Prognytt

Fatal Fusion: Dissonant Minds (2020)

Per-Helge Berg 27. september 2020 Anmeldelser, Nyheter

Fatal Fusion kom tidligere i sommer ut med sitt fjerde album -“Dissonant Minds”. Det er også det første albumet som kommer ut på Apollon Prog. Kanskje passende da at det også er deres beste album så langt?

Det som har imponert meg med Fatal Fusion tidligere, er at selv om hvert album har vært et hakk bedre enn det forrige, så har samtlige album vært av høy og jevn klasse. Ingen album har vært en nedtur. Omtrent som The Windmill – som har til gode å spille inn en dårlig låt.

Akkurat som de foregående albumene fra bandet, så er tematikken i “Dissonant Minds” også sentrert rundt Midt-Østen og Egypt spesielt. (Tror ikke jeg tar helt feil der…). Noen passasjer gir meg litt Dio-vibber fra “Egypt – (The Chains Are On)” – og da tenker jeg mest på stemningen. Og, kanskje mer nærliggende i musikalsk sjanger, Alan Parsons Projects “Pyramid”. Slikt sett er ikke bandet alene om å legge tematikken til Midt-Østen… Musikalsk sett er de dog ikke like tung som Dio, men mer rockete enn Parsons…:-)

Ikke minst er dette tydelig i det glimrende åpningsporet “Coming Forth By Day” – som er inspirert av den egyptiske dødeboken og slaven Anu som drar til dødsriket. Låta er strengt tatt delt opp i flere partier med imponerende keyboards og en vakker akustisk del. Et glimrende valg av åpningskutt som umiddelbart setter tonen for albumet og legger lista høyt for hva som kommer videre.

Fatal Fusion 2020. Foto: JT.

Neste låt, “Quo Vadimus”, er full av krumspring, kanskje til og med litt jazz/fusion-inspirert i partier, men samtidig en nesten straight rockelåt andre steder. Herlige keyboards og litt røff vokal som passer utmerket til låta. Veldig kul bass gir låta nesten en litt funky preg i enkelte partier

“Beneath The Skydome” begynner på sin side rolig med en stemningsfull keyboardintro før resten av bandet kommer på og drar låta inn i et vakkert og nesten balladepreget parti med elegant gitarspill som gir et slags drømmende inntrykk før en nesten pastoral sekvens kommer. Som snytt ut av ermet fra et klassisk progband på 70-tallet. En aldeles fortreffelig instrumental!

Jeg har tidligere skrevet flere ganger når jeg har vært innom dette bandet, at “Broken Man” (fra debutalbumet) alltid har vært en av mine favoritter. Ti år etter den første kommer del to av låta på dette albumet, og er sammen med åpningskuttet kanskje det beste av de gode på “Dissonant Minds”. En verdig oppfølger, men jeg synes at vokalen nesten er for “pen” enkelte steder, kunne tenkt meg litt mer trøkk i flere partier. Melodimessig dog helt i det øverste siktet og en absolutt verdig avslutning på en perle av et album!

I mine ører er dette absolutt det beste fra denne gruppa så langt, og man kan bare glede seg til fortsettelsen. Og ikke minst glede seg til det blir mulig å høre dette bandet live igjen.

Fatal Fusion består av Erlend Engebretsen på keyboards, Lasse Lie på bass, Audun Engebretsen på trommer, Stig Selnes på gitar og Knut Erik Grøntvedt på vokal. Live har de også benyttet Kjetil Saltnes på gitar og keyboard ved flere anledninger. Han er også med på dette albumet som også har fløytisten Astraea Antal fra nå oppløste Gentle Knife med som gjestemusiker.

Karakter (høyeste er fem):   4,5/5

Fatal Fusion: Dissonant Minds, Apollon Records Prog 2020. Slippdato: 10. juli.

Facebook Comments

Like this Article? Share it!

About The Author

Jobber til daglig som journalist. Mangeårig progelsker. Båtgal og tar gjerne egen båt til progkonserter og festivaler (hvis mulig!). Amatørtrommis. Har en bred musikksmak, men med rock og progrock som favorittmusikk. Liker mange forskjellige band, som Gentle Giant, Genesis, Saga, The Windmill, Magic Pie og White Willow – for å nevne noen få.

Comments are closed.