Prognytt

Årets norske album – Prognytts nominasjoner

Per-Helge Berg 16. desember 2019 Nyheter

Riktignok én uke senere enn vi opprinnelig hadde planlagt, men her er våre tre kandidater til årets norske progalbum. For Prognytt har det i år vært en lett avgjørelse ettersom det er tre album som har stått fram som ganske soleklare valg.

Alle slike kåringer som dette er jo svært subjektive, og i tillegg er det garantert noen album vi ikke har fått hørt, men det siste gjelder vel stort sett bare utenlandske album for undertegnede. Jeg tror jeg kan si at Prognytt har en rimelig grei oversikt over hva som har kommet ut av norsk prog i år, selv om det sikkert er noen vi har glippet på. Prognytt består tross alt hovedsaklig kun av én person, med varierende bidrag fra noen andre progentusiaster.

For undertegnede er det uansett tre utgivelser som står fram som mine tre soleklare favoritter når det gjelder årets norske album, og de tre nominerte presenteres her i den rekkefølgen de ble utgitt.

Samtidig oppfordrer vi alle til å sende inn sine egne forslag til avstemningen vår, der siste frist for innlevering er ved midnatt 31. desember. Vi ber om dine forslag til årets beste norske album, årets debutalbum (kan være både norsk og utenlandsk) og årets internasjonale album. I tillegg vil vi gjerne vite hva som var årets konsertopplevelse for deg, samt at vi også i år skal dele ut Prognytts hederspris. Alle våre nominerte vil bli presentert i løpet av denne uka. Du kan sende inn dine egne forslag til post@prognytt.no – og det vanker en premie til en av dere!

Men nå, over til årets nominerte i klassen for norske progalbum.

 

Panzerpappa: Summarisk Suite (Apollon Prog Records)

Fra vår anmeldelse:

  • “Med årets utgivelse feirer Panzerpappa med noe av det bedre de har utgitt i løpet av sine tjue år i norsk musikkliv.”
  • “Samtidig drar de kanskje sin Rio/Canterbury-jazzrockete prog ganske langt i avantgardistisk retning og er absolutt ikke redd for å eksperimentere denne gangen heller.”
  • “…her sprudler det over med musikalske innfall og lekenhet…”

Les hele anmeldelsen her.

 

Magic Pie: Fragments Of The 5th Element (Karisma Records)

Fra vår anmeldelse:

  • “Dette er klassisk velsmakende Magic Pie i musikalsk storform, fri for flinkistakter og utvannede partier, mer kuttet ned til benet, strammere, men samtidig storslått og symfonisk, melodiøst uovertruffent med lekenhet og glitrende vokalharmonier (noe de forøvrig aldri har mistet evnen til å produsere, hverken på plate eller live). Gitarsoloene er uten unntak helt eminente, låtene er knallsterke, og Eirikur har sannsynligvis aldri sunget bedre!”
  • “Bandet framstår som mindre polerte, men med mer av det trøkket de har live, nå også gjenskapt i studio.”
  • “Bandet har levert sitt overlegent beste album.”

Les hele anmeldelsen her.

 

Infringement: Alienism (Crime Records)

Fra vår anmeldelse:

  • …soundet til bandet er beholdt, men vi snakker om noe helt annet når det gjelder det musikalske innholdet. Jeg vil si at de nå tar steget inn i neoprog-verdenen for alvor, og står fjellstøtt der…”
  • “Vokalist Hans Andreas Brandal har tatt sjumilsskritt etter det første albumet, og det gjelder også resten av bandet, som nesten overgår seg selv i krumspring, taktskifter og innovative arrangementgrep, uten at det blir noe masende eller hesblesende over det – alt fungerer!”
  • “…avslutningslåta “Delirium” som setter igjen det sterkeste inntrykket hos meg – denne låta er vel det beste bandet noensinne har prestert? Den er bare nødt til å bli en klassiker, alt faller på plass her…”

Les hele anmeldelsen her.

 

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.