Infringement: Alienism (2019)

Redaksjonen 1. november 20195. desember 2019 album, Alienism, anmeldelse, Crime Records, infringement, neoprog

Last Updated on: 5th desember 2019, 11:15 pm

Oslo-bandet Infringement er nå ute med sitt andre album – oppfølgeren til den kritikerroste debuten fra 2017. Og med denne utgivelsen tar bandet et langt steg fram og plasserer seg blant de ypperste innen norsk prog.

[dropcap]D[/dropcap]ebuten «Transition» inneholdt et knippe veldig gode låter, men viste også et band som kanskje fremdeles var i støpeskjeen. Stilmessig befant de seg vel midt i mellom et litt funky rockeband og symfonisk rock/neoprog, med drypp fra en god del sjangre innimellom.

På albumet «Aliensism» er det et helt annet band vi får høre – vel, kanskje ikke i praksis, det er de samme gutta bortsett fra at Bård Thorstensen er kommet inn som fast bandmedlem på keyboards. Men når det gjelder musikken og låtene er det en helt annen kopp med te vi får servert denne gangen. Selv holder vel bandet på at de ikke har forandret stil, men heller videreutviklet seg fra førsteplata, og det kan man vel også være enig i, soundet til bandet er beholdt, men vi snakker om noe helt annet når det gjelder det musikalske innholdet. Jeg vil si at de nå tar steget inn i neoprog-verdenen for alvor, og står fjellstøtt der.

For å ta det mest åpenbare for en progger: Mens første skive bestod av hele ni låter med relativt beskjeden varighet (lengste kutt var vel rett under ti minutter), så smeller bandet denne gangen til med «bare» fire låter, hvorav to i absolutt godkjent proglengde… :-) Kanskje er det temaet for skiva som sørger for at jeg også får et inntrykk av at bandet framstår noe mørkere og hardere på dette albumet?

For det dreier seg om et konseptalbum hvor sangene kommer fra innsiden av noe som ser ut som et psykiatrisk sykehus eller noe slikt, skal man dømme ut i fra både den helstøpte coverkunsten og bildene som preger utgivelsen. Bandmedlemmene befinner seg nemlig på et sykehus for kriminelt sinnslidende… Visse hentydninger kan man også få i tekstene og titlene på låtene; «Disorder», «Triad», «Therapy» og «Delirium».

Førstnevnte er også åpningskuttet, en låt jeg foreløpig ikke har fått helt under huden. Den tar seg dog opp noe etterhvert. Gåsehudfølelsen uteblir likevel, men kommer til gjengjeld sterkt tilbake i de tre neste kuttene.

Vokalist Hans Andreas Brandal har tatt sjumilsskritt etter det første albumet, og det gjelder også resten av bandet, som nesten overgår seg selv i krumspring, taktskifter og innovative arrangementgrep, uten at det blir noe masende eller hesblesende over det – alt fungerer! (Ifølge bildene på coveret får visst noen elektrosjokkterapi i asylets sykeseng – hvis det er bandmedlemmene har det visst hjulpet! – men det kan synes som om det er de som gir «terapien»! Slemme gutter! 🙂 ).

Acapella-vokalen på «Triad» er intet mindre enn utsøkt, og stemningen bandet formidler, ikke bare på denne låta, får meg absolutt til å føle på hvordan det kan være mellom fire vegger på et asyl… Er dette en slags musikalsk versjon av filmen «Gjøkeredet»? Man kan saktens lure… Plystringen i låta gir meg forøvrig nesten en «Gudfaren»-følelse – når vi først er inne på filmer…

«Therapy» er også en låt som måtte vokse litt hos meg før jeg fikk den under huden, men da satt den der! Likevel, sammen med «Triad» er det avslutningslåta «Delirium» som setter igjen det sterkeste inntrykket hos meg – denne låta er vel det beste bandet noensinne har prestert? Den er bare nødt til å bli en klassiker, alt faller på plass her. Låta går fra vare deler til tyngre rock, til et mer orkestralt parti (nydelig!) og en melodiøs avslutning som skaper en eminent helhet. En fantastisk låt som setter punktum for et av årets beste norske progutgivelser.

Og det er vel verdt å ta med at Karl Groom har hatt en finger med i miksing og masteringen av albumet. Han har gjort en mesterlig jobb.

Bandet består av Stig Andre Clason på gitar, Kristoffer Utby på trommer, Hans Andreas Brandal på vokal, Espen Larsen på bass og Bård Thorstensen på keyboards.

Karakter (høyeste er fem):