Prognytt

Et livstegn fra Monument Alley

Per-Helge Berg 22. mai 2020 Intervju, Nyheter

For snart to år siden skrev vi om en ny musikerduo, Monument Alley. Og at vi skulle få dem i tale etterhvert. Duoen har servert små drypp her og der i løpet av disse årene, men holdt kortene tett til brystet og vært svært kryptiske. Onsdag la de til og med ut en video på Facebook. Selvsagt uten lyd. Om du blir klokere av å lese dette intervjuet med de to er uvisst, men nysgjerrigheten pirres i alle fall…

Monogram: Stig A. Clason.

Første gang Prognytt skrev om Monument Alley var i juli 2018 – det begynner å bli en stund siden.

Duoen består av Erlend Engebretsen fra prog-bandet Fatal Fusion, og Astraea Antal fra prog-kollektivet Gentle Knife. Fatal Fusion slipper sitt fjerde album i juli 2020, noe vi skrev om sist onsdag, mens 11-mannsbandet Gentle Knife ble avviklet i juni 2019.

Duoen har så langt ikke sluppet en eneste lyd, men de har holdt en slags fotoblogg fra musikkrommet gående, der to tilsynelatende fiktive personer Monument og Alley har en slags samtale. Duoen kontaktet nylig Prognytt for å melde at de snart har noe å melde!

Hva har dere to egentlig drevet med de siste to årene?
E: Drukket kaffe, søkt lyder og blitt godt kjent. Og jammet og skrevet musikk.
A: Fine turer. Utvekslet ideer og overført filer. Whiteboards. Og ny DAW nå i våres.
E: Det har vært to herlige år. Vi har ledd mye.

Hva er Monument Alleys plan videre framover?
E: Vi bygger et skip som skal ut på en reise.
A: Han tømrer, jeg fargelegger.
E: Så kommer Astraea med nye tegninger. Og så bygger vi om. Hun kommer med et innspill eller en impuls som gjør at vi må gjøre om. ”Har du cimbalom?” Av og til har jeg bare slettet et stykke og begynt helt forfra.
A: Det er litt av et opplegg…
E: Jeg er veldig stolt over hva vi har fått til.
A: Vi fant vel ut av hva vi ville allerede på første møte. Prosjekt og konsept. Og hvordan det kan fortelles. Stig A. Clason designet tidlig en logopakke som passet veldig godt. Han skjønte hva vi trengte. Så tok Alexander Vestrum en flott fotoserie for oss i juni 2018 som satte stemningen og forteller en historie. Det kommer fler. Så har vi en fotoblogg fra øvingslokalet. Og så skriver vi.
E: Hashtag currentlywriting.

Erlend Engebretsen under Progtober 2017. Foto: Alexander Vestrum. ©2017

Spiren til samarbeidet mellom de to ble sådd da Gentle Knife inviterte Fatal Fusion til en split gig på Gamla i Oslo i oktober 2017 (Progtober 2017). På den tiden hadde Erlend allerede begynte å skrive på eget stoff, noe han begynte med i 2012 og har fortsatt sporadisk med under tiden med Fatal Fusion. Da Gentle Knife sto på scenen la Erlend merke til Astraea.

-Hun gjorde inntrykk. Det var så mye liv på scenen. Jeg fikk lyst til å prøve noe nytt. Og fikk en følelse av at jeg hadde lyst til å involvere Astraea i ideen min. Jeg også blir jo en annen person på scenen. Tenkte at hun må være interessant å samarbeide med. Da kom jeg på tanken om at jeg ville gjøre noe helt annet. Og skrev noen nye stykker. Jeg så for meg at jeg hadde lyst til å skrive mer musikk med tverrfløyte, som jeg liker godt. Og jeg ville samarbeide med Astraea. Så tok jeg kontakt, og det klaffet, forteller han.

-Det var i grunnen litt Erlends egen feil at vi ble kjent. Keys-riggen hans tar litt plass… sier Astraea.

E: Litt?
A: Bandet mitt stablet som vi best kunne på resten av plassen på scenen den gangen. Jeg har svingslag live og er trådløs, så da tok jeg den plassen som var, foran riggen.
E: Det var helt riktig.
A: Da ble jeg oppmerksom på Erlend. Og han gjør et stort inntrykk live. En uke seinere var det ny spilling i Haugesund, og der var den riggen igjen.
E: Vi gikk vel litt i sirkler da. Men det var så hektisk. Bandet mitt skulle videre til Stavanger samme kveld. Så vi fikk ikke tatt den praten.
A. Så da gikk det et halvår, til vi kom i prat om lån av noen keyboards til Francis Decamps. (Gens de la Lune) i april 2018.
E: Og da sendte jeg en melding om samarbeid.
A: Det var ikke noe å lure på.
E: Det kom et ja med en gang. En uke senere hadde vi første møte.
A: Og da ble Gentle Knife sideprosjekt for min del.

