Topp stemning med entusiastiske franskmenn – men hvor var publikum?

Å arrangere progkonserter er et tveegget sverd. På den ene siden gir man andre mennesker glede og nytelse ved å få fantastiske band på scenen, men samtidig vet man at lommeboka kommer til å blø og at det er et fåtall mennesker som kommer til å få samme opplevelsen som deg. Lørdag var en slik dag.

[dropcap]D[/dropcap]et må vel også sies at å booke inn Franck Carducci Band på Cosmopolite kanskje allerede i utgangspunktet var noe dristig. Og tidlig kom da også beskjeden om at konserten var flyttet til sidescenen Belleville. Det er stor forskjell på en kapasitet på 650 og på 180 og sistnevnte er nok mer passende for en konsert av dette slaget.

Likevel var det noe overraskende at det ikke var mer enn såvidt halvfullt i det lille lokalet. Og skuffende.

Prognytt kom dessverre for sent til å få med seg første artist, Gabriel Agudo, men tilbakemeldingene vi hørte fra andre tydet på at han leverte en solid jobb.

The Windmill var neste band ut på scenen. Og denne gangen vartet de opp med låter fra alle albumene, ikke bare det nyeste. De virket kanskje noe famlende i begynnelsen, men tok seg godt inn og leverte en absolutt godkjent prestasjon. Nykomlingen Kristoffer Utby ser  ut til å både like seg bedre og bedre bak trommesettet og koser seg tydeligvis med låtene til bandet.

Hovedbandet Franck Carducci Band hadde fortjent et fullsatt Belleville, men de som var til stede lagde i alle fall liv nok til at bandet sikkert følte seg velkomne. Og proffe til fingerspissene er de også. Også fint å se at Mary Renaud var tilbake på scenen i godt slag. Under bandets nylige turne i Storbritannia skadet hun seg i ryggen og måtte avlyse flere opptredener i kjølvannet av turneen.

Såvidt jeg forstår (fransken min er omtrent ikke-eksisterende. Jeg kan si Jet’aime, og det er jeg ikke helt sikker på om Mary ville ha likt, selv om jeg forsåvidt godt kunne sagt det også – både vakker og talentfull og progrocker (samt lager egen musikk) – hvilken mann vil ikke falle for en slik kvinne, som attpåtil spiller Theremin med kroppen?

Vel, nok om det – hvis jeg har forstått det riktig pådro hun seg ribbeinsbrudd – og det vet jeg av egen erfaring ikke er det mest behagelige man lider seg gjennom.

Men på Belleville var både hun og resten av bandet i praktslag – noen lydproblemer med monitoringen til tross – så tror jeg ikke vi i salen lot oss affisere noe av det. Et meget godt gjennomført show hvor publikum fikk flere ekstranumre, blant annet deres utmerkede cover av “School” – selv om jeg selv heller ville hatt en gjenlytt av favorittlåta “Torn Apart”.

Aftenen ble avsluttet med en jamversjon av “Rock’n’roll” der scenen ble fylt opp med Windmill-folkene og Gabriel Agudo. Forøvrig var også Morten I. Clason gjesteartist på tverrfløyte under konserten med Franck Carducci Band.

Et sannsynligvis meget fornøyd publikum kunne rusle hjem etter et vellykket aften på Torshov. Men det skulle altså vært så mange flere der. Jeg vet at progpublikummet ikke er en ensartet masse, men har sine forskjellige preferanser, men noen ganger er det helt allright å ta sjansen på en konsert som ikke er med et eller annet favorittband.

Selv har jeg fått flere musikalske aha-opplevelser ved å gå på konserter med band og artister innen andre sjangre enn det jeg selv har definert meg som ihuga tilhenger av. Kanskje flere burde tenke slik?

Redaksjonen beklager at denne anmeldelsen kommer så sent. Mye jobbing, flytteprosess og båsalg- og kjøp har tatt for mye tid! Men bedre sent enn aldri! Jobber også med å fullføre noen plateanmeldelser, og håper å være ajour innen utgangen av måneden! Sånn noenlunde…