Prognytt

Rapport fra klippen

Per-Helge Berg 9. august 2019 Anmeldelser, Festival, Nyheter

Prognytt er i feriemodus og på båtferie, men en rapport fra årets utgave av Night Of The Prog-festivalen må vi klare å få til, elv om den kommer litt sent. Konklusjonen er en vellykket festival med både overraskelser og skuffelser, og der de to norske bandene gjorde nærmest rent bord.

The Windmill og OAK spilte etter hverandre på festivalens siste dag, søndag. Tross en tidlig start gikk The Windmill ut i 100 og ga alt fra scenen. Det var tydelig at de koste seg med å spille for såpass mange, for selv om det var tidlig på en søndag var det er ganske så stort oppmøte, og ikke bare av nordmenn!

The Windmill

Publikum satte tydelig pris på låtene bandet leverte, med mye fra sisteskiva, men også flere klassikere fra de to første skivene. Køa forab boden der gutta signerte skiver og annem merchandise var veldig lang og de måtte sitte der i nærmere 45 minutter før alle hadde fått sist. Bandet solgte ut alle CDene de hadde med, og mesteparten av t-skjortene samt mye vinyl. Ifølge bandet fikk de opplyst av arrangørene at de lå på femteplass når det gjaldt salg av merchandise på festivalen de siste elleve årene! Vel blåst!

 

 

OAK leverte også varene når de kom på scenen. Det skal innrømmes at undertegnede kanskje ikke har helt sansen for dette bandet, men jeg likte absolutt det jeg hørte på scenen i Loreley. De framsto som absolutt noe bedre og intense på scenen, selv om det ikke akkurat var noe sceneshow å snakke om… Med sin nærmest introverte framtoning – som forsåvidt går godt i spann med musikken de leverer – så ble det kanskje ikke full fyr på den store scnenen og foran et festivalpublikum, men bandet live var absolutt en positiv opplevelse for meg. Og publikum tok godt imot også disse nordmennene. Også her gikk visst salget av merch ganske så bra, jeg så i alle fall mange OAK-skjorter i området senere på dagen!

 

 

Oak

Resten av festivalen ga et meget godt inntrykk hos en førstereisgutt som undertegnede. Et flott område, koselige landsbyer på begge sider av elva, og en meget godt stemning blant festivaldeltakerne. Det var lett å få kontakt med folk og jeg hadde mange hyggelige samtaler med progfans fra både Tyskland, Nederland, USA og Storbritannia.

Første dagen begynte med Dillemma, som jeg dessverre hørte mesteparten av mens jeg sto i kø for å komme inn. Førstegangstabbe – starte tidligere neste gang. Det jeg hørte virket dog kompetent, men ikke veldig engasjerende. Mulig det ville vært bedre hvis jeg hadde vært påplass i amfiet…

Neste band ut – og som jeg fikk med meg fra tilskuerplass – var Special Providence. Lekende, tungt, til tider melodiøst, men det ble til tider for teknisk for meg. En glimrende bassist, men instrumentalprog av den tyngre typen, som ikke ga meg så veldig mye.

Chandelier med Grobschnitt

Gjenforeningskonserten (20 år siden sist eller noe slikt) med tyske Chandelier var imidlertid en positiv overraskelse. Jeg hadde ikke hørt om disse før, men jeg koste meg under konserten, selv onoe å låne øre til, men m noen av herrene virket til rustne iblant… Ikke spesielt originalt, men gode melodier som jeg likte. Litt morsomt var det også da en annen tysk veteran, Toni Moff Mollo fra legendariske Grobschnitt, kom opp på scenen og var med på en låt.

Neste band ut fra IQ – et band jeg ikke er spesiell stor fan av, men akkurat som for eksempel Arena, har de mange enkeltsanger som jeg liker veldig godt, og jeg har da endel album fra dem i hylla. Dette ble imidlertid en solid nedtur selv om det musikalsk fungerte greit, om enn ikke sprudlende. Nedturen besto først og fremst av vokalist Peter Nicholls, som var ute og kjøre på omtrent samtlige låter. Det minner meg nesten om den famøse konserten med Yes på Sentrum Scene for noen år siden, da Benoit David sang falskt på hver eneste låt, med hver eneste tone. Kanskje ikke like ille med Nicholls, som vel traff tonen innimellom, men egentlig en fryktelig opplevelse.

Avslutningsbandet fredag var Tangerine Dream. Jeg ble ikke veldig imponert. Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor folk vil se dette bandet live? De er like kjedelig å se på som å se maling tørke. Noe av musikken og låtene imidlertid er absolutt innafor det jeg liker, men enten må man være ganske full eller ganske full av visse stoffer for å få noen spesiell god liveopplevelse med disse…Best på plate, tenker jeg.

På dag to kom jeg ikke påplass til de to første bandene ettersom jeg hadde noen ærender som jeg måtte få gjort. FORS vet jeg ingenting om, mens finske Overhead har jeg noen skiver med, og tenkte at jeg kanskje kunne regne med å få med meg noen låter på slutten av settet. Og at det ville vært nok.

Men da hadde jeg ikke tatt med i regningen den aldeles håpløse busslogistikken i området. Første såkalte Shuttle-buss som gikk dukket opp etter nærmere en times venting, og var så full at ikke alle kom med. Og da var allerede Tim Bowness i gang på klippen. Han hadde jeg jo egentlig lyst til å få med meg, men jeg rakk bare siste låta, som forsåvidt var OK.