Det er kanskje enklere å jobbe med bare én…
-Jeg syns aldri at elleve i Gentle Knife var mange. Det kommer helt an på ting. Men du kan ikke sammenligne et band med en duo. Det er to helt forskjellige måter å jobbe på, sier Astraea.

De to har begge lang erfaring fra musikk. Erlend sier at han har jobbet med musikk siden han var 10-12 år gammel.

-Da begynte jeg å skrive egne låter. Jeg vokste opp under fotpedalene til orgelet til pappa. Han spilte orgel og sang i Fobos band. Det første instrumentet var et pumpeorgel, som fattern fikk tak i fra Folkestad skole. Så spilte jeg litt trommer i et band før jeg kjøpte mitt første keyboard, et Korg Poly-61. Så kjøpte jeg en Roland Alpha-Juno 2 etter konfirmasjonen. Da hadde vi fortsatt pumpeorgelet. Det ble en liten pause i musikk da jeg fikk familie på førsten av 90-tallet. Da skrev jeg noen låter. Så begynte jeg i band igjen i 1996. Da hadde jeg bare Junoen. Etter det kjøpte jeg hammondorgelet fra 1938. Så balla det på seg litt, og noen synther… Etter det var det band, band, band. Nå jobber jeg på en annen måte, sier han.

Også Astraea begynte tidlig med musikk, men hadde en lang pause.

-Jeg lærte tverrfløyte og spilte fra noter fra cirka 11 til 17 år, både klassisk, jazz og annet. Så spilte jeg ikke fram til jeg var cirka 38. I de årene var jeg en lytter og var innom veldig mange sjangre. Så ble jeg introdusert for progmiljøet, samtidig som jeg ble invitert inn i det som senere ble Gentle Knife. Alt skulle læres, fra lydteknikk til det store møtet med publikum. To album, ti konserter, og Night of the Prog i 2018. Det var en mektig opplevelse. Det forandret alt. Det siste året opp mot NOTP skjedde det også mye, – lydteknikk, folk og impulser, og jeg ville mer. Det var bra timing for å satse videre da Erlend tok kontakt, sier hun.

Gentle Knife på Loreley. Foto: ©Jaak Geebelen. Brukt med tillatelse/Used with permission.

Gentle Knife  opplevde i sin korte karriere med to album å spille sin første utenlandskonsert på selveste Loreley i Tyskland. Kort tid etterpå kom nyheten om at bandet ikke fortsatte.

-Gentle Knife var en type reise man ikke glemmer. Fra ”ingenting” til Night of the Prog. Noe slikt krever mer enn mange er klar over. Mange var vennlige og hjelpsomme underveis, og publikum var utrolig positive. Det er de fortsatt. Jeg er stolt av de to albumene bandet ga ut. Jeg håper musikken også en gang blir gitt ut på vinyl, sier Astraea.

Du var med i Nolans ’Caamora Norway’ også?

-Jeg deltok litt under ’Alchemy.’ Nolan skrev en flott duett for Morten L. Clason og meg. Det var en ære. Hurum Progrock Society er flinke folk. De får mye til å skje. Jeg har også lært mye fra det internasjonale progmiljøet. Men med egen musikk å formidle, så blir alt et spørsmål om tid, sier hun.

Hvem leder prosessen av dere to?

E: Ingen. Eller begge. Vi er en bra match.
A: Det er så klart lettere å utvikle ideer og definere et konsept i duo enn i band. Det har ikke vært mye diskusjon. Stort sett tenker vi ganske likt. Vi fant fort ut av hva vi vil og hvor vi skal, og hvordan, og når. Selv om vi har fått høre mye rart om hva folk tror dette blir. Noen har ganske sterke meninger.
E: Har fått høre litt av hvert…
A: Noen blir nok litt overrasket.
E: Ehh-jah!

