Sonic Sight: Anthropology (2017)

Last Updated on: 17th januar 2018, 12:52 am

Jeg har bare ett album til å bli ferdig med å anmelde etter denne skiva, så kan jeg lukke 2017-skapet. Album gitt ut i 2017 bør jo anmeldes samme år, for å si det slik, men ting har tatt tid. “Anthropology” er debuten til duoen Sonic Sight – men det er ingen hvem-som-helst som står bak utgivelsen.

[dropcap]D[/dropcap]uoen – som står bak det meste av musiseringen på albumet – består av Finn Arild og Reidar Wiik. Førstnevnte tør være relativt kjent for progpublikumet etter to soloalbum gitt ut i henholdsvis i 2005 (“Serendipity”) og 2010 (“Testament”), to skiver godt plassert innen neo-progen, men kanskje vel nesegrus i sin Genesis-beundring. Ujevne plater rent melodimessig, men med sine absolutt gode øyeblikk.

Reidar Wiik er musiker og en barndomskamerat av Finn Arild og de deler ganske jevnt på hvem som spiller hva på denne skiva.

Musikalsk sett vil jeg si at også denne utgivelsen legger seg inn i et neo-prog-landskap og at dette samtidig er en skive som langt overgår de to soloskivene fra Finn Arild.

Som seg hør og bør når det gjelder prog, så er dette en konseptplate lagt til en fremtid med et USA i borgerkrig der hovedpersonen er en amerikaner som må flykte fra landet. Samtidig er temaene som plata tar opp universelle i tid – dette kunne like gjerne ha skjedd i nåtiden.

Musikalsk sett tar det litt tid før jeg begynner å få fot for denne skiva. Først når femte låt spinner i gang retter jeg opp ryggen og begynner å bli interessert for alvor. “Escape” begynner med besnærende klassisk inspirert pianospill før den glir over i noe som jeg nesten synes kan minne om et revy/musikal-inspirert tema, særlig når vokalen kommer inn. Nå så resten av instrumentene kommer er vi med en gang inne i progrockens verden. På slutten av låta ender vi nesten opp i velklingende pop! Dessverre noe skjemmet av en elendig lyd på skarptromma – men det er vel bare fordi jeg er en amatørtrommis at jeg reagerer på det!

“Escape” er absolutt et høydepunkt, men deretter følger perlene på en snor, både “Refugee”, “Assassin” og “Method” er låtsnekkeri på høyt nivå, med lekkert gitarspill og gode vokalarrangementer. Og da har jeg nevnt de låtene som virkelig griper tak i meg, selv om låter som “Party” og den litt poprockaktige “Endgame” heller ikke er uefne, dog et par hakk under de fire andre som allerede er nevnt.

Innspillingen av denne skiva er spredt over flere år, det begynte i 2012 og har deretter fortsatt helt opp til nær utgivelse, så vidt jeg har forstått.  Innspillingene har blant annet foregått hjemme i leiligheten til Finn Arild, i kjelleren til Wiik og i huset til moren til Finn Arild!

Dette kan dessverre også høres i produksjonen, som har blitt noe ujevn. Vokalen høres til tider noe flat og tørr ut og jeg savner litt mer fyldighet i lydbildet, det blir litt spinkelt for den type musikk som dette er ment å være. Jeg savner også litt mer trøkk, det blir ganske pent og pyntelig til tider.

Men summa summarium var dette absolutt en positiv opplevelse, og jeg hører gjerne mer av det disse to herrene holder på med. Gjerne live også!