Suksess for låverock i ny låve

Last Updated on: 30th mai 2019, 04:45 pm

Med den sannsynligvis beste lineupen hittil gikk We Låve Rock av stabelen for sjuende gang sist helg. I år var låven på Holm gård i Holmsbu byttet ut med låven på Grønsand gård på Storsand. Og akkurat som med lineupen var dette en betydelig oppgradering!

[dropcap]R[/dropcap]iktignok hadde kanskje låven på Holm en litt mer rustikk sjarm i sin litt mer grovere og enklere utforming, men for et festivalpublikum var nok fasilitetene på Grønsund langt å foretrekke! Her var det bedre på absolutt alle punkter.

Tradisjonen med å ha låverocken to dager begynte vel med Aunt Mary, og har fortsatt siden da. Fredagen blir dermed en slags oppvarming der arrangørene selger færre billetter og trakterer billettkjøperne med tapas i tillegg- Dette fungerte om mulig enda bedre på Grønsand gård med et eget telt til bespisning.

Det som ikke fungerte var busstransporten. Ettersom flere av de langveisfarende gjestene, (det var folk fra både Mexico, Russland, Ungarn, Nederland, Polen, England, Danmark, Sverige, Bergen og Trondheim på plass…) bodde forskjellige steder rundt om på Hurum skulle det settes opp transport til og fra lokalet begge dager.

Selv ventet jeg fredag, sammen med flere andre, i Holmsbu på en buss som aldri kom, og da vi til slutt ringte arrangørene og lurte på hva som skjedde så fikk vi vite at busselskapet hadde blitt solgt 1. mai og at de nye eierne ikke var klar over at de var booket denne helgen! Det ble derfor arrangert privat transport både fram og tilbake begge dagene. Ble litt mye venting, spesielt på siste dagen, men det får vi ta med et smil. Selv om det ble 600 bortkastede kroner i bussbilletter. De kronene får gå i festivalkassen, de kommer nok godt med uansett.

Selv ankommer jeg festivalen i egen båt. Det har etterhvert blitt en tradisjon, og i fjor var vi hele fire progbaljer som lå i gjestehavna i Holmsbu. Da festivalen ble arrangert på Holm gård var det jo helt perfekt. Bare en kort rusletur opp og ned bakken til låven og ikke noe behov for å booke hytte eller hotellrom. I år var vi bare to. Det blir en lang omvei å dra ut Drøbakssundet og til Holmsbu når man kommer fra Nesodden, så neste år blir det vel antakelig slik at progbaljene drar til gjestehavna på Sætre istedenfor.

Det eneste jeg egentlig reagerte negativt på ellers var løsningen med bonger til maten på lørdagen – at det skal koste 50 kroner for ei pølse i lompe er vel kanskje i overkant? Dyreste pølse jeg noen gang har spist…Burgeren til to bonger (100 kroner) var det vel ikke noe å si på, men jeg tror ikke det var samme leverandør som på de tidligere festivalene?

Programmet fredag var nesten en minifestival i seg selv, med Pymlico, Wobbler og Threshold!

Pymlico begynner å bli drevne live nå og det sitter som ei kule når de setter i gang. Alle som en er dyktige musikere, og det oser spilleglede av dem, spesielt hos gitarist Stephan Hvinden – akkurat som bassist Ginn Jahr i Saluki går smilet hans i 360 grader når han står på scenen – det er umulig å ikke bli smittet av spillegleden. Pymlico stilte med ny (utlånt?) bassist for kvelden, og han var også et eneste stort glis der han sto.  Bandet har nå fem skiver bak seg i det som vel kan betegnes som en blanding av funk, jazzfunk, fusion og lett rock. På plate synes jeg det har en tendens til å kanskje bli litt for pent, så jeg foretrekker å høre dette bandet live. Bandet har mange gode låter og jeg fikk servert begge mine favoritter fra både “Meeting Point” og “Nightscape” og da kan jeg absolutt ikke klage!

