En flott helg på Låven – selvsagt!

Last Updated on: 11th juni 2018, 12:23 pm

Den sjette utgaven av We Låve Rock gikk av stabelen i pinsen. Og nok en gang ble det en suksess for arrangørene – denne gangen også med utsolgt hus. Til tross for selveste Arena som headliner ble det et annet band som først og fremst ble beholdningen for meg som publikummer.

[dropcap]D[/dropcap]et er bare å slå fast at arrangørene bak festivalen nok en gang kan klappe seg selv på skuldrene for vel blåst. den blir bare bedre og bedre for hver gang.

I år som i forfjor var det et lite oppspark til festivalen allerede dagen før, da Franck Carducci inviterte til 40-års bursdagsfest. Ved siden av velsmakende mat ble også servert en musikalsk meny bestående av en stille og forsiktig akustisk oppladning med Mary Renaud og hennes gitar. Renaud er et viktig medlem i bandet til Carducci, men har også en solokarriere der hun foreløpig har gitt ut en EP. Noe overraskende ble vi denne kvelden presentert for en fransk bluegrass-artist! Med et rolig vesen og en nydelig stemme forførte hun publikum raskt med sine vare og vakre sanger.

Deretter var det Infringements tur til å entre scenen. Bandet debuterte på We Låve Rock-festivalen i fjor og kunne feire ettårs-jubileum for sitt debutalbum “Transitition” – eller ett år og én dag – for å være helt nøyaktig…

Bandet blir bedre og bedre i livesammenheng, jeg har hørt dem flere ganger nå og synes ting sitter bedre. Samtidiig var det et par steder ting ikke gikk helt knirkefritt, men for en som ikke kjenner låtene så godt, var dette ikke noe man la merke til. Bandet leverte uansett et godt sett, og vokalisten så ut til å kose seg mye mer på scenen nå enn han gjorde for ett år siden. Likevel, litt mer kommunikasjon ut mot publikum er aldri å forakte.

Jeg har aldri hørt eller sett Franck Carducci Band live før, har hørt noen låter på Spotify og såvidt sett en live-DVD. Men når bursdagsbarnet entret scenen tok det virkelig av! Og det ble med en gang klart at dette bandet ikke bare spiller musikk, men har et gjennomført sceneshow av et kaliber jeg sjelden har sett! Alt fra entreen med “superstjerne” med livvakt og en beundrerinne, fra den dobbethalsede gitaren (bass pluss 12-strengers?) til måten Mary Renaud brukte hele kroppen til å spille på thereminen (og de ubetalelige ansiktsuttrykkene til gitaristen da han benyttet den.)

Musikalsk sett pløyer ikke bandet ny mark, men befinner seg trygt plassert i 70-talls classic rock med progtendenser her og der. Det hele levert med glimt i øyet og et smil i munnviken, men samtidig helt klart med en ekte kjærlighet til musikken. Bandet storkoste seg på scenen og allerede nevnte Mary Renaud skiftet sceneantrekk når det passet. Blant annet framføtrte bandet sin versjon av Alice i eventyrland – men i bandets versjon var Alice en prostituert…en langt mørkere historie altså… 🙂

Men selve hovedfestivalen fant altså sted dagen etter, og som vanlig var det ungdommene fra Folkestad Rockeverksted som varmet opp. Bare to band denne gangen, med flere kjente fjes etterhvert. Oppvarming også fra vokalisten i det første bandet alene med gitar.

Det første bandet oppfattet jeg dessverre ikke navnet på, men som vanlig var bandene både sjarmerende og imponerende. Selv lot jeg som vanlig meg spesielt imponere over gutta i Zenith. Denne gangen slo de også til med en egenskrevet låt – Mr. Maniac. Lovende takter!

Etter rockeverkstedet var det det Asker-bandet When Mary som startet hovedprogrammet. De begynner å bli lommekjente på låven nå, og er utenom The Windmill det bandet som har spilt flest ganger på låverocken. Årets opptreden var deres tredje. Vi fikk servert låter fra begge albumene og bandet – eller duoen kan vi nesten si – for i år var de bare to og ikke tre, stod for en litt annerledes, men interessant musikkstil enn det som vanligvis preger festivalen. Looping er alltid imponerende å se på når de som utførere det kan det, og dette kan Trude Eidtang til fingerspissene.

Neste band ut deretter var Prog Atom, et band jeg ikke har sett live før. Det var helt ålreit, men ikke noe mer fra min side. Jeg synes låtmaterialet var veldig ujevnt. Når det var bra var det imidlertid riktig bra! Og jeg kommer absolutt til å høre på disse flere ganger. Også det eneste bandet som sang på norsk og på dialekt.

