Prog at Sea – en ubetinget suksess

Last Updated on: 12th oktober 2023, 11:04 pm

Danskebåtturer eller andre cruise med et musikalsk tema er ikke noe nytt. Rock The Boat med sin hovedvekt på hardrock og metall har blitt arrangert i mange år. Kielfergen har jevnlige bluescruise, countrycruise og annet. Utenlands er det og svært vanlig. Det mest kjente årlige progrockcruiset finner gjerne sted i Karibien og heter Cruise To The Edge. Stena Line arrangerte i månedsskiftet august/september Norges første progcruise på sin Oslo-Frederikshavnferge under navnet Prog At Sea.

[dropcap]D[/dropcap]et gikk i grunnen slag i slag fra vi kom ombord i sju-halvåttetida. Først på programmet sto en progrockquiz. Denne ble holdt av undertegnede, så den er det kanskje best at noen andre uttaler seg om. Første band inntok scenen kl. 21 og dette var våre gamle kjenninger The Windmill.

The Windmill spilte i ca. en time, og tar jeg ikke mye feil (jeg var opptatt med å rette quizbesvarelser en del av tida) så var repertoaret deres mye det samme som på Loreley halvannen måned tidligere. Jeg synes bandet har blitt mer og mer proffe med årene og lørdagens konsert forsterket bare det inntrykket.

Neste band ut var mossekråkene Magic Pie og de hadde et brennferskt album i bagasjen og skulle vektlegge dette tungt i sitt liverepertoar. Fire av fem låter var fra nyskiva. Bandet ga som sedvanlig jernet. Gitarist Kim Stenberg er alltid litt vanskelig å lese da han alltid bærer solbriller (på scenen i hvert fall) og vel ikke er verdens største smilefjes. Resten av bandet er mer joviale i sin opptreden, ikke minst vokalistene Eirik og Eirikur som og trakterer henholdsvis akustiske og elektriske gitarer. Det var lite å trekke på de magiskes opptreden denne gang. “The Hedonist”, den lange fra den nye skiva, satt som et skudd og “Pointless Masquerade”, den eneste de spilte fra et tidligere album, viste de som måtte ha vært i tvil at også The Pie’s tidligere produksjon må sjekkes ut. Avoid this at your peril!

Og så skulle Wirkola hoppe!

Det finnes ikke noe bedre progrockband i Skandinavia enn The Flower Kings pr. i dag. The Windmill og Magic Pie får ha meg unnskyldt; de er begge veldig gode, men Roine, Hasse, Jonas og de andre spiller nok i en divisjon over, og så snart de går på scenen er de konger (no pun intended – honestly!). For tiden er de i en klasse for seg selv i vår avkrok av verden.

For noen måneder siden gruset de Spock’s Beard – selv et meget bra band – på Cosmopolite i Oslo. Det eneste jeg vil trekke dem for er at de ikke tar sjansen på å fremføre noe av deres nyere materiale. Men bevares, vi tåler “The Truth Will Set You Free” og “Stardust We Are”.

I de sene nattetimer, natt til søndag, spilte A Tribute To Dream Theater. De pløyde gjennom “Scenes From A Memory” fra 1999 og ingenting annet for de som var edrue nok til å følge med. Det kuriøse var vel en kvinnelig vokalist i LaBrie-rollen, men de gjorde en helt OK jobb. Uten at dette ble noe spesielt høydepunkt helgen sett under ett. Det var riktig å plassere dem sist på plakaten på vei ned.

Etterhvert – men ikke før litt mingling med venner og artister – i baren på dekk, fant man en lugar som passet.Og noen timer senere våknet man passe døgnvill, for sent for frokostsalen, men en kaffe og et rekesmørbrød senere i kafeteriaen, gikk turen igjen til spillelokalet der et ensemble ved navn Prehistoric Animals skulle underholde de som hadde møtt fram før en viss mann hadde fått sko på beina.

Denne personen får sko på beina forholdsvis sent på danskebåten.

Prehistoric Animals var et ubeskrevet blad for meg. Unge svensker i et slags skjæringspunkt mellom prog og mettall, uten at jeg synes det er riktig å kalle dem progmetall. De platedebuterte, så vidt jeg har kunnet bringe på det rene, i fjor høst, og dette var ifølge vokalist Stefan Altzar kun deres tredje konsert.

Jeg synes vi skal støtte dette unge bandet. Jeg registrerte noe murring fra enkelte på grunn av deres manglende rutine, men de var gode musikere, og låtmaterialet holdt mål, så disse skal følges videre. Og med en keyboardist ved navn Stefan Jernståhl, hvordan kan man ikke like dem?

Kaipa DaCapo er et prosjekt som ble stablet på beina av medlemmer av det originale Kaipa – men ikke sjefs-Kaiper Hans Lundin – for å få anledning til igjen å spille det gamle syttitallsmaterialet live. Originalmedlemmene Roine Stolt (som så frisk og klar ut selv etter å ha spilt med TFK kvelden før) og Ingemar Bergman (ikke han som var gift med Liv Ullmann) er stadig med på henholdsvis gitar og trommer. Roines bror Michael synger, Bassist er Tomas Eriksson og keyboardist Max Lorentz.

Kaipa DaCapo spiller nå en blanding av sitt eget materiale fra albumet “Dårskapens Monotoni” (2016 – og som er verdt å anskaffe i den vakre vinylutgaven) og låter fra de tre første Kaipa-LPene Roine spilte på som tenåring på syttitallet. Det er mye Roine over bandets musikk, men det som skiller dem fra blomsterkongene er svenske tekster og en mye mindre bombastisk tilnærming. Kaipa DaCapo gjorde en flott konsert på danskebåten, og jeg føler for å gi spesielt varm omtale til keyboardist Lorentz for sitt fortreffelige hammond-spill.

Hasse Fröberg og hans Musical Companion skulle få lov til å avrunde turens musikalske innhold, og hadde i likhet med Magic Pie et sylferskt album i bagasjen denne helgen. De gikk hardt ut med den episke – progspeak for lange – tittellåta fra nyskiva “Parallel Life”. Hasse er en fremragende frontmann og flott vokalist, og bandet, kanskje særlig leadgitarist Anton Lindsjö (uten at jeg ønsker å ta noe bort fra de øvrige), er førsteklasses instrumentalister. Så vidt jeg greide å notere fikk vi fire låter, to nye og to gamle, men her snakker vi ikke om to-og-et-halvt minutts poplåter akkurat. Hasse og hans menn ga jernet i en drøy time. Alt som nå står mellom dem og Genesis-storhet er at noen kjøper en høyere pianokrakk til keyboardist Kjell!

Men det er kanskje slik han vil ha det?

Jomfruturen til Prog At Sea var en ubetinget suksess. I hvert fall fra publikums ståsted. Og vi håper alle at dette ikke blir en engangsforeteelse. Hvis jeg på tampen får komme med en bønn til promotør Jan Erik Salvesen er det at Moon Safari fra Sverige blir et av bandene til neste festival (et rent egoistisk ønske, da dette er et band jeg har elsket i årevis, men hittil aldri sett). Ellers er jeg sikker på at mine venner i Adventure og D’AccorD og flere andre band, norske som utenlandske, ikke vil være vonde å be om tilbudet skulle komme.

En veldig godt gjennomført flytende festival. Og en vi håper har kommet for å bli!