Prognytt

Ole Paus: Så nær, så nær (2020)

Per-Helge Berg 6. mars 2020 Anmeldelser, Nyheter

Da jeg startet opp med denne bloggen våren 2017 ville jeg nok tatt en telefon til de hyggelige mennene i hvite frakker og bedt dem komme og hente den som ville sagt til meg at jeg kom til å anmelde en progplate fra Ole Paus.

Spik, spenna gærn, ville jeg nok kalt vedkommende. Men så sitter jeg her da, i 2020, og gjør nettopp det!

Det var kanskje noen som hevet på øyenbrynene da det ble kjent at Ole Paus og medlemmene i Motorpsycho skulle samarbeide om en plate. Det er riktignok ikke Motorpsycho som band som er med, det er enkeltmedlemmene. Alle sammen.  Det står altså ikke “Ole Paus & Motorpsycho” på plateomslaget (selv om de på konsertplakater annonseres som akkurat det).

Det har jo opp gjennom årene kommet endel musikalske konstellasjoner og samarbeid som har tatt noen kvantesprang fra det artistene har vært kjent for. Noen ganger har det fungert, andre ganger ikke.

Årets første rene albumanmeldelse her i Prognytt er faktisk et eksempel på det første.

Riktignok skal samarbeidet mellom disse to ganske så ulike fenomene i norsk musikkliv ikke ha vært direkte smertefritt under prosessen, de har tydeligvis utfordret hverandre i prosessen, men resultatet har blitt ytterst hørverdig.

Stemmen til Ole Paus er en helt annen sak, men den er vi jo blitt vant til over 40 år…så vi overlever nok noen år til!

Det er jo kompet som gjør denne plate så uendelig annerledes enn de øvrige platene til Ole Paus. Det er tett, kompakt og tyngre på en helt annen måte enn det mer slentrende, visepregede akkompementet vi er vant til.

Men om dette kan klassifiseres som prog er en annen sak. Motorpsycho har jo en karriere som favner vidt når det gjelder det musikalske uttrykket, men særlig de siste årene har de nærmet seg progen. Ole Paus har kanskje lyttet på progrock hjemme i stua, men aldri laget noe i nærheten av dette. Dog er det nok progelementer i låtene som gjør at jeg under tvil kan sortere denne skiva under progrock. Spesielt gjelder det avslutningskuttet “Ruinbyen” – ikke først og fremst for lengden (godt over 13 minutter) – men for oppbyggingen og strukturen på låta.

Tekstene til Ole Paus er like sinte og sarkastiske som før, og brodden er fremdeles sylspiss.

Melodimessig er også dette et musikalsk verk av toppklasse. melodiene er generelt sterke, og ingenting tyder på at Ole Paus har noen skrivevegring å snakke om – i motsetning til den mer kommersielle visekollegaen Lillebjørn Nilsen – som ikke har laget noe nytt siden 1993.

Det eneste jeg rent umiddelbart setter fingeren på, er miksen. Jeg synes vokalen til Ole Paus er mikset for høyt i forhold til musikken. Det høres nesten som om han synger karaoke!

Jeg er tilhenger av at vokalen skal mikses mer “inn i” låtene, ikke så lavt at man ikke får med seg teksten, men likevel såpass lavt at man ikke føler at den ligger “oppå” det øvrige lydbildet.

Dette er noe jeg også tidligere har reagert på i anmeldelser, så jeg vet ikke om det er en trend, eller om jeg bør skaffe meg brede headsett og bedre høytalere?

I Ole Paus’ tilfelle er jo denne “snakkesyngingen” hans varemerke, og dermed kommer dette kanskje enda mer markert fram enn hvis han hadde sunget som en rockevokalist. Best fungerer det på rolige partier, når det begynner å gå raskere blir det mer merkbart.

Men uansett, veldig godt håndverk og årets store overraskelse så langt.

 

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.