med å trekke inn den klassisk skolerte sopranen Line Nordvik – som tidligere har holdt et «One Woman Show» der hun blant annet framførte Gretchen Am Spinnrade – en lied skrevet av Frans Schubert og inspirert nettopp av Faust – fungerer glimrende og legger til enda en kontrast og krydder i lydbildet til bandet. Utdrag fra denne teksten blir servert som intro, mellomspill og outro på platen, med Trude Eidtangs stemme som etterhvert overtar.

Plata utmerker seg også med et glimrende låtsnekkerarbeid som gjør at det ikke finnes dødpunkter eller fyllstoff, men som gjør at albumet framstår som et helstøpt stykke kvalitetsmusikk med appell til et langt bredere publikum enn fram til nå.

Selv om When Mary i begynnelsen var å anse som Trude Eidtangs prosjekt, så synes jeg at bandet framstår mer helstøpt, nettopp som et band, på denne skiva. Uten Christian Paulsens gitarer og Vidar Uthaugs keyboards ville det ikke vært det samme. Det er kjemi mellom medlemmene, det høres.