Hvordan jobber dere?
E: Vi møtes så ofte vi kan. Den tida vi har på øvingslokalet, når vi jammer, er den aller fineste, Vi skriver mye musikk sammen, i tillegg at jeg skriver egne stykker. Vi improviserer mye. Så følger vi ideene som oppstår. Astraea kommer med mange impulser og ideer som inspirerer.
A: Det starter som regel med et par korder fra Erlend. Så ser vi hva som skjer. Resten gir seg selv. Noen ganger sitter vi bare og skrur lyder. Vi bruker whiteboards mye. Det hender også at Erlend glemmer at jeg er der, og frispiller, eller utforsker en ide. Han kan forsvinne i egen verden over brettene. Da er det det som skjer den dagen. Da er han på sitt aller beste. Det er en treat å få være tilstede da. Han er ofte ikke klar over det selv, men da skriver han de flotteste stykkene.
E: Astraea begynte tidlig å recorde det som skjer. Nå er det blitt en vane. Det er jeg veldig glad for. Hun fanger magien så ideene ikke går tapt. Altså, for min del kunne hun gjerne recorde alt. Jeg kan spille et stykke, og så har jeg glemt det. Da er det et stykke i evigheten, og det er ikke sjans for å gjenskape det.
A: Vi kan godt ha en plan for møtet, men vi vet aldri hva dagen gir. Det kommer helt an på humøret der og da. Vi kunne kanskje vært mer strukturerte. Det hjelper ofte å gi ideen en arbeidstittel. Et ord kan trigge en melodi. Neste gang vi møtes har Erlend gjerne skrevet en demo siden sist. Men det hender også han følger et annet spor eller en ny ide, så det er alltid flere baller i lufta. Når han går i skrivebobla, så kan han også være der en stund til demoen er klar. Da er han ensporet. Da jobber jeg med andre ting så lenge. Når jeg da får en demo, og skal sette meg inn i stykket, er han allerede et helt annet sted. I mellomtiden har vi også jammet… Og så videre.

Å beskrive musikken som Monument Alley jobber med er ikke lett, ifølge de to, som heller ikke ønsker å båssette den.

-Sjanger er oppskrytt. Vi har historier å fortelle, og skriver det vi vil formidle i den stilen som melder seg, mener Astrea.

-For meg er musikk følelser. Musikken må gi meg noe. Råskap, sorg, drama, glede, skjørt eller massivt – det kan være mye. Det fins ingen formel for hva som treffer meg når jeg skriver eller spiller – bare det kommer fra hjertet, supplerer Erlend.

Foto © Alexander Vestrum 2018. Fotomodulering: Monument Alley.

A: Musikk er ikke matematikk. Vi skriver vel etter øret, eller humøret.
E: Ingen av oss liker å bli satt i bås. Notelære og musikkteori er ikke formelen for det jeg skriver. Musikk er kunst, en måte å uttrykke seg på, basert på følelser. Jeg skriver det hjertet sier, og det som faller meg inn. Jeg setter meg ikke ned med en plan om hva jeg skal skrive. ”I dag skal jeg skrive prog…” Nei, jeg har ikke noen plan på skrivinga. Det kan bli prog, symfoni, råskap, noe hjerteskjærende, eller skjørt og lett, mye rare ting. For meg er musikk følelser. Så setter Astraea stykkene i rekkefølge. Hun hører fort hva dette kan være, og gir det et bilde.

Hva mener dere med ”stories”? 
A: Vi skriver utfra personlige erfaringer og opplevelser, og om folk.
E: Sanne historier.

Har dere planer om å spille live?
E: Jeg føler at jeg lever når jeg er på en scene. Jeg har et alter ego som kommer fram når jeg møter publikum. Jeg spacer ut. Får høre det også. Men da må jeg føle meg sikker på det jeg skal gjøre. Gjør jeg det, så gir jeg alt live.
A: Man driver vel ikke med musikk for sin egen del, men for publikum. Det som skjer live er unikt.
E: Du klikker…
A: Ja, jeg gjør vel det. Det som skjer der og da er helt ærlig. Det dreier seg om folk. Det jeg får av dem på scenen og fra salen, er det jeg spiller ut. Stemninger former alt. For meg er musikk vilje, følelser og uttrykk. Publikum er halve konserten. Er det ikke tillit eller kontakt, så blir det ikke bra. En vegg av mobiler for eksempel, det er ikke bra. Men musikkfotografene er et viktig instrument. De fanger øyeblikkene og forteller historien i etterkant. Hva som skjedde i dét øyeblikket. Eller øyeblikket før.

