Prognytt

Slottsskogen fylte 20 år med stil

Per-Helge Berg 1. september 2019 Anmeldelser, Festival

Mitt første besøk på Slottsskogen fant sted for snart to uker siden. Samtidig som festivalen fylte 20 år. Kanskje på tide da? Riktignok fikk jeg ikke med meg mer enn halvparten av banda, men det holdt i massevis!

Helt siden jeg fikk båt og etterhvert dro over til Sverige med den, så har jeg lekt med tanken om å ankomme sjøveien med egen båt til Göteborg og få med meg Slottsskogen-festivalen. Foreløpig har det blitt med tanken, men jeg var veldig nære den sommeren The Windmill spilte der.

Imidlertid tok det en ukes tid å komme seg helt ned til Göteborg med en snekke i 5 knops fart (når man starter fra Nesodden) og jeg har aldri klart å få det til å klaffe.

Med ny progbåt foran årets sesong, som går noe fortere, og veldig mye fortere hvis jeg er innstilt på å la lommeboka blø, så ble endelig drømmen oppfylt denne gangen. Selv om båtferien som sådan langt fra gikk som planlagt, så kom i alle fall Prognytts utsendte seg fram til Lilla Bommens gjestehavn i Göteborg i god tid.

Ble riktignok stoppet av svenske tollere, som eskorterte meg og båten inn til sitt bryggeanlegg og dermed tok full undersøkelse av båten med narkotikahund og lot meg ta promilletesten… Jeg skulle kanskje ikke ha opplyst at jeg skulle på progrockfestival? 🙂

Velvel, jeg var i havn allerede fredag kveld, men slappet av litt for lenge på lørdag. Regnværet kan nok ha endel av skylden også, samt et meget godt sovehjerte. Det betød at jeg, som førstereisgutt både til festival og Göteborg, ble noe forsinket til festivalåpningen. Og denne gangen kan jeg ikke skylde på dårlige transportalternativer (som på Loreley), bussen gikk rett utenfor der jeg lå med båten.

Men for å gjøre en lang historie kort, så ble det ikke noe lytting til åpningsbandet Moonmadness, som er et Camel-coverband. Etter å ha snakket med andre som var tidligere på plass enn meg, så var giatristen ikke akkurat noen Andy Latimer, med deres versjon av “Ice” var visst god.

Men jeg hadde hovedsaklig kommet meg til Slottsskogen for å få med meg islandske Ring Of Gyges, som jeg bare hadde hørt om på forhånd, og for å få et gjenhør med Panzerpappa – som det dessverre er altfor lenge siden jeg sist hørte live.

Og jeg ble ikke direkte skuffet heller. Islendingene spilte så det slo gnister (og ikke fordi det var noen kortslutning på grunn av regnet!) og viste seg som noen spilleglade, ivrige og engasjerte ungdommer med bena solid plantet i 70-tallsgrooven. De spilte både mørkt og tungt, seigt og raskt, melodiøst og teknisk, og så ut til å storkose seg på scenen.

Mottakelsen blant publikum var da også deretter, og selv endte det opp med både CD og t-skjorte. Bra saker, også det nye de leverte, selv om det materialet ikke satt så godt som det burde! Herlig med et nikk til gamle helter i Focus også!

Før Panzerpappa slapp til som neste band, fikk vi en – kanskje litt for lang – gjennomgang av historien bak Slottsskogen Goes Prpgressive og Göteborg Art Rock Forening (GARF). Interessant å få med seg, og synd å høre at foreningen ikke lenger får støtte fra kommunen til arrangementet, det er ingen god ting å få slengt i trynet på 20-årsjubileet til festivalen!

Deretter var det Panzerpappas tur. Som sagt er det en stund siden jeg sist så dem live, og med bandet siste skive hadde de langt min forventningslist ganske så høyt. Som festivalen fyller også Panzerpappa 20 år, og de slo umiddelbart an blant publikum med sine mer jazzete avantgardeprogressive musikalske krumspring.

Under Panzerpappas sett satt jeg mellom noen tyskere og noen svensker, og alle var over seg av begeistring for et band som de aldri hadde hørt om. Bandet fikk også toppkarakter for låttitlene sine…

Panzerpappa låt bedre enn jeg noengang har hørt dem før. Tighte og kompakte og med full kontroll, uten at det ble for stramt – det var mer enn nok løse snipper i musikken deres også. Settet bestod av en meget god blanding av låter fra bandets karriere, selvsagt med flere av låtene fra sisteskiva, det skulle bare mangle. Selv om jeg personlig kanskje hadde håpet på et par gjenhør som jeg ikke fikk, så har jeg absolutt ingenting å klage over. Og bandet framsto også som ivrige og spilleglade, og akkurat som sine islandske kolleger, så koste de seg på scenen. Litt kostelig musikknerding ble det også tid til.

Bandet fikk enorm applaus av et begeistret publikum!

Når det gjelder avslutningsbandet Seventh Wonder, banner jeg nok litt i kjerka når jeg sier at dette ikke var noe for meg. Med årene er jeg blitt mer og mer kresen når det gjelder progmetal, og selv om disse svenskene scorer høyt hos mange, så klarer jeg ikke å bli så entusiastisk over materialet deres.

Jeg ga meg derfor etter noen få låter. Hadde jeg betalt for å se dem ville jeg kanskje blitt litt lenger, men ikke denne gangen.

Mellom bandene bestod underholdningen av en duo ved navn Magnifznt – grei nok, men selv ville jeg kanskje ikke hatt noe imot å hvile ørene litt mellom slagene…

Festivalen som sådan var ellers en koselig affære med masse hyggelige folk og bare blide fjes å se. Det ble selvsagt en Slottsskogen-t-skjorte på undertegnede også. Maten var en annen affære…tok en burger på restauranten, den smakte forsåvidt greit, men osten på den var ikke engang smeltet, så den kunne ha vært mye bedre!

Lett å komme seg til parken var det jo også, og når jeg først var framme, så var det bre å gå etter lyden…

Nå får vi se hvordan det går til neste år, om det blir en ny båttur…for dette ga jo mersmak, både musikalsk og som båttur. Jeg bruker jo å ta båten til We Låve Rock, så nå er det utvidet til Göteborg. Tips meg gjerne om andre festivaler i havnebyer! 🙂

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.