Oak: False Memory Archive (2018)

Oak er et band jeg ikke har stor kjennskap til. Faktisk må jeg innrømme at jeg ikke har hørt noe med dem, bare hørt om dem. Lest og hørt mye positivt dog, men det er jo ikke alltid man får tid til å lytte på alt det man egentlig skulle ha lånt øre til. Så dette er altså mitt første møte med bandet, på deres andre skive.

[dropcap]Å[/dropcap]pningslåta «We, The Drowned» sitter som et skudd, og etter det hadde jeg store forhåpninger til skiva. Men den fortsetter dessverre ikke i samme sporet. Også neste låt «Claire De Lune» og tittelkuttet forsvarer sin plass, men deretter blir det noe ymse, synes jeg.

Oak er ikke direkte rockete i sitt uttrykk, heller mer melodiøse melankolikere. Tekstene er heller ikke egnet til å se positivt på livet heller… «Follow me down the drain, let your heart ran out in the sea»…Hmm… Tekstene er forøvrig et lite høydepunkt her og inneholder mye bra, jeg tar meg ofte i å lytte mer til tekstene enn musikken! Det skjer ikke alltid, for å si det slik.

Musikalsk sett har de mye til felles med for eksempel Gazpacho – som også er et band som jeg ikke helt klarer å omfavne 100 prosent. Det er vel en dose inspirasjon fra Porcupine Tree å spore også, selv om Oak egentlig befinner seg langt unna kompleksiteten til PT. Og bandet liker tydeligvis å flørte litt med klassisk musikk, med tanke på Debussy-tittelen i låt nummer to og ikke minst det klassiske pianotemaet (husker ikke hvem komponisten er i farta, Chopin?) i «Intermezzo» som leder opp som intro til platas lengste låt, den over ti minutter lange «The Light» – som viser gode tendenser, men som er for ujevn til at jeg får helt fot for den.

Mitt ankepunkt er at det blir for mye likt og for lite variasjon. Det går i samme melankolske stemning og samme rolige tempo hele tiden, det er ikke så veldig mye variasjon ute og går låtmessig, selv om de er ganske så sinnrike når det gjelder instrumentering og effekter i selve låtene. Nesten litt soundtrackaktig innimellom.

Låtene må være meget gode for at man ikke skal miste interessen i det musikalske landskapet som dette bandet beveger seg i, og på denne skiva er det dessverre veldig stor forskjell på låtkvaliteten. Førstekuttet synes jeg som sagt er suverent, deretter kommer de to gode låter som ikke får meg helt i ekstase, men fortsatt bra, så dabber det litt av før «Psalm 51» er et lite høydepunkt helt på slutten..

Produksjonen og arrangementet på låtene er stort sett ypperlig, kunne kanskje ønsket meg litt mer dynamikk dog. Det er jo ikke noe som er spesielt dårlig her, men med de tre unntakene som er nevnt så er det ikke noe som er fantastisk bra heller.

Ikke helt min kopp te, dette her.

Oak: False Memory Archive, Karsima 20018. Kommer på CD, LP og digitalt. Releasedato var 26. oktober.

Har du hørt plata? Du kan gi din egen karakter under!