Men tilbake til dette med sideprosjekt…
A: Dette samarbeidet gir meg mulighet til å formidle egne historier. Og Erlend får gitt ut musikk han har ruget på altfor lenge. Det var på tide nå.

Dere har ikke gitt ut en lyd på to år. Hva tar så lang tid?
E: Vi er på demostadiet. Det går mye tid på skrive ut stykkene. Og alt det andre som hører med, som vi jobber med parallelt.
A: Det er merkelig hvor sultne publikum kan være.
E: Med en gang vi kunngjorde duo, så ville folk ha musikk…
A: Det var rovdyreffekten sin.
E: Tida har gått sykt fort… Vi har noen magiske stykker som jeg gleder meg utrolig mye til å ferdigstille. Det er på øvingsrommet og live magien skjer. Så skal vi gjenskape det samme når vi skal i studio.

Så det kommer ikke noe album med det første?
E: Hashtag currentlywriting. Historien om prosessen ligger på Facebook.
A: Litt av den – bruddstykker. Serien forteller om utålmodighet, nysgjerrighet, dialog og ideer.
E: Og stolthet, nysgjerrighet, diskusjon – og god tid.

Så dere tar dere god tid?
E: Vi har ikke signert med en label ennå. Så vi er ennå ikke bundet. Vi har ingen deadlines, lar ideer få synke inn, og trekker ingen raske konklusjoner. Vi lar ting utvikle seg. Det har vært utrolig ålreit.
A: Det er viktig at samarbeidet er fritt for kritikk. Og å lytte, og humor.
E: Og respekt og trygghet. Så har jeg også tatt meg tida til å utforske nytt og nytt gammelt utstyr. Med dette samarbeidet kom det nye lyder. Jeg jobber nå i et nytt landskap. Jeg blir overrasket selv. Astraea har fått meg til å tenke langt utenfor boksen. Jeg bruker nå lyder jeg aldri hadde tenkt jeg kom til å bruke. Det er kjempegøy. Så har jeg kjøpt en ny arbeidsstasjon, og funnet tilbake til noen av mine eldste synther, fatter’ns ARP, eller, Solina String Ensemble, som jeg gleder meg veldig til å ta i bruk.

Og tverrfløyten?  

Logo: Stig A. Clason.

E: Astraea får mye å gjøre i studio. Hun har fått større plass enn før. Og hun skriver nå sine egne melodier. Noe av det vi har jamma fram gir gåsehud. Det kommer helt av seg selv. Det blir noen mektige stykker. Jeg er glad for at vi skriver musikk sammen. Vi har begge fått en god sparringpartner og nye impulser. Pluss alt det andre hun gjør – stories, visuelle ideer, språk, design, jobbe med kunst, foto og nettside.
A: Det kreative spillerommet er stort. Det har ikke vært mye nei fra Erlend.
E: Det handler om å stole på hverandre. Vi har ulik bakgrunn, men det har bare åpnet nye dører. Det er herlig å kunne tenke utafor boksen.

Hvem er Monument Alleys kjernepublikum?
E: Jeg er like spent som dem på hvem de er og hva dette blir.
A: Og hva de en dag kommer til å mene. Men så langt har vi bare fått positiv pepp. Det er mye goodwill og mange gode krefter i musikkmiljøet. Mange har backet oss, lyttet, og gitt gode råd. Så har vi solgt noen t-skjorter med logo på. Det gikk til kaffe på sessions. Man kan ikke finansiere en musikkproduksjon med tees. Men det som er så rørende, er at folk faktisk går med merchen og spør og følger med.
E: Det setter litt krav til oss at folk er så nysgjerrig. De vet ikke hva de får, men de støtter opp om det likevel. Det er sterkt. Det betyr mye. At noen tror på deg og viser det betyr egentlig alt.

Når sjøsetter dere?
A: Det er for tidlig å si.
E: Vi skal ut på en stor reise som vi kanskje ikke er klare for ennå. Vi har nok skapt oss et stykke arbeid. Men jeg gleder meg. Det kommer til å bli sjukt. Skjørt og massivt. Det er en stor musikkdrøm som går i oppfyllelse. Vi skal vel begynne å fortelle litt snart. Hva var det siste vi skulle huske på å si?
A: Hashtag currently…
E: Hashtag stolt.

Intervjuet er levert av Monument Alley, men noe bearbeidet og redigert av Prognytt.

Her kan du se videoen duoen la ut på onsdag!

 

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.