Prognytt

The New Wave of Norwegian Classic Rock gjestet MIR

Dag Rossing 25. mars 2019 Anmeldelser, Konsert, Nyheter

Det er alltid vrient å skulle skrive en uhildet anmeldelse av en konsert med et band som man kjenner et eller flere medlemmer i, men jeg får prøve å ta på meg den profesjonelle hatten. Nå har i hvert fall inhabiliteten min sluppet ut av sekken.

Det er liten tvil om at band blir bedre av å spille mye live, og jeg har selv sett Oslo-baserte Molten Gold tre ganger i løpet av de siste par månedene. Bandet spiller klassisk hardrock forankret i syttitallet, men uten å låte tilsiktet retro som f.eks. Wolfmother eller Graveyard (uten å mene å si noe negativt om de bandene).

Deep Purple er det opplagte referansebandet da samspillet mellom gitarist Jørn Helge Dahl og keyboardist Anders Pedersen minner om det Ritchie Blackmore og Jon Lord hadde i sin tid. Og her kommer det jeg mente med at band blir bedre av å spille mye live inn. Et ankepunkt jeg har hatt mot dem tidligere, har nettopp vært at de burde gjøre mer ut av dette samspillet. Bandmedlemmene har vært klare på at de tenker i samme baner, og nå virker det som det er i ferd med å sitte.

Siden nyttår har de også fått ny vokalist, Vidar Helander, og der jeg syntes han virket litt famlende på Rock In i slutten av januar, har han nå blitt en integrert del av bandet som fremfører publikumsfavoritter som «Kneel and Pray» og «Silverback» med stor autoritet.

Bandet gikk hardt ut med «Sons of the Morning Star» og det ble tidlig klart at de kunne ha hatt behov for en større scene enn den lille MIR på Grünerløkka hadde å by på lørdg kveld. Bandmedlemmer dultet borti hverandre og mikrofonstativer ble flyttet ned på gulvet foran når det ikke var behov for dem. Særlig Helander og bassist Tron Ingar Morstad er svært bevegelige på scenen – Helander direkte utagerende noen ganger. Dette er underholdende å se på, men hadde nok kommet mer til sin rett om det ikke hadde vært så trangt på scenen.

Molten Gold. Foto: Dag Rossing

Men dette hindret ikke Molten Gold i å gi publikum valuta for inngangspengene. De er dyktige musikere alle mann, og når det går så på skinner som dert gjorde denne kvelden, står spillegleden å lese i øynene deres. Låtmaterialet er jevnt over sterkt og da deres signaturlåt «Molten Gold» – ikke å forveksle med Paul Kossoff-låta av samme navn – avsluttet den ordinære delen av konserten tviler jeg på at noen blant publikum var misfornøyde. Et inspirert valg av coverlåt, Jethro Tulls «Hymn 43», utgjorde kveldens ekstranummer.

Jeg anbefaler alle som liker klassisk hardrock å få med seg dette bandet. Så vidt jeg vet har de bare spilt i Oslo og et par av Østfold-byene tidligere, men når debut-LPen blir å finne hos kjøpmannen, forhåpentligvis i løpet av våren, kan det jo hende det blir en forandring på det. Festivalarrangører landet rundt bør notere seg navnet Molten Gold bak øret.

Klassisk rock av denne typen med deilig hammondorgelbrus blir aldri feil i mine ører, og disse gutta er blant de beste eksponentene for sjangeren i Norge nå til dags, selv om Aunt Mary satte akkurat det skapet på plass på Røverstaden sist helg. Alle som får ståpels av gammel Deep Purple, Free, Frank Marino, Mountain, Atomic Rooster, og for den saks skyld Aunt Mary og Ruphus bør merke seg dette bandet, og se å pelle seg på konsert når de kommer til en klubbscene nær dere ASAP. Håper den er større enn den på MIR.

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Comments are closed.