Bussforholdene var jo rett og slett en skandale! Og det skulle bli verre senere på kvelden…

Etter Tim Bowness var det klart for mer ukjente t. Det vil si Thomas Thielen og band. Han låt vel nærmest som en krysning av Steve Hogarth og David Bowie, alt ettersom hvilket toneleie han la seg i, men musikken var forsåvidt okay, om enn ikke helt min greie. Bra nok til å kjøpe en CD av ham var det nok uansett. Karcius hørte jeg bare litt på, har en CD med dem, men heller ikke i helt i min gate, så det ble en tur nedover i åssiden for å spise litt før neste band skulle på scenen.

Lazuli

Kveldens to høydepunkter – og kanskje også festivalens – fulgte deretter etter hverandrw. Først kom franske Lazuli – som var et helt ukjent band for meg. Noe spent var jeg dog likevel, de senere årene har jeg nemlig opplevd store musikalske åpenbaringer fra Frankrike – med Gens de la Lune på Kolbotn og Franck Carducci Band på låverocken og i Oslo. Og Lazuli kan føye seg i denne rekken – de hadde nærmest alt. Gode meldodier, en fantastisk tilstedeværelse på scenen, spilleglede og overskudd. Det ble rett og slett festivalens store overraskelse for meg og en stor musikalsk opplevelse.

Siste band ut lørdagen var vel det som jeg var mest spent på: Nick Masons’s Saucerful Of Secrets. Her har altså Pink Floyd-trommisen virkelig godt tilbake til røttene og spiller Pink Floyd-låter fra den tidligste epoken, der bandet med Syd Barrett i spissen, stod for en helt annet musikalsk og psykedelisk opplevelse enn det vi senere skulle forbinde med bandet.

Jeg var noe skeptisk da jeg leste at Mason hadde med seg Spandau Ballets Gary Kemp på vokal og gitar –  britisk fløtepop fra 80-tallet parret med psykedelisk rock fra 60-tallet? Hmm… Men Gary Kemp gjorde en knallinnsats og fikk meg til å glemme mine betenkeligheter relativt raskt. Det hele ble en meget spesiell og god opplevelse der smilet satt løst og jeg storkoste meg! Ser gjerne denne gjengen igjen!

Nick Masons Saucerful Of Secrets

Lørdagen ble noe ødelagt av kaoset da folk skulle hjem. Mens hundrevis av folk ventet på de såkalte shuttle-bussene, så kom det en eneste, liten bybuss for å kjøre folk ned! Skandaløst! Den ene bussen tok tre turer fram og tilbake før sjåføren endelig skjønte tegninga og kom tilbake fjerde gangen med en vanlig stor buss. Da kom jeg endelig med etter å ha ventet i nesten to timer. Da dukket det plutselig opp noen sikkerhetsvakter (som ikke hadde vært der tidligere da det ble ganske ampert) og skulle ordne køen. Jeg hadde nok ikke kommet med denne gangen heller hvis det ikke hadde vært for at en av dem oppdaget meg med krykke og proteseben og sørget for å få meg inn i bussen tidlig…

I det hele tatt var busstransporten det absolutt verste ved festivalen, dårlig organisert, for få og små busser, for lite hyppige avganger både til festivaleen og fra festivalen.

Siste dag har jeg såvidt vært innom i begynnelsen. Etter de to norske bandene kom italienske Ranestrane. Italiensk prog har jo mange fans, men dette synes jeg var en relativt uinnteressant resirkulering av klassisk 70-talls prog fra Italia uten finessene, melodiene og talentet til klassiske italienske band fra denne epoken. Det ble tidlig avgang for meg for å få noe mat i kroppen…

Dessverre opplevde jeg noe av det samme da All Traps On Earth  satte i gang. Flinke musikere, men for meg musikk som ikke traff meg der den skulle. Bandet består jo av flere som har vært innom Änglagård, og det var først da de endte settet med å spille “Jordrök” fra nevnte band at det ble liv i både meg og mange andre blant publikum.

Anathema

Anathema satte deretter i gang. Og her kom en ny overraskelse! Det var faktisk veldig bra, mye bedre enn det jeg sist hørte fra dem på plate. Det virket som den litt mer tyngre utgaven som jeg er vant til var lagt på hylla, og bandet framsto helt annerledes enn jeg hadde trodd på forhånd.

Søndagen ble avsluttet med festivalens siste band, Steve Hillage Band, for anledningen forsterket med flere andre Gong-medlemmer. Det ble en interressant avslutning, for å si det slik. Steve Hillage har ikke mye igjen av stemmen sin, han har vel aldri hatt noen god stemme, men denne gangen var det virkelig ille. Imidlertid ble det hele reddet i land da bandet – i motsetning til IQ på fredag – framsto som spillekåte og med en spilleglede og sjarm som få andre. Rent musikalsk sett ble det dermed nesten et fyrverkeri på scenen, og bandet satte et verdig punktum for festivalrn. Et nytt høydepunkt!

Steve Hillage & Gong

Dette var altså undertegnedes første festival på Loreley, og med unntak av et skandaløst dårlig opplegg for transport, så var dette en veldig hyggelig opplevelse, så billett for neste års festival er allerede innkjøpt!

Det blir spennende å se hvilke band som skal spille på klippen neste år. Det er vel lov å håpe på et eller to fra Norge da også? Både Saluki, Fatal Fusion og Ring Van Möbius er band jeg tror Loreley-publikummet ville tatt imot med åpne armer!

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.