Mythopoeic Mind: Mythopoetry (Apollon Records Prog, 2019)

Last Updated on: 20th februar 2019, 07:05 pm

Mythopoeic Mind kunne ha vært en proggens supergruppe her til lands, men er vel mer et soloprosjekt enn et band, selv om det byr på kremen av norske progmusikere. Men egentlig dreier det seg om en utgivelse fra Panzerpappa Steinar Børve.

[dropcap]B[/dropcap]ørve er vel først og fremst nettopp kjent fra sin mangeårige innsats i Panzerpappa – og i praksis består soloskiva hans av Panzerpappamedlemmene pluss noen gjester.

Noen steder låter det da også umiskjennelig Panzerpappa, eller kanskje et slags Panzerpappa Light? Men hovedinntrykket fra denne skiva er likevel at det er færre av de mer snodige krumspringene i Panzerpappa-sfæren og mer av den klassiske symfoniske progen i denne utgivelsen. Litt mindre galskap og moro og litt mer strukturert.

Når man i tillegg har vært medlem i et band vel fra begynnelsen, i 20 år, så er det også spennende å se om man musikalsk klarer å løsrive seg fra det musikalske uttrykket som man er blitt vant til i bandsammenheng. Noen sliter litt med dette, mens andre får uttrykk for andre ting enn det rammene til hovedbandet kan gi.

‘Slikt sett er det vel ikke helt lett å komme vekk fra Panzerpappas grep, spesielt når man har flere fra bandet med seg også på soloprosjektet. Det ville kanskje vært en ide å trekke inn enda flere helt nye folk som man aldri har spilt i band med nettopp for å få nye impulser? Riktignok er det flere her utenfor Panzerpappasfæren, men tanken slår meg likevel.

Nå skal det imidlertid innrømmes at selv om jeg aner mye Panzerpappa-aktige vrier her og der, så synes jeg at dette prosjektet likevel klarer å stå på egne ben. På “Prey” minner begynnelsen meg om Gentle Giant før låta glir over i et parti som mer minner meg om jazzfunken til Level 42 lenge før de begynte å spille pop! At vi på denne skiva også har vokal å lytte til. er jo et trekk som absolutt skiller dette ut fra hovedbandet.

Nevnte “Prey” er forøvrig en av mine favoritter på skiva. Allerede i “Mount Doom” hører jeg ekkoet fra hovedbandet i begynnelsen før låta går over i et mer symfonisk landskap. En annen favorittlåt blir “Train Of Mind”, som også holder seg i det mer symfoniske landskapet med nydelige keyboardpartier og fløytespill.

Vokalen er vel som helhet ganske flat, og er kanskje det jeg stusser mest på. Noe vel følelsesløst levert, kanskje? Dette heves dog betraktelig i deler av vokal- og korarrangementet på “Sailors Disgrace” – som dog er en låt som treffer meg mindre enn “Prey” og “Train Of Mind” – selv om den også inneholder vakkert saksofonspill og vel både er den lengste og mest progga låta. Men den klarer ikke å holde meg engasjert helt ut.

I det hele tatt en litt ujevn plate med et par høydepunkter. Hører gjerne mer fra Mythopoeic Mind selv om ikke alt treffer like bra hos meg.

Som jeg nevnte i begynnelsen er det et A-lag innen norsk prog som er med på denne plata – kanskje nettopp derfor jeg kanskje hadde forventet litt mer? Foruten Steinar Børve på keyboards og saksofon er Panzerpappa-kollegene Jarle G. Storløkken med på gitarer og Trond Gjellum på perkusjon (og mix). Arild Brøter fra Pymlico trakterer trommene og Pål Selsjord Bjørseth fra Gentle Knife bidrar på trompet og keyboards. Kjetil Laumann står for hovedvokalen og Ola Mile Bruland for bassen (men Anders K. Krabberød fra Panzerpappa stikker innom på én låt). Også Torgeir Wergeland Sørbye bidrar på synth på en av låtene.

Til slutt tar vi med at albumet er masteret av Jacob Holm-Lupo.

Mythopoeic Mind: Mythopoetry (Apollon Records Prog, 2019). Utgivelsesdato: 22. februar.

Har du hørt albumet selv kan du gi din egen karakter under!