The Windmill stlite opp med en vikar på trommer på grunn av sykdom hos Sam A. Nøland. men det var hyggelig å observere ham i lokalet. Bandet presenterte en rekke nye låter ettersom deres tredje skive kommer ut til høsten, og her var det flere spennende saker på gang. Bandet framsto som litt mer rockete innimellom, mens det på andre låter var klassisk, melodiøs prog av velkjent Windmill-kvalitet. Noe av det nye stoffet satt kanskje ikke helt bra live ennå, men bandet spilte tett og godt og var tydeligvis veldig glade for å stå på scenen igjen. Når det først er nye låter og nytt album som står på plakaten betyr det også at noen gamle låter må ut, og jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg savnet noe av det gamle materialet også – men det får komme en annen gang…

Deretter var det igjen duket for Franck Carducci Band – som igjen framførte et tett og profesjonelt show som fikk publikum til å kose seg. Likevel kan jeg ikke helt fri meg fra å føle at det satt bedre og at bandet sprudlet mer dagen før.

Også lydmessig var det ikke helt topp, men det kan også skyldes at jeg satt mye dårligere plassert rent lydmessig lørdag enn dagen før.

Blant annet synes jeg at jeg hørte Mary Renauds stemme dårligere lørdag enn fredag. Men en solid framføring nok en gang av kule franskmenn som syntes å stortrives i de rustikke omgivelsene i låven på Holm gård.

Jeg tror også at bandet virkelig kler liveformatet ekstremt godt. Mye av humoren og bandets virtousitet forsvinner nemlig når man “bare” hører på musikken.

Hovedbandet lørdag var selvsagt Arena – med Clive Nolan i spissen. Bandet gjorde to konserter i Norge, dagen etter låverocken var det Stjørdal som sto for tur.

Det må innrømmes at Arena aldri har vært et av mine favorittband innen neoprog – der holder jeg fortsatt Pendragon høyest – men settet de gjennomførte på Låven var meget solid. Ikke minst fordi det jo var et 20-årsjubileum for favorittplata mi med bandet, men også fordi resten av låtutvalget var av høy kvalitet. Så det ble en hyggelig avslutning på kvelden, men fremdeles ble det franskmennene som sto igjen som mitt høydepunkt.

En liten ting å bemerke dog, noe jeg ikke minst observerte under A.C.T.s opptreden på låven i fjor, er at det ikke nødvendigvis er en god idé å stille på låven med egen lydtekniker. Både i fjor og i år med Arena opplevde jeg at lyden ble merkbart dårligere når band stiller opp med egen lydtekniker…’

Clive Nolan fikk forøvrig også presentere en annen nyhet lørdag, nemlig at hans tredje rockemusikal, og oppfølgeren til “Alchemy” – som ble oppført i Norge i fjor – skal settes opp med norsk cast neste høst. Flere av de som deltok i den norske oppsetningen av “Alchemy” skal også delta i den nye musikalen.

Det blir litt vemodig å forlate låven etter seks år, til tross for litt enkle forhold her og der – ikke minst på sanitærfronten – så har det vært noe av det som har vært sjarmerende med festivalen. Men arrangørene opplyste at eierne av låven skal slutte å leie den ut til eventer og dermed blir det sceneskifte – eller låveskifte – til neste år.

For låve blir det fortsatt – også i 2019. Det er låven på Grønsand gjestegård på Storsand som blir arena da. En låve med noe bedre fasiliteter enn i Holmsbu, det må innrømmes. Lettere tilgang for Oslofolk også.

Men for undertegnede blir det et lite praktisk problem neste år. For meg har det morsomme med festivalen vært at jeg kunne ha tatt båten min til gjestehavna i Holmsbu og deretter rusle de 10-15 minuttene opp bakken til låven. Deretter overnatte i båten før retur hjem dagen etter. Og jeg er ikke lenger alene. I 2016 ble vi to, i fjor tre og i år var vi minst fire båter i Holmsbu som skulle på festivalen!

Så enkelt blir det ikke i 2019. Det er riktignok gjestehavn i Sætre og kanskje mulig å låne en båtplass i småbåthavna i Storsand, men ingen av disse alternativene utgjør en mulighet til å rusle ned til båten etter festivalslutt. Her må det enten drosje eller buss eller privat transport til.

Men dette har jo egentlig ikke noe å gjøre med festivalen, der arrangørene nok en gang kan være stolt av hva de har fått til!

Alle bildene i denne artikkelen er tatt av Malcalm Bernard. Brukt med tillatelse. ©2018 Bernhard Foto.