De som havnet under radaren

Også i år tar vi et lite «oppsamlingsheat» for å omtale noen utgivelser fra 2019 som vi enten overså eller rett og slett ikke fikk tid til å anmelde og skrive om i året som gikk. Denne gangen har vi også tatt med noen utenlandske utgivelser som vi synes fortjener omtale.

[dropcap]D[/dropcap]et er dessverre slik at det er vanskelig å rekke over alt, hele tiden. Skulle vi ha klart det måtte Prognytt ha vært en heltidsjobb for undertegnede – eller hand minst fire-fem flere meget aktive bidragsytere! Så, derfor, også i år, tar vi et lite oppsamlingshit med kortanmeldelser av noen av de utgivelsene vi egentlig burde ha klart å få med oss… Det skjuler seg noen godbiter her også, nemlig! I år tar vi også med flere utenlandske utgivelser, vi prioriterer jo norske utgivelser – nettopp på grunn av manglende kapasitet – men i dette oppsamlingsheatet tar vi med noen av de vi så gjerne skulle ha skrevet litt mer om i året som gikk. Det er vel symptomatisk at vi ikke klarer å få dette ut før nå i februar…

 

Hasse Fröberg & Musical Companion: Parallel Life

Svensken er vel snart i ferd med å få den noe omdiskuterte merkelappen «Norgesvenn» på seg, etter å ha spilt i Norge mange ganger. To ganger sammen med Magic Pie, på John Dee for noen år iden, og sist i høst i Skien. Og ikke minst, to år på rad på We Låve Rock, der han er tilbake i mai for tredje gang.

Albumet «Parallell Lives» er hans fjerde skive fra bandet som han opprinnelig startet mens Flower Kings tok seg en lengre pause for over ti år siden.

Og nok en gang leverer Fröberg et knallsterkt album, kanskje det beste hittil. Skiva åpner med tittelkuttet, som strekker seg over 22 minutter og nærmest er en våt drøm for en progger! Kuttet har nærmest alt man kan forvente av et episk, progressivt mesterverk, med variasjon, oppfinnsomhet, sterke og iørefallende melodiske partier, og han er ikke noe særlig dårligere på de litt kortere låtene heller – absolutt et av fjorårets beste album i sjangeren!

4,5/5

 

Franck Carducci: The Answer

Også Franck Carducci kan vel snart få merkelappen «Norgesvenn». Med bandet sitt har han spilt i Norge tre ganger, først to ganger på We Låve Rock i 2018, og deretter på Belleville i fjor. Som akustisk duo med Mary Renaud (som er med i bandet) har han også opptrådt på Grønsand gjestegård og Privaten i Holmsbu.

På sin nye utgivelse er bandnavnet sløyfet, men det er stort sett de faste bandmedlemmene som er med på innspillingen, som også inkluderer bidrag fra en viss Derek Sherinian… Franskmannen finner ikke opp kruttet på nytt, men leverer en plate med gode låter og en solid miks av den mer klassiske 70-tallsrocken blandet med mer moderne progressive elementer. Ytterst hørverdig og elegant utført med god produksjon og godt sangsnekekri, selv om bandet gjør seg absolutt best i en live-setting.

Det kan være det er innbilning, men jeg mener å høre at «Slave To Rock’n’Roll» er i en litt annen innspilling på albumet enn på singelen? Enten en remiks eller en nyinnspilling? Det er i alle fall noe annerledes med den. Kanskje det er mastringa? Det låter i alle fall bedre, synes jeg.

Prognytt gjør oppmerksom på at artikkelforfatteren har vært med på å finansiere denne utgivelsen via crowdfunding.

4/5

 

Moron Police: A Boat On The Sea

Dette bandet leverte sin tredje skive i august i fjor, og havnet på en god del favorittlister blant utenlandsk progpresse, men her i landet gikk utgivelsen noe ubemerket hen. Heller ikke i vår leseravstemning ble bandet nevnt.

Albumet “A Boat On The Sea” er oppfølgeren til “Defenders of the Small Yard”, som kom i 2014. Debuten kom så langt tilbake som i 2008. To av bandmedlemmene kommer fra mer kjente Major Parkinson, men Moron Police’ musikalske uttrykk er noe lettere enn Major Parkinson.