Karakter: 

Wobbler var neste band ut og tro det eller ei så var dette første gang jeg har fått sett dem live! Det har alltid dukket opp noe som har gjort at jeg ikke har fått dem med meg! Jeg rakk faktisk å kjøpe en billett til en konsert med dem for noen år siden, men var i London helgen før konserten og da oppdaget jeg plutselig at Van Der Graaf Generator skulle spille samme kveld som jeg egentlig skulle dra på morgenen. Da valgte jeg å utsette avgangen til dagen etter og fikk med meg Van Der Graaf Generator i Barbican – kan ikke si at jeg angret selv om det ble en meget dyr konsert…

Men denne gangen var det altså endelig min tur! Og jeg kan ikke si noe annet enn at jeg ble mektig imponert og meget fornøyd. Live har jeg jo ikke noe å sammenligne med, men jeg var i alle fall veldig fornøyd med låtutvalget, spesielt da jeg fikk servert en av favorittene fra debutalbumet (som jeg forøvrig sikret meg i signert vinylutgave etterpå) – som fortsatt er en stor favoritt hos meg. Bandet serverte et solid sett og bød også på en lovende ny låt. Kanskje noe mer tilbaketrukket på scenen, men det hjalp at vokalist Andreas Prestmo er ganske så aktiv og engasjerende på scenen. Kan ikke bli noe annet enn full pott fra meg denne gangen!

Karakter:

Threshold har vært et av mine favorittband i et tosifret antall år og jeg skulle egentlig ha sett dem på Loreley i fjor for første gang, men måtte droppe planene om tur dit i siste liten. Så endelig var turen kommet! Jeg har alltid tenkt på Threshold som noe mer melodiøse og mindre tekniske enn for eksempel Dream Theather (som jeg vel aldri, med få unntak, har klart å få helt under huden). Progmetal er egentlig ikke heller det jeg hører mest på – igjen med noen hederlige unntak – men for meg leverte disse engelskmennene så absolutt til godkjent denne fredagskvelden. For en som fusker i faget selv så er også trommis Johanne James både en inspirasjonskilde og en som gir meg lyst til å bruke trommestikkene mine som kløpinner istedenfor…

Denne fredagen skulle bandet spille hele albumet “Legends Of the Shires” og det ble en absolutt höjdare. Den nye vokalisten Glynn Morgan var i toppslag og selv om albumet er noe ujevnt etter min smak, så ble det en flott opplevelse. For meg, som kom litt sent inn i folden og ikke oppdaget bandet skikkelig før albumet “Subsurface”, var det også en hyggelig overraskelse at de spilte ” Pressure” blant ekstranumrene. “Subsurface” er fremdeles ett av mine favorittalbum – ikke bare med Threshold – men generelt. Og det er jo et par andre låter fra dette albumet som de stort sett har med på livesettene sine.

Karakter:

Selve hovedfestivalen løp av stabelen på lørdagen. Da hadde arrangørene lagt inn en liten vri og i teltet som dagen før var brukt som tapastelt, kunne man denne dagen ta med seg burgere og pølser og høre på smakebiter fra rockemusikalen “KIng’s Ransom” som blir satt opp i Ås og på Grønsand gprd i september i år. Denne musikalen er skrevet og komponert av Clive Nolan og er oppfølgeren til “Alchemy” som Caamora Norway oppførte for to år siden med stor suksess i både Sætre, på Mysen og i Kolbotn. Clive Nolan og flere av solistene i årets musikal framførte smakebiter mellom slagene i låven – så her fikk man musikk også i pausen! Billetter til rockemusikalen fåes kjøpt her!

Tradisjonen tro var det band fra Folkestad Rockeverksted som startet festivaldagen lørdag. Her får unge og ferske musikktalenter stå på en ordentlig scene – for noen kanskje for første gang – og spille. Denne lørdagen var det bandene Fireknights og Zenith som sto på scenen. Førstnevnte var et nytt bekjentskap for meg, men trenger nok litt mer tid på seg. Et lite generelt råd dog: Det er ikke veldig sjarmerende å stå med hånda i lomma under sangene, eller trekke fram mobilen for å sjekke meldinger før siste låt har tonet ut…

Zenith har vel vært med på omtrent alle utgaver av festivalen, med varierende bandnavn og varierende besetning. Sistnevnte lyder stadig bedre og bedre og snart må man vel forvente noe innspilt materiale fra disse gutta? Både egne låter og gode covere sitter bra.

Egentlig skulle Arabs In Aspic ut som første “voksne” band på festivalen, men de ble nødt til å melde avbud kort tid før festivalen på grunn av sykdom. Omtrent alle i The Windmill er vel involvert i festivaljobbing på en eller annen måte (og i oppsetningen av King’s Ransom) men gutta stilte sporty opp som erstatter likevel. Og mens bandet de to siste gangene jeg har hørt dem kanskje har vært litt famlende og ikke helt på topp, så slo de til med et solid sett og en solid framføring denne gangen.

Faktisk en av de bedre konsertene jeg har vært på med disse gutta. Hvordan de får tid til å øve med alt som skjer rundt bandet nå for tiden er meg en gåte, men de har tydeligvis satt sammen settlista for sommerens store happening for dem, nemlig søndagen på Night Of The Prog-festivalen på Loreley. Tredjeskiva “Tribus” har blitt meget godt mottatt også internasjonalt og holder bandet koken på samme måtte i juli, så lover dette veldig godt! En siste generalprøve skal de dog ha på Privaten i Holmsbu i juni, da de skal servere et fullt show på to timer, så der bør folk også stille opp. Progbalja mi skal i alle fall ta turen!

Karakter:

Meer tok låven med storm da de spilte på festivalen i 2017, dette er også et band som sammen med Pymlico og veteranene i Saluki omtrent oser spilleglede og engasjement når de står på scenen. Slikt smitter! Tar man med det åpenbare talentet disse musikerne besitter, et knippe meget gode låter og to glimrende vokalister, så er det rett og slett vanskelig å trå feil. Å booke Meer til en konsert eller festival må være noe av det mest trygge en arrangør kan gjøre! Heller ikke denne gangen fant de plass til min favorittlåt, men også denne gangen tilgir jeg dem! Kanskje er de redd for at “Night by Day” er noe mer poppete og kommersiell enn de litt mer rocka låtene som bandet stort sett spilte? Ikke noe galt med det, låta er perfekt, den!

Blandingen av rock, soul, jazz og noen progressive tendenser er i alle fall både kraftfull og smakfull. Vi fikk servert noe nytt materiale også, som var mer rockete enn poppete. Selv om jeg nok ikke betrakter Meer som noe rent progband, så hører de med i den store sammenhengen. De blir jo gjerne omtalt som orkestral progpop, men blander sammen så mange stilarter og tar inspirasjon fra et vidt spekter slik at blandingen blir temmelig unik. Ikke bare temmelig, helt unik faktisk, jeg kan i farten ikke finne noe som helst å sammenligne dette med! At fiolin og bratsj også spiller en såpass viktig rolle i lydbildet er også spennende, de to kan gjerne plasseres lenger fram på scenen, for innsatsen deres er noe langt mer enn bare krydder.

Karakter:

Historien til Saluki er noe spesiell. De ga ut et album i 1977 og spilte deretter inn en oppfølger som aldri ble utgitt ettersom plateselskapet gikk konkurs. Deretter velger de å spille inn materialet på nytt og utgi det 40 år senere! Tror ikke det finnes mange lignende historier i musikken!

Bandet spiller en herlig blanding av soul, funk, jazz og rock som blir ytterst kompetent servert! For flere blant publikum som jeg snakket med var dette årets store overraskelse. Selv hørte jeg disse for første gang på Røverstaden i fjor, og for å være ærlig dro jeg dit først og fremst for å høre supportbandet Det Skandaløse Orkester, som ga en fantastisk forestilling året før i Haugesund. Men jeg ble helt solgt etter å ha hørt Saluki spille, og endte opp med både t-skjorte og begge platene deres etter den konserten.

Til tross for merkelappen “veteraner” spiller disse gutta så energisk, livsbejaende og entusiastisk at det er en fryd å oppleve. Her er det saft i hver tone! Det virker nesten som om dette er helt nytt for dem, noe det forsåvidt kanskje også er, for flesteparten av låtene har de vel ikke spilt på scenen på 40 år. Akkurat som hos gitarist Stephan Hvinden i Pymlico går smilet til bassist Ginn Jahr i 360 grader, og bandet virket faktisk litt overrasket over den varme mottakelsen de fikk fra publikum. Men det er ikke overraskende i det hele tatt!

Gleden på scenen smitter over til publikum og når bandet i tillegg får det til å sitte enda bedre enn da jeg så dem på Røverstaden, så er det ikke noe å gruble over for meg, det blir full pott denne gangen. Og jeg glemte helt etter konserten at jeg allerede hadde kjøp t-skjorte, så nå har jeg to av dem – pluss ett soloalbum fra Ginn Jahr ettersom jeg jo hadde hele backkatalogen deres fra før av… 🙂

Karakter:

Neste band ut var walisiske Magenta. Dette er et band jeg ikke har fulgt så tett, men jeg har vel to-tre skiver med dem, og de hender det jeg trekker fram innimellom. De støver ikke ned, men er heller ikke mest spilt. Bandet skal visstnok ha vunnet flere priser som “beste liveband” i Storbritannia, men jeg må ærlig innrømme at dette ikke traff meg helt. De virket egentlig noe uinspirerte på scenen, bortsett fra en entusiastisk gitarist Chris Fry. Christina Booth har en flott stemme og leverte slikt sett en god prestasjon, men virket noe forbeholden.

Om det var at musikken ikke traff publikum heller skal jeg ikke si noe om, men akkurat som Freddy Dahl i Saluki kommenterte fra scenen, så ble Booth også ganske sur på syklubben blant publikum som absolutt skulle bable i vei under konserten. Booth slo til med et velfortjent “Fuck Off” til disse uten at det hjalp noe særlig. Også fra publikum kom det flere “hysj” uten at det hjalp heller. I tillegg er jo Magentas musikk ganske lavmælt både i forhold til det som ble presentert før dem og det som kom etter. Jeg synes det var lite energi på scenen og dermed ble dette altså en liten nedtur. Jeg vil gjerne høre dem en gang til live, men fikk ikke akkurat mersmak denne kvelden.

Karakter:

Threshold var headliner også denne kvelden, men i motsetningen til dagen før var repertoaret litt mer variert med låter fra mange forskjellige album. Bandet var på topp fra første stund og fikk liv i de som var igjen i salen. Dessverre skulle det nok ha vært mange flere, men jeg tror endel rett og slett måtte dra hjem på grunn av logistikken med sen lørdagskveld og forsinkelser (Threshold gikk vel på nesten en time senere enn planlagt). Det ble derfor tynnere og tynnere blant folk i salen, noe som er veldig synd med tanke på at dette var Thresholds to første konserter i Norge. Dette lot imidlertid ikke til å affisere bandet overhodet.

Jeg fikk servert nok en låt (“Mission Profile”) fra favorittalbumet og ellers var det et ganske så bra utvalg av låter, selv om jeg kanskje savnet noen.  Men slik er det jo alltid. Bandet er kanskje ikke de mest spennende å se på scenen, men gitarist Karl Groom så i alle fall ut til å kose seg og spanderte flere smil innimellom. Noen stor showmann er han dog ikke… Mest energisk var igjen vokalist Glynn Morgan, som jeg synes passer veldig bra inn i bandet både på scenen og med tanke på stemmen. Bandet leverte igjen et godt sett, men virket kanskje litt mindre entusiastiske enn dagen før. Deilig var det nå uansett å endelig få oppleve dette bandet live!

Karakter:

 

Det ble endel venting på transport etter at festivalen var over, og jeg holdt nesten på å bli kjørt i samme ni-seter som skulle frakte Threshold til Holmsbu, men ble dessverre satt over i en annen bil like før. Close, but no cigar…

Konklusjonen på årets festival må selvsagt bli full pott:

Låverock er en liten og veldig hyggelig festival og vertskapet på Grønsand gård fulgte godt opp i denne tradisjonen. Logistikken er en helt annen sak, gården er ikke den mest sentrale for å arrangere en festival, og man kan ikke basere seg på noe kollektivtilbud ettersom bussene går så sjelden i helgene at det nærmest gror mose på dem. Med et busselskap som husker at de skal frakte folk blir det nok bedre til neste år.

Som jeg var inne på ble noe av konsertopplevelsen ødelagt av folk som absolutt skal bable i vei. Skal man ha syklubb kan man ha det andre steder enn på konserter. Folk som til stadighet snakker i vei på konserter burde rett og slett vises ut av lokalet hvis de ikke tar hintet. Det er lov å være i god stemning og ha det gøy, men folk betaler opptil flere tusen kroner for å komme dit, og da er det respektløst å ødelegge konsertopplevelsen for disse fordi man absolutt må skravle i vei. Dra for helvete til et annet sted!!!