De vi gikk glipp av i 2018

Last Updated on: 18th januar 2019, 10:38 am

Fjoråret ble preget av noe ustadig oppdatering av disse sidene, noe som skyldes endel sykdom samt at undertegnede stort sett er alene om å lage denne bloggen. Det fører til at vi er litt på etterskudd. Noe vi prøver å ta igjen med dette innlegget.

[dropcap]F[/dropcap]or å starte 2019 med nye blanke ark og fargestifter tar vi en liten oppsummering av de platene vi i fjor ikke rakk å anmelde, eller begynte å høre på, men aldri kom i havn med selve anmeldelsen. Det blir altså anmeldelser i kortformat i en samlesak denne gangen, men det synes vi er bedre enn å droppe omtalene helt. Og det er uansett sikkert flere album vi ikke har fått med oss!

Samtidig endrer vi heretter litt på måten vi skriver omtalene på, og vil heretter kun gi én felles karakter, og ikke dele opp i undergrupper. Karakterene blir endret fra fem stjerner til fem miniutgaver av vår nye logo som snart lanseres.

Så over til platene vi ikke fikk skrevet om i 2018.

Alwanzatar – «Fangarmer gjennom tid og rom»

Krizla fra Tusmørke kom ut med sitt andre soloalbum i fjor høst. Undertegnede synes dette albumet var et steg framover fra debuten, og er egentlig litt lei meg for at jeg aldri klarte å få levert en skikkelig anmeldelse av plata. Selv om noen av trommesporene fremdeles minner meg litt om den Boss Dr. Rhythm jeg lekte meg med på 80-tallet (særlig handsclapsene) så synes jeg denne skiva var en positiv overraskelse med låter som kryper inn i deg og blir der. Absolutt noe jeg snurrer flere ganger.

3,9 av 5 stjerner.

Amgala Temple –  «Invisible Airships»

Oslo-trioen er sammensatt av musikere med en bred bakgrunn. Gitaristen Amund Maarud er vel først og fremst kjent som en meget habil bluesmusiker, mens Lars Horntveth, som spiller både bass, keyboards, gitar, steelgitar(!) og vibrafon, først og fremst er kjent fra Jaga Jazzist. Trommis Gard Nilsen har bakgrunn fra jazzen og kan skilte med en Spellemannspris fra 2015 som medlem i bandet Team Hegdal. Sammen har trioen gitt en skive som både er innom jazz, bluesrock, spacerock, fusion og psykedelisk rock. Vanskelig å sette i bås, med andre ord, men et ganske så besnærende album, utgitt på Pekula Records.

4 av 5 stjerner.

Galasphere 347 –  «Galasphere 347»

Dette bandet består av nordmennene Ketil Vestrum Einarsen på fløyte og keybords og Jacob Holm-Lupo på gitar og bass. Begge kjent fra en lang rekke band og prosjekter, vi kan jo raskt nevne både White Willow og Weserbergland. På trommer finner vi svenske Mattias Olsson, kanskje først og fremst kjent fra Änglagård, men også som bidragsyter og produsent på en svært lang rekke band og prosjekter, ikke minst norske Pixie Ninja, som han også har spilt live med. Den skandinaviske trioen har fått med seg Stephen James Bennett på vokal, keyboards og gitar. Bennett er kjent fra band som Henry Fool og No-Man, samt fra samarbeidet med Steven Wilson. Han har også bidratt på flere utgivelser med The Opium Cartel. I det hele tatt en ytterst kompetent kvartett som på sin tre låter lange debut spiller en symfonisk rock med drypp fra både spacerock og krautrock og en dose melodiøs neoprog for den saks skyld. Flotte vokalharmonier og melodiøst og stemningsfullt, men samtidig med en liten «edge» om jeg kan si det slik. Musikken er dominert av keyboards med gitarene mer som krydder. Tre sterke låter og en debut som flere altså har merket seg.

4,1 av 5 stjerner.

Anders Buaas – «Witches Of Finnmark II»

Denne dyktige gitaristen er ute med sitt andre album i det som er ment å være en triologi med utgangspunkt i historien om heksebrenning i Finnmark. Det dreier seg om instrumental musikk hvorav et spor tar opp nesten halvparten av albumet. Det hele er ganske stemningsfullt og vart og med stort sett sterke melodier. Det varierer litt mellom låter med litt mer trøkk og stemningsfulle melodilinjer. Noe kan vel beskrives som prog, noe er mer folkrock-aktig. Som helhet blir det likevel kanskje noe langtekkelig? Kunne gjerne hatt litt mer trøkk her og der, men en plate som ikke irriterer øregangene hvis du ønsker et lite avbrekk i en hektisk hverdag.

3,7 av 5 stjerner.

Gazpacho – «Soyuz»

Kunstrocken til Gazpacho har vel, for å være helt ærlig, aldri vært helt min greie. Beklager om jeg banner i kjerka nå… Det er mørkt, melankolsk og dystert, og det blir litt for ensformig for meg. Noe av den samme følelsen som jeg får med mesteparten av det Marillion har produsert med Steve Hogarth bak mikrofonen. Likevel må jeg si at på dette albumet er Gazpacho svært nær ved å overraske meg og få meg til å like dem noe mer. Faktisk synes jeg dette er det beste albumet deres, fordi jeg synes låtene er noe mer varierte og instrumenteringen og arrangementene noe mer interessante enn det jeg har vært vant til fra denne kanten. Close, but no cigar som det heter…

3,4 av 5 stjerner.

Spurv – «Myra»

Spurv er et band som også dessverre er blitt forbigått her i Prognytt, kanskje fordi bandet kanskje befinner seg litt på utsiden av progrocken, de heller mest til postrocken, som vel likevel er en kategori innen den store progparaplyen? Musikken på denne skiva er instrumental og storslått og til tider er det kanskje noe vel gedigent. Men melodiene er sterke og instrumenteringen med bruk av både strykere og trombone er meget hørbart. Bandet veksler også meget effektfullt mellom røffere riff og myke toner slik at det hele blir meget bra til slutt. Likevel kanskje ikke helt i min gate, men mektig og tidvis imponerende. Og et nydelig cover!

4 av 5 stjerner.

Sipher – «Atlas»

Sipher er vel mer et soloprosjekt enn et band og hovedmannen bak dette er Eirik Søfteland, som vel kanskje er mer kjent for sin deltakelse i TV-konkurranser enn som rockemusiker? I 2013 ble han nummer to i «Idol» og vant «Skal vi danse?»(!!!) Deretter deltok han i både «Stjernekamp» på NRK i 2015 og i «Århundrets Stemme» på TV 2 i fjor!  I sistnevnte tapte han finalen mot ikke helt ukjente Elg fra Dance With A Stranger. Men Idol-stemmer har gjort suksess i prog før, da tenker jeg spesielt på Glenn Lyse som deltok med bravur på revitaliserte Aunt Marys album «New Dawn» i 2016. Under navnet Sipher dreier det seg imidlertid om mer rockete saker. En slags blanding mellom litt kommerisiell hardrock med noe tyngre og progressive elementer innimellom. Andre ganger fylles det på med det som finnes av klisjeer, men det hele er dyktig gjennomført med stort sett gode melodier og upåklagelig produksjon.

3,8 av 5 stjerner.

Elephant9 – «The Greatest Show On Earth»

Nå dreier vi oss inn på den mer jazzete og fusioninspirerte delen av den store, vide båsen som kalles prog. Kombinert med en noe mørk undertone og det som innimellom kan synes som en stor del improvisasjon. Alt instrumentalt. Og innimellom trøkker de såpass til at det absolutt kan kalles rock! Det er heller ingen gjeng med amatører som utgjør bandet. Trioen Ståle Storløkken, Torstein Lofthus og Nikolai Eilertsen er kjent fra blant annet Supersilent, Shining og Big Bang, mens fjerdemann på laget, svenske Reine Fiske, er kjent fra blant annet Dungen, Landberk, Paatos og The Amazing. Et tøft og variert album.

3,9 av 5 stjerner.

ProgAtom – «Spiral»

ProgAtom lager prog på norsk og kom i fjor ut med sitt andre album. Bandet gjorde en godkjent opptreden på We Låve Rock i fjor og kom senere på året under med dette albumet.  Det fortsetter der debuten slapp, med symfonisk rock sunget på dialekt. Låtene er melodiøse og arrangementene dynamiske og spennende. Men som med debuten føler jeg at dette ikke helt er min greie. Bandet består av ytterst kompetente musikere, men det treffer rett og slett ikke meg. Sorry.

3,2 av 5 stjerner.

Tusmørke – «Osloborgerlig Tusmørke – Vardøger og Utburder, Vol. 1»

Tusmørke har vært svært aktive i fjor og ga ut to skiver. Den første kom på vårparten og fikk en vanlig anmeldelse av oss, mens skive nummer to kom senhøstes. Bandet koser seg i sin helt unike og noe spesielle verden, og konflikten mellom urbant liv og mer landlige omgivelser er som vanlig tema. Låtene på denne skiva dreier, som tittelen ganske riktig antyder, seg mest om Oslo. Å kalle dette en helt ny skive er forsåvidt riktig, men ettersom vi har forstått dreier det seg hovedsaklig om låter som ikke har fått plass på tidligere utgivelser, demoversjoner og slike ting. At bandet er svært produktive forstår man jo på utgivelsesfrekvensen, men det er likevel ganske imponerende at kvaliteten på dette materialet er såpass stor som det er. Har man først fått sansen for denne gjengens smått ironiske, absurde og noe humoristiske innfallsvinkel, så føles ikke dette som en resteskuff, men som en skive som så absolutt er på høyde med bandets tidligere utgivelser.

4 av 5 stjerner.

Conception – «My Dark Symphony»

Vi avslutter denne lille oppsummering av plater vi ikke fikk med oss i fjor med litt progressiv metal og et kanskje noe overraskende comeback. Bandet har ikke gitt lyd fra seg siden 1997! Albumet er nesten for kort til å betraktes som et helt album, mer som en litt utvidet EP. Teknisk er bandet helt upåklagelige, men låtmaterialet er, med noen få unntak, ikke det mest spennende jeg har fått med meg, men kuttet “Grand Again” er verdt hele prisen! Og coveret er vel noe av det beste jeg har sett i 2018.

4 av 5 stjerner.

 

Dermed avslutter vi oppsummeringen av 2018. Det er sikkert flere skiver vi ikke har fått med oss, men sånn er det bare! Nå er plateåret 2018 definitvit avsluttet for vår del!