Dette albumet kan appellere til fans av både The Flower Kings og A.C.T., for å nevne et par band som jeg umiddelbart tenker på etter min første gjennomlytt av albumet. Samtidig har det en egenart som man ikke unnlater å få med seg. Et absolutt godkjent album er konklusjonen etter at jeg til slutt fikk hørt på det, selv om jeg kanskje personlig kunne ønsket litt mer trøkk.

3,5/5

 

Sex Magick Wizards: Eroto Comatose Lucidity

På sitt verste er denne debuten noe av det mest stressende, frenetiske og utiltalende jeg har hørt, på det beste gir bandet meg skikkelige gode vibber, for å si det slik.

På noen av låtene høres det nesten ut som om de har spilt inn låtene på en god, gammeldags spolebåndopptaker, for deretter å klippe båndet i stykker og så lime det sammen igjen. Da blir det rett og slett et hesblesende kaos som ikke gjør noe annet enn å trigge oppkastrefleksen min og gjør meg fysisk vondt.  Riktignok er bandet, såvidt jeg kan bedømme, teknisk dyktige, men det er ikke alltid det hjelper…

Men så var det godbitene da, som de slenger ut innimellom til en sulteforet anmelder… Bandet er rett og slett mye bedre når de girer litt ned. Da oppdager man jo at det faktisk finnes melodier innimellom det øsende kaoset, noe ørene mine setter pris på. Å sette dette i noen spesiell bås er vanskelig, bandet henter inspirasjon fra alt fra jazz til ekstremmetal, og bruken av saksofon i tillegg til det klassiske powertrio-oppsettet gir bandet nok et særpreg.

Men albumet er en berg- og dal-bane i musikalske opplevelser, og jeg får nok ikke helt foten for dem som helhet, men toppene er mer enn brukbare!

3/5

 

Telepath: Mental Mutations

Et album fra den norske prognestoren Jacob Holm-Lupo skulle vel egentlig ha fortjent en egen, lang omtale framfor å bli avspist med noen linjer i en fellesanmeldelse, men slik gikk det ikke. En av grunnene kan vel være at dette da heller ikke passer inn i en ren progparaply ettersom det mer utforsker metal-genene til Holm-Lupo, som er den som står bak dette alene.

Etter sigende ment som en slags hyldest til den musikken han vokste opp med, som 70-talls hardrock og metal. Egentlig ikke ment for utgivelse, men mer opptak fra litt avreagering og studiogøy hjemme i hans eget studio. Holm-Lupo har benyttet det han hadde tilgjengelig i studio av trommemaskiner, samples, loops, sequencere og ikke minst gitarer.

Mye snacks her innimellom, men for et album som i all hovedsak er instrumentalt, så blir det for undertegnede litt for mye av det gode til slutt. Mulig jeg ville ha likt det bedre om jeg bare hadde hørt på to-tre låter av gangen istedenfor å spille det på repeat… Instrumentalmusikk må være noe jævlig bra for å holde på min interesse gjennom et helt album, og vi er ikke helt der med denne utgivelsen.

3/5

 

Revirstredet: Travelogues And Arrival

Revirstredet er hjertebarnet/prosjektet til Eivind Sigurd Johansen – kjent først og fremst fra Kosmoratik. Dette albumet, som kom ut i desember, er det andre i en triologi der første album kom i 2018 og det tredje skal komme i april i år.

De første innspillingene startet allerede i 2014, så dette er et prosjekt som har holdt på en stund. Stilmessig er det vel strengt tatt i ytterkanten av progrock, mest basert i en ganske mild poprock-form med litt psykedeliske drypp og småprogressive elementer innimellom.

Det hele blir veldig pent og pyntelig, og låtene er noe ujevne, men jevnt over er det helt greit, men ikke så mye mer enn det. Selv kunne jeg nok ha ønsket å høre mer fra Kosmoratik enn fra Revirstredet, men det toget er vel kanskje gått?

Forøvrig har Jacob Holm-Lupo også hatt en finger med i spillet her, på flere måter. Skiva er utgitt på Termo Records og albumet er masteret av Holm-Lupo, som også spiller keys på en av låtene